Koranens norgeshistorie

– Kan jeg få hundre til av Koranen og hundre av Samtiden? Det går unna her!

Christian Kjelstrup sitter bak et lite bord i en konteiner på Youngstorget i Oslo. Han sender ordre gjennom mobilen i den ene hånda, mens han betjener bankkortterminalen med den andre. Kundestrømmen er tilsynelatende uten ende. De siste par ukene har Samtiden-redaktøren plassert Koranen i sentrum av norsk kulturdebatt, med opptredener på God Morgen Norge, Kulturnytt og Dagsrevyen, i tillegg til en rekke presseoppslag og omfattende lanseringsarrangementer. Bakgrunnen er et temanummer om Koranen, som har kulminert i et pop-up-utsalg som skal stå til over helgen. I løpet av de få minuttene Vårt Land er innom onsdag formiddag, kommer en rekke personer for å kjøpe Koranen eller tidsskriftet – eller begge deler.

Akademisk interesse

Av naturlige grunner har norske forfattere og kunstnere hele tiden forholdt seg aktivt til Bibelen som samtalepartner, på tross av sekulariseringstendensene siden opplysningstiden. At interessen for Koranen ikke har vært like brennhet, er det kanskje overflødig å påpeke. Jo lengre man går tilbake i tid, dess vanskeligere er det å finne spor av verket eller interesse for islamsk kultur overhodet. Først med de seneste tiårenes økte innvandring fra muslimske land, og de geopolitiske spenningene forårsaket av blant annet 11. september og IS, har Koranen blitt en tekst som er «svært omdiskutert, og påfallende lite diskutert», som Kjelstrup sa i et intervju med Vårt Land i forrige uke.

Om man dykker ned i norsk kulturhistorie, er det ikke enkelt å finne spor etter Koranen. Arabiske kilder på 900-tallet omtalte skandinaviske vikinger som «de skitneste av alle Allahs skapninger», men det finnes lite dokumentasjon på om nordboerne brakte kunnskaper om islam med seg hjem. Sigurd Jorsalfar reiste til det flerkulturelle verdenssentret Konstantinopel på 1100-tallet, men kulturmøtene har ikke satt noe synlig preg på det norske samfunnet.

– Historisk sett er det først og fremst akademikere som har vært opptatt av Koranen i Norge, sier arabiskfilolog og islamforsker Nora S. Eggen.

I 1822 ble Christopher Andreas Holmboe lektor i østerlandske språk ved Universitetet i Oslo, som da bare var elleve år gammelt. Tre år senere var han professor. Holmboe oversatte i 1829 Tyrkisk katekismus, eller Udtog af Tyrkernes Troeslære, skrevet av den skriftlærde muslimen Mohammed Ben Pir Ali Elberkevi, også kjent som Imam Birgivi, som levde under det ottomanske rikets storhetstid på 1500-tallet. Etter hva Eggen kjenner til, er denne Koran-kommentaren den første boka om islam på norsk. I innledningen skriver Holmboe at Koranen er «meget trættende» å lese fordi den består av så mange forskjellige stykker uten en overordnet plan. Dessuten er meningen så vanskelig å fatte «at Mohammedanerne selv regne ikke mindre end 73 forskjellige Secter mellem sig». Holmboe foreslår derfor Elberkevis bok som en anledning til å få oversikt over «de vigtigste Puncter i Troeslæren».

For Hamsun er islam en motsetning til Vestens demokrati og kvinnesak.

—   Ronald Nystad Rusaanes, litteraturviter

Uten overtro

Sannsynligvis var nettopp denne oversettelsen Henrik Wergelands viktigste kilde til Koranen og islam. Siden 1997 har flere debatter om Wergelands forhold til islam funnet sted, etter påstander om at han skal ha blitt muslim på sykeleiet. Teoriene springer ut av notater vennen Wilhelm Lassen har skrevet ned etter sine samtaler med Wergeland, og et brev Wergeland selv skrev til sin far: «Jeg døer som Deist, som en Allahs oppriktige og Dyrker». At dette innebærer en konvertering til islam, er siden tilbakevist av de fleste Wergeland-forskere.

– Slik jeg tolker det, så har han heller skapt sin egen versjon av kristendommen, hvor han inkorporerer litt naturfilosofi og også litt fra andre religioner, som islam og jødedommen, sier Odd Arvid Storsveen.

Historieprofessoren utga i 2008 en omfattende Wergeland-biografi, og han mener Wergelands interesse for Koranen kan skyldes dens vekt på moralske bud og fraværet av mirakelfortellinger.

– Wergeland var rasjonalistisk anlagt og ikke spesielt begeistret for Bibelens underfortellinger. Bokstavelige fortolkninger regnet han som overtro, på samme måte som faren Nicolai Wergeland. Samtidig er han åpen for at alle verdensreligioner leder til den samme Gud.

I diktet «De tre» (1842), beskriver Wergeland hvordan en rabbi, en imam og en kristen møtes i den syriske ørken, på vei til hvert sitt pilegrimssted. De fører lange samtaler i gjensidig respekt, og når sola står opp, ønsker alle å tilbe hver sin Gud, men de tør ikke, av frykt for å fornærme hverandre. Forfatter Geir Uthaug ga også ut en Wergeland-biografi i 2008, Et verdensdyp av frihet, og forklarer hvordan diktet kan leses.

– Men så begynner tre fugler å synge i treet over dem, nydelige toner. De skjønner da at de synger med hvert sitt nebb, og konkluderer: Hva er det vi nøler etter? De ber til den samme Gud, men på tre forskjellige måter. og viser Wergeland syn på religionenes samhørighet.

Orienten

På Youngstorget ekspederer redaktør Kjelstrup kundene i høyt tempo. Grønne koranoversettelser fyller hyllemeterne i den provisoriske bokhandelen.

– Takk for handelen. Hvordan hørte du om dette? spør han en kunde.

– Så deg på Dagsrevyen!

Før de moderne massemedienes tid, var tilgangen på kunnskap en ganske annen – ikke minst når det gjaldt mer eksotiske hjørner av verden. Over et halvt århundre etter Wergelands død mottar Knut Hamsun et statsstipend, og reiser til Nord-Kaukasus, Persia og Tyrkia. Dette blir til reiseskildringen I Æventyrlandet og teaterstykket Dronning Tamara (begge 1903). Om sistnevnte hevder Hamsun-spesialisten Lars Frode Larsen i et etterord at «det er tvilsomt om det ble skrevet et mer islamvennlig teaterstykke i Norge på 1900-tallet». Ronald Nystad Rusaanes ga i 2013 ut studiet Nirvanas bulder, som undersøker orientalistiske trekk i skandinavisk åndsliv rundt århundreskiftet. Ifølge litteraturviteren finner Hamsun tankegods i islam som harmonerer godt med hans egen modernitetskritikk.

– For Hamsun er islam en motsetning til Vestens demokrati og kvinnesak: En religion som binder folket sammen i et hierarki, hvor alle har sin plass i et system det moderne Vesten mister i urbanitet og fremmedgjøring.

I I Æventyrlandet priser Hamsun Koranen for dens skjebnetro: «De gamle folkeslag har overvunnet pratets og skrattets standpunkt, de tier og smiler. Det er kanskje det beste slik. Koranen har skapt en livsbetraktning som det ikke kan holdes møter om og debatteres om, dens mening er én: Lykken er å holde livet ut, siden blir det bedre.» Hamsuns finner gjenklang for sine asketiske idealer, mener Rusaanes.

– Hamsun dyrker kunsten om å leve mye på lite. Idealet er en form for enkelhet han selv var smidd ut av i sin nordlandske barndom med sild og poteter-religion.

At Hamsun skulle ha inngående kjennskap til Koranen, er heller tvilsomt. Trolig var det heller et nyttig verktøy for å kritisere det han regner som forfallstendenser i sitt eget samfunn.

– Noen genuin interesse er det nok ikke snakk om, men en flørt og en fascinasjon. Islam blir for gambleren Hamsun et kort på hånden han er fullstendig klar over ingen andre sitter med.

Oversettelser

Hamsun og Wergeland later til å være temmelig ensomme i norsk kulturliv i sin orientering mot Koranen. I akademia vedvarer imidlertid interessen, drevet fram av blant andre Wilhelm Schencke, som ble Norges første professor i religionshistorie i 1917. Mot slutten av sitt liv jobbet Schencke i lang tid med en fullstendig oversettelse av Koranen, som ville ha blitt den første, om den ble publisert. Det ble den ikke, og det vakte stor oppsikt blant kollegene da manuskriptet ble funnet etter hans død, ettersom han ikke hadde kunngjort arbeidet for noen. Et utvalg ble utgitt på Aschehoug av hans elev Harris Birkeland, i 1952. I forordet begrunner Birkeland utvalget økonomisk, og skriver dessuten at han har vektlagt kommentarer framfor selve teksten, fordi det er «bedre med noen få kapitler som ble forstått, enn med flere som ikke ble eller bare ble halvt forstått».

Det finnes altså en tanke om å henvende seg til et bredere publikum, og ikke bare fagspesialister, selv om antallet troende koranlesere på dette tidspunktet må ha vært forsvinnende lite. Siden gikk originalmanuskriptet tapt, og først i 1980 utga Universitetsforlaget en fullstendig oversettelse av Koranen på norsk, av universitetslektor Einar Berg. Det er denne som nå er til salgs i konteineren på Youngstorget. Også Berg forholdt seg til et allment publikum, hevder Nora Eggen.

– Han vektla ikke i særlig grad muslimenes situasjon i Norge, men heller islam som verdensreligion.

Noen omfattende spredning var det likevel ikke snakk om – kanskje ikke før i dag, i en konteiner i Oslo sentrum. Der enkelte på sosiale medier ser Kjelstrups stunt som et endetidstegn, har en voksen dame med den grønne boka under armen et helt annet syn på saken.

– Jeg vil lese Koranen for å forstå litt mer, og syns det er et veldig bra initiativ. Jeg tror det er mye felles i mange religioner, og det er viktig å ikke ha et skremselsbilde av islam.

At landets mest tradisjonsrike tidsskrift har lagt under lupen den samme boka Geert Wilders har ønsket å forby i Nederland, er i seg selv en politisk handling, ifølge Kjelstrup. Det er også en oppfordring til norske kunstnere og forfattere om å forholde seg til en bok som i større grad vil prege det norske samfunn i årene framover enn på Hamsuns og Wergelands tid.