Patrik Hagman

4

Partipolitikk gir dårlige mennesker

Politisk engasjement kan gi en viss makt. Men prisen er høy, særlig for dem som arbeider på nasjonalt nivå. Det er rett og slett fare for at man blir et dårligere menneske.

Publisert: 13. aug 2013

I de første århundrene i kirkens liv var det klart at det fantes visse yrker som ikke passet seg for kristne: soldater, dommere og skuespillere ble forventet å forlate sine yrker når de ble kristne.

Hvordan er det i dag? Mange skulle vel også i dag se en konflikt mellom kristen tro og for eksempel arbeidet som leiesoldat. Men finnes det grunner for at kristne skal overveie politisk arbeid på kristent grunnlag?

Det viktigste spørsmålet er: Hva slags mennesker blir det av dem som velger å engasjere seg politisk? Måten politiske partier fungerer på, ser ut til å favorisere folk som drives av sterke personlige ambisjoner. Ambisjoner av denne typen er det den kristne tradisjonen kaller dødssynd, det vil si en egenskap ved et menneske som bidrar til å skade dets sjel. Jobber man innenfor et system der slike egenskaper oppmuntres og belønnes, risikerer man at egne ambisjoner får næring. Fra en kristen synsvinkel er altså innsatsen ved å delta i det politiske spillet svært høy.

Uærlighet. Offentlig politisk tale har dessuten sjelden sannhet som høyeste prioritet. Vanligvis er det viktigere å gi et positivt inntrykk. Den som arbeider innenfor det politiske systemet, venner seg til å gjøre en viss grad av uærlighet til verktøy for å utøve makt. Dette kan virke harmløst, spesielt i en tid som vår, med så mye kynisme. Hvem tror vel at politikere snakker sant? Det er overhengende fare for at en politiker som venner seg til – og faktisk øver seg i – å være litt uærlig (for eksempel når de intervjues i media), mer eller mindre ubevisst kommer til å handle likedan i andre situasjoner (for eksempel i sine nære, personlige relasjoner).

Nå kan man innvende at det jeg beskriver her at det er urettferdig å avskrive alt politisk arbeid av den grunn. Men poenget er jo at denne «faren» er bygd inn i selve systemet. Det er ingen «råtne epler» som ødelegger bildet av partipolitikken. Problemet ligger innbygd inn i de strukturene som utgjør ryggraden i det politiske systemet. Slik finanssektoren oppmuntrer til grådighet og underholdningsbransjen til overflatiskhet, er problemene jeg har beskrevet, en del av det politiske systemets egenart. Systemet oppmuntrer menneskers dårlige sider. Man kan selvsagt argumentere for at disse problemene er mindre innen et demokratisk system enn innen andre systemer. Likevel er de helt reelle, selv i de mest åpne og informerte vestlige demokratiene. 

Manipulere. Et system med representativt demokrati, der politikerne må drive valgkamp i media for å beholde makten, vil alltid føre til at politikerne prøver å manipulere folk. Man kan kanskje finne ett og annet unntak, og det minner oss om at ingen regler er uten unntak. Men nettopp fordi slike politikere er så sjeldne, understreker dette bare mitt poeng. Unntaket er lokalpolitikken, særlig på mindre steder. Der ser farene ut til å være mindre, kanskje fordi den makten man kan få lokalt, sjelden er så stor at den får oss til å ofre personlige relasjoner.

Politisk engasjement kan altså gi en viss makt. Men prisen er høy, særlig for dem som arbeider på nasjonalt nivå. Det er rett og slett fare for at man blir et dårligere menneske: Makt korrumperer.

Hvordan ligger det så an med engasjement i organisasjoner som ikke er politiske partier? Også her gjelder samme ubehagelige sannhet: Innflytelsen, i samfunnet og kanskje også innen organisasjonen, øker jo mer man er villig til å fire på sine prinsipper. Også organisasjoner med gode formål møter hele tiden fristelsen til å framstille sin sak på en måte som gir maksimal gjennomslagskraft. Prisen er at man forenkler litt, forskjønner eller fordreier.

Fristelse. Men det går en ganske avgjørende skillelinje her: Dette prinsippet kan sies å ligge så sterkt innbygd i partipolitikken at den som ikke går med på det, får store problemer med å fungere i partisystemet. For organisasjonsaktivister er ikke dette prinsippet mer enn en fristelse, og altså noe man kan (og bør) stå imot. Dette betyr altså at jeg ikke vil avskrive engasjement i ulike NGO-er, som er viktige kunnskapsformidlere. Det er viktig at de aktive unngår farene. Men jeg stiller meg altså tvilende til om kristne i det hele tatt bør engasjere seg i partipolitikk, i alle fall på nivåer over det lokale. Det er ganske enkelt ikke verdt prisen.

