Verdidebatt

Bomber eller boikott?

I Klassekampen torsdag 29. august advarer leder for Flyktningehjelpen, Jan Egeland, mot militær involvering i Syria og mener Norge må søke alternative løsninger selv om FN skulle komme med mandat til krig.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

eller

Uansett om det er Assad-regimet i Syria som står bak bruken av giftgass eller ikke, så har dette landet en lang historie med alvorlige brudd på menneskerettighetene. En av grunnene til at Vesten lenge har hatt et mildest talt anstrengt forhold til denne staten, handler selvsagt om at Syria er en av Russlands nærmeste allierte. Og Russland har heller ikke plettfritt rulleblad når det gjelder menneskerettigheter.

Men det har heller ikke USAs allierte i regionen, Saudi-Arabia, Bahrain og Qatar. USA er også et av de landene som har begått alvorlige krigsforbrytelser og som stadig vekk begår alvorlige brudd på menneskerettighetene. USA har heller ikke rene hender når det gjelder bruka av giftgass både i krigshandlinger og rettet mot sivilbefolkning.

Norge er verdensberømt blant nordmenn for å være en av de fremste forkjemperne for menneskerettigheter, samtidig som også vi som stat har begått krigsforbrytelser.

Det sier seg selv at vi kan ikke bombe alle disse landene (eller oss selv) verken til å akseptere menneskerettighetene eller tilbake til den smale sti hvor vi med rette og stolthet i våre blå øyne kan holde oss frem som Nobels rette arvinger og verdens moralske ledestjerne.

Så hva er alternativet til bomber?

Mange av de landene som begår de alvorligste menneskrettsbruddene, har holdt på med dette over mange ti-år. Men opinionen har stort sett latt være å reagere på de få, men støyende (og sikkert sjeggete og langhårete) menneskerettsaktivistene som har påpekt dette. Først når det blir opportunt i forhold til større interessekonflikter, dukker spørsmålet opp.

Et av de mer seriøse alternativene til bomber, er verdensomfattende boikottaksjoner, handelsblokade. Det vil si at stater, for eksempel gjennom FN, går inn for slike tiltak. Nå skal det ikke underslås at det ikke er problemfritt med slike aksjoner. Det kan være spørsmål både om legitimitet, om folkelig oppslutning, om organisering, de vil sannsynligvis trekke ut i tid, samt en rekke andre problem. Men som et alternativ til bombing, burde de i det minste kunne diskuteres.

Det skal heller ikke underslås at det kan oppstå mer eller mindre akutte situasjoner hvor raske handling er nødvendig - jeg tenker spesielt tilbake til det som skjedde mellom hutuer og tutsier i Rwanda.

Et annet problem er de sterke, økonomiske interessene som ligger bak krigføring. Det er velkjent, kanskje særlig fra USA (men ikke særegent for de), hvordan krigsindustrien driver sin lobbyvirksomhet for å iverksette ulike krigshandlinger, som de tjener stort på.

En annen side er også hvem som betaler de ulike alternativene - krig eller boikott?

En boikottaksjon vil nødvendigvis bety hansdelsmessige restriksjoner som rammer industrien i de aktive landene. Det betyr at i første rekke vil denne industriens profittmuligheter bli redusert (noe som også etterhvert kan ramme den jevne innbygger).

Ved krigshandlinger blomstrer både krigsindustrien og næringslivet ellers. Og da blir vel alle glade? Men hvem får regningen? Jo, den belastes statsbudsjettet og slik får vi alle solidarisk delta.

Jeg tror likevel at jeg velger sistnevnte løsning selv om det betyr at jeg ikke blir valgt til Stortinget i år heller.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt