Stadier på livets veg

Kanskje er den akselererende tidsopplevelsen vi i stadig økende grad erfarer, i realiteten er ment å føre oss ut på et sprang? Kanskje nærmer vi oss stadig tampen av noe, og ikke slutten. Kanskje vi egentlig retter oss etter den guddommelig forutbestemte form som ligger skjult i vår dybde?

– For Kierkegaard er selve målet å sette mennesket i det rette forholdet til tilværelsen, slik det ser den store sammenhengen mennesket er satt inn i. Hva skjer i et menneske som oppnår troens stadie? Det ser tilværelsen fra et annet perspektiv og forvandles og gjenfødes deretter.

Det eneste viktige "steget" her tar man på det personlige planet, og det er den enkeltes egen "eksistens". Det første stadiet er det estetiske stadiet. Her dyrker man sine lyster og de estetiske nytelser. Det kan dreie seg om å dyrke kroppslige behov ("piker, vin og sang"), eller om kunstneriske opplevelser som musikk og kunst. Det er uansett sanselige gleder som dyrkes av estetikeren; det skjønne, gjerne romantiske. Men uansett hvor forlokkende dette livet er en stund, vil estetikeren før eller siden bli lei, livstrøtt, og begynne å kjede seg. Tilværelsen oppleves som tom og meningsløs.

Fortvilelsen kan føre til at man velger seg selv på nytt, som etiker. Det etiske stadium er det nivået i livet hvor man velger å være ansvarlig, gjerne med ekteskap og barn. Etikeren lever på mange måter som spissborgeren, men ikke "fordi det er sånn man gjør", men snarere fordi "dette har jeg valgt". Til forskjell fra estetikerens kortvarige og lystbetonte glede ved uforpliktende forhold til andre mennesker, velger etikeren med alvorstung glede den forpliktende kjærligheten for livet. Men til slutt blir også etikeren fortvilet. For etikeren vil nok seg selv, men kan ikke. For å finne seg selv, for å virkelig bli seg selv, klarer nemlig ikke mennesket alene. Etikeren har for eksempel valgt ekteskapet for livet. Men livet er begrenset, tiden er kort. Etikeren rår ikke over alle forhold og omstendigheter som styrer livet. Han mislykkes, og føler skyld. Skylden peker mot en ny dimensjon, et nytt stadium: det religiøse, mot evigheten.

Ifølge Kierkegaard virker heller ikke det etiske stadium tilfredsstillende nok. Også pliktmennesket vil til slutt gå trett av alltid å være pliktoppfyllende og pertentlig. Mange mennesker opplever en slik tretthetsreaksjon langt opp i voksen alder. Noen faller også tilbake til det lekende livet på det estetiske stadium. Mens enkelte tar et nytt sprang over til det religiøse stadium. De velger troen fremfor estetisk nytelse og fornuftens krav om plikter. På det religiøse stadiet hengir mennesket seg til gud – og evigheten. Den religiøse – den ekte religiøse, ikke spissborgeren som går i kirken fordi "sånn gjør man" – velger seg selv "i sin evige gyldighet" ved å velge inderlig tro, håp, kjærlighet til Gud, gjennom en subjektiv tilegnelsesprosess i lidenskapelig inderlighet.