Innebærer dette at kristne ikke bør sysle med politikk? Ikke i det hele tatt. Men det innebærer at kristent politisk engasjement må fungere annerledes. 

Målet helliger ikke midlene. Midler helliges ikke i det hele tatt. Det er mennesker som helliges, og dette må være utgangspunktet. Et samfunn kan ikke være bedre enn de menneskene som befolker det, og i den grad kristen motstand har en idé om hvordan samfunnet skal bli bedre, ligger den nettopp i at vi som borgere skal begynne å oppføre oss bedre.

Forandre menneskene. Den grunnleggende tanken i kristen motstand er med andre ord denne: Hvis vi vil forandre samfunnet, må vi forandre menneskene det består av. Ikke ved å utøve makt ovenfra og ned, verken ved tvang eller ved å lokke forandringer fram, men ved å begynne med oss selv.

Det dreier seg om å endre vaner og holdninger og dermed skape en ny mennesketype. Tanken bak kristen motstand er å bli et menneske som rett og slett er ute av stand til å fungere i et urettferdig og destruktivt samfunn, et menneske som ikke lar seg lokke av den belønningen samfunnet tilbyr dem som aksepterer måten det er ordnet på. Byr makthaverne på brød og sirkus, må vi bli mennesker som er uinteressert i sirkus og om nødvendig klarer oss uten brød. Dette er den kristne, asketiske veien.

-

Dette er et redigert utdrag av boken Om kristen motstand, Luther forlag

Patrik Hagman

Teolog og forsker ved Åbo Akademi i Finland. Underviser i etikk og religionsfilosofi.

Kommentar #1

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert rundt 8 år siden

Gi meg de rene og ranke purister. Eller de som kan være kristne, eller troende og som samtidig kan ivareta sitt liv og virke i kombinasjon med andre krav. Vi har hatt vår dose overmennesker som har fokusert ensidig. Politikken og samfunnet trenger generalister som ivaretar livet slik det er, ser virkeligheten og er i stand til å kombinere sin fantastiske kunnskap slik at det hele omsmeltes til gagns arbeide og gode resultater for en selv og verden omkring. 

Den ensidige fanatismen har påført oss så megen elendighet at vi burde ha forstått hvor galt det kan bære avsted nå.  

Kommentar #2

Stian B. Kilde Aarebrot

108 innlegg  114 kommentarer

Dirrende ambivalent

Publisert rundt 8 år siden

Kjære Patrik. 

Boka di og innlegget er knakende godt skrevet og grundig begrunnet. Det engasjerer, og jeg er både enig og uenig på samme tid. 

Aller først et ønske om en avklaring: Når du snakker om å engasjere seg partipolitisk, snakker du da om å bli rikspolitiker eller generelt om det å engasjere seg i politikk? Jeg kan følge deg et stykke på vei når det kommer til utfordringene knyttet til å være rikspolitiker, men jeg håper du mener at det å stemme og diskutere politiske saker er viktig. 

Jeg tror det er svært viktig å tenke gjennom dine punkter om man er politiker eller ønsker å bli det. Samtidig tror jeg de samme poengene kan brukes i nesten enhver sammenheng der man har med et annet menneske å gjøre. Som enkeltmennesker står vi alltid i fare for å pynte på sannheten om oss selv og for å (i små og store doser) manipulere våre medmennesker. 

Der to eller tre er samlet er fristelsen til makt midt i blant dem. 

Kommentar #3

Patrik Hagman

4 innlegg  3 kommentarer

Publisert rundt 8 år siden

Tack för era kommentarer!

Det jag försöker göra i min bok är att visa att det finns andra alternativ än att "spela spelet" med alla dess tvetydigheter, eller att ta sig en fantatisk ren position. Jag inser att detta korta utdrag kan förstås som att jag bara kritiserar det första alternativet. Det första steget är att ifrågasätta partipolitikens monopol på att definiera vad som är politik - det vill säga som det som politiker gör och som resten av oss främst kan betrakta via media. Om vi ska vara verkligt politiska måste vi inse att hela vårt liv är politiskt, och att ett politiskt engagemang därmed handlar om hur vi lever våra liv.

Så med partipolitik menar jag det sätt att verka politiskt som engagemang inom partipolitiken innebär. Alltså inte bara de liv som den politiska eliten lever, utan även det sätt att leva som de som aspirerar på att kanske bli elitpolitiker, eller stöda dem i deras arbete för att få del av deras makt.

En viktig poäng i sammanhanget är ju att den makt som finns inom partipolitiken visserligen i en mening är stor - det är där de viktigaste besluten fattas, men i en annan mening, möjligen viktigare är den väldigt liten. Det är inte alls säkert att politiker idag verkligen kan göra särskilt mycket för att förändra saker - det politiska systemet har en egen kraft och logik som bakbinder enskilda aktörer. Min utgångspunkt är alltså helt enkelt att det inte är värt att ta de risker partipolitiskt engagemang innebör. Den "makt" man möjligen kan nå på denna väg är inte ägnad till att göra motstånd. För det måste vi hitta andra vägar.

Det som Stian säger är helt korrekt - liknande risker finns på väldigt många platser i samhället, och jag anser att de är viktiga att betänka - här distanserar jag mig kanske från en klassisk luthersk arbetssyn som säger att av den kristne krävs inget annat än att man gör det jobb man har väl. En liknande analys kunde göras på riskerna med att arbeta inom finansvärlden, media, och varför inte min egen "värld" universitetsvärlden.

Kommentar #4

Harald Korneliussen

25 innlegg  672 kommentarer

!

Publisert rundt 8 år siden

Jeg kunne ikke sagt det bedre selv. Jeg ser frem til å lese boken din, Patrik Hagman.

Men en ting: Det skillet du ser mellom frivillige organisasjoner og det politiske systemet, det er jeg enig i at er ekte nok, men det er også forskjeller på politiske systemer, og kulturen innad i enkeltpartier og organisasjoner.

I Norge har vi et politisk system som er ganske OK. Det er grenser for hvor mye makt man kan karre til seg ved å være kynisk. Det er viktig å bevare det slik - og om mulig, gjøre det bedre. Jeg tror ikke den politiske kulturen i Norge er så korrupt at kristne behøver å holde seg unna den, det er nok av rom til å være lys og salt, spesielt i de mindre partiene.

Kanskje bidrar det til at de partiene forblir små. Det får så være. Det er det med surdeig også, da - at det du gjør og ikke minst er i en mindre sammenheng, kan få betyding i en større, selv om det ikke skjer direkte.

Kommentar #5

Morten Dahle Stærk

42 innlegg  136 kommentarer

Viktig korrektiv

Publisert rundt 8 år siden
Patrik Hagman. Gå til den siterte teksten.
Målet helliger ikke midlene. Midler helliges ikke i det hele tatt. Det er mennesker som helliges, og dette må være utgangspunktet.

Luther forlag er stolt og glad for å være norsk utgiver av boken Kristen motstand. Den innebærer en fundamental kritikk av det politiske systemet og av "kristen politikk". Politikk blir tidvis beskyldt for å være overfladisk, elitistisk osv., men jeg har ikke lest en kritikk som går til kjernen slik som Hagmans. 

Slik jeg ser det er kjernen i kritikken den jeg har sitert over. Så fort vi tenker at Målet helliggjør middelet så kan vi tillate oss hva som helst for "den gode sak". Problemet er at vi ikke er i noen objektiv posisjon til å avgjøre om vi står på den gode eller onde side. Faren for at vi forveksler vårt eget standpunkt med "det gode" er overhengende. Det er faren for sosialister såvel som kristendemokrater og liberalister. 

Selv om jeg følger dette ressonementet og ser faren, trekker jeg likevel en annen konklusjon (i hvert fall foreløpig). Jeg mener at kontemplasjon og aksjon alltid følger hverandre og at dette må få følger på alle legitime arbeidsfelt (det vil si selvsagt ikke i sexindustri, slaveindustri etc.). Spørsmålet er ikke ja eller nei til kristne i toppolitikken, men hva slags kristne toppolitikere vi avler. Mentorprogram, kristne rettledende fellesskap og ydmyke kristne politiske ledere er svaret på utfordringen. Dessuten må man spørre seg om det er riktig av kristne å overlate "byrden" ved å lede samfunnet til andre grupper og ikke ta del i den selv. 

Til tross for denne slutningen er jeg selv redd for å gå inn i toppolitikk - nettopp av de maktmønster du avdekker så godt i din bok! Takk!

Lesere kan forresten få kjøpt den geniale boken her.  Her finner du også en spennende gjennomgang av kristen motstand i oldkirken.

Kommentar #6

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Sola scriptura-fellen

Publisert rundt 8 år siden
Morten Dahle Stærk. Gå til den siterte teksten.
Slik jeg ser det er kjernen i kritikken den jeg har sitert over. Så fort vi tenker at Målet helliggjør middelet så kan vi tillate oss hva som helst for "den gode sak". Problemet er at vi ikke er i noen objektiv posisjon til å avgjøre om vi står på den gode eller onde side. Faren for at vi forveksler vårt eget standpunkt med "det gode" er overhengende. Det er faren for sosialister såvel som kristendemokrater og liberalister.

Du kan si det samme om en hver organisasjon skapt og ledet av mennesker. Hvor man enn snur seg vil man finne muligheten for fanatisme ledet av den absolutt reneste hensikt, og nettopp fordi hensikten er så ren så ren går det feil, fordi de menneskene man ønsker å nå frem til ikke er like feilfrie. Puristdiktaturet er lite å trakte etter så lenge ingen av oss er purifisert i tilstrekkelig grad. Inntil så skjer - aldri - vil vi alle komme til kort. Da er ikke temaet politikk, men religionstilknytning, foreningsmedlemsskap og selv det å delta på en arbeidsplass for å gjøre sin jobb godt. Mennesket med sine vorter og føflekker glemmes i den forbindelse.

Derfor er også tanken om en puristisk eksistens umulig å gjennomføre.  

Kommentar #7

Stian B. Kilde Aarebrot

108 innlegg  114 kommentarer

Kommer KrF på banen her?

Publisert rundt 8 år siden

Jeg skulle gjerne sett en kommentar fra sentralt KrF-hold her. 

Fokuserer KrF på disse farene ved politikerlivet som Hagman beskriver? Gjøres det noe konkret i forhold til dette når unge KrF-spirer skoleres?

Kommentar #8

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

De Unge Løver

Publisert rundt 8 år siden

Hva blir det til karer? Skal dere ikke få pisket ut noen fra KrfU? Ikke så lett å engasjere dem på denne måten. Dere må antagelig ringe og si fra at dere ønsker å få noen i tale på debattsiden. De har ikke døgnbevåkning over VD der i gården. 

Kanskje de er for opptatt med å bygge et verdslig sekulært samfunn, har forlatt den puristiske tankegang og er opptatt med noe helt annet enn å være rene og ranke? Gud vet. 

Kommentar #9

Torry Unsgaard

12 innlegg  496 kommentarer

Takk

Publisert rundt 8 år siden
Patrik Hagman. Gå til den siterte teksten.
Innebærer dette at kristne ikke bør sysle med politikk? Ikke i det hele tatt. Men det innebærer at kristent politisk engasjement må fungere annerledes.

Takk til Patrik Hagman for at du har skrevet bok om dette viktige temaet. Jeg har bestilt boken på biblioteket, og står der som nr 2 på venteliste.

Jeg likte ikke overskriften på ditt innlegg, her på verdidebatt. Det kan skremme mange fra å delta i politikken. Det vil i så fall være uheldig. Politikerne tar viktige avgjørelser. Derfor er det avgjørende at vi får valgt inn dyktige folk. Og ikke minst: At vi får valgt mennesker med gode og "riktige" holdninger.

Jeg likte best avsnittet som er sitert ovenfor. Vi som jobber politisk kan alltid forbedre oss. Jeg håper boken kan gi tips som kan være til hjelp i politisk arbeid. Det er viktig å forbedre, både politikernes anseelse og kvaliteten av det politiske arbeidet.

Kanskje er forfatterens ståsted, Finland, i en noe annen situasjon enn oss her i Norge? Finske topp-politikere har nok ikke hatt samme frihet til å styre som norske politikere, verken da de var dominert av russerne eller nå, når de er dominert av EU.

Kommentar #10

Geir Wigdel

42 innlegg  2088 kommentarer

Ikke samfunnsbyggende

Publisert rundt 8 år siden

å oppfordre til å melde seg ut. Erfaringen med kristne som tar avstand fra "verden" er ikke særlig positiv. Paulus oppfordrer til å innordne seg i det samfunn en lever i. Det er nok en bedre leveregel. Selvsagt kan makt korrumpere, men å gi et generelt negativt stempel til dem som tar byrden ved å lede samfunnsutviklingen, er et drøyt stykke. Om en har noen tro på kristendommens makt, er det bedre jo flere kristne som engasjerer seg aktivt i samfunnsdebatt og politikk.

Kommentar #11

Kjell Aarsund

101 innlegg  5507 kommentarer

Meld dere ut !

Publisert rundt 8 år siden

Ingen er vel mer slesk, løgnaktig og kynisk enn en politiker. Bare se på Midtøsten der norske politikere fra SV til Fremskrittspartiet dilter viljeløst etter yakeestaten, mens yankeenes allierte i det muslimske brorskapet forsøkte å innføre shariastaten og forfulgte kopterne. Norske politikere holdt kjeft til den utviklingen, det var i mangt og mye et ikke-tema. Eller det svineriet de bedriver i Syria med sin støtte til salfistene som vil innføre religiøst diktatur og utrenske de kristne minorietetene. Norske politikere tier, de har nøyaktig den samme politikken, uansett partier, begrepet heter konsensus. Den samme konsensus finner man i realiteten i skolepolitikken og på flere andre samfunnsområder. Det er på tide at man viser det politiske systemet den nødvendige forrakt enten man nå er religiøs eller ikke troende, gjør som Jehovas Vitner, meld dere ut av det politiske spillet, betrakt det med den forrakt som det fortjener. Sitt hjemme på valgdagen, lav valgdeltagelse er faktisk et av de språkene "kjeltringene" forstår.

Kommentar #12

Leif Halvard Silli

69 innlegg  589 kommentarer

Mostand tuft på oldkyrkja

Publisert rundt 8 år siden

Hei Hagman!

Det er spennande å sjå på kva for nokre bøker du har skrive, mellom desse boka «The Asceticism of Isaac of Nineveh» – med tema frå den tidlege kyrkja. Og eg ser at du også i denne artikkelen – og den nye boka di – har den tidlege kyrkja som orienteringspunkt.

Spesielt interessant var dette poenget med at  det for dei tidlege kristne var sjølvklårt at ein som kristen ikkje kunne inneha alle slags yrke – at ein som kristen ikkje kunne vera soldat eller domar, til dømes.

Ein av responsane på artikkelen din har kome frå Kåre Eriksen, som skriv om «Hagmans umulige posisjon». Men ikkje alle norske kristne deler dette synet.

Då eg las artikkelen din, Hagman, måtte egtenkja på fader Arnfinn Haram. Haram var katolsk prest og «alle» på Verdidebatt.no visste kven var. Diverre gjekk Haram bort i fjor, og det er framleis tungt å tenkja på. Det siste store innlegget hans her på Verdidebatt var «Illusjonen om folkekyrkja» – og det er ein illusjon som eg forstår at også du, Hagman, er oppteken av. (Iallfall har du skrive boka «Efter folkekyrkan».)

Men det som fekk meg til å tenkja på Haram, var noko anna: I ein av dei siste kommentarane Haram skreiv her på Verdidebatt, sa han det slik: «Eg torer ikkje utan vidare seie at ein kristen ikkje i det heile kan vere sorenskrivar eller inneha andre statlege embete. Men personleg ville eg vere skeptisk til ei så sterk identifisering med den moderne staten.» (Konteksten for spørsmålet mitt var den nye ekteskapslova, som gjev homofile løyve til å gifta seg – kva om eg var dommar [sorenskrivar] eller vigselsmann, burde eg ikkje då få fritak for å adminstrera slike ekteskap, som er i strid mot det  kristne synet på ekteskapet?)

Svaret frå Haram var sterkt. Det vart ein vekkjar for meg – utan at eg skal påstå at eg er retteleg vekt, enno. …

I eit anna svar frå Haram, sa han det slik:

«Det er ingen grunn til at ein sekulær stat skal halde seg med kyrkjelege helge- og høgtidsagar. Det er noko kyrkjene bør feire og overhalde for eigen del. Tilsvarande for andre religionar. Men: Det ligg i religionsfridomen at truande menneske får høve til å overhalde dei religiøse helgene - og det ikkje som naudløysingar eller som andrerangs ordningar, men fullt ut. [ snipp ] Tida er komen for å realitetsorientere seg, både for kyrkjene og for storsamfunnet»

Eg hadde ikkje trudd at eg skulle koma til å meina det same som Haram i dette, men eg ser at han hadde eit poeng.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere