Stiklestad og hukommelse

Det verste som kan skje et samfunn er å miste hukommelsen, skal en svensk politiker har sagt. De som pusler med ideen om å fjerne Stiklestad fra den kristne arven, frykter jeg vil påføre oss et hukommelsestap.

Norge har blitt et mer mangfoldig samfunn de siste tiårene, og noen har fått det for seg at de nye innslagene på en eller annen måte gjør de gamle mindre relevante. Pussig nok er det sjelden våre nye landsmenn som tar til orde for ideer som et flerreligiøst Stiklestad. Det kommer snarere fra (helt sikkert velmenende) nordmenn, ofte selv med kristen tro.

Uenig. Jeg er grunnleggende uenig i innfallsvinkelen av tre grunner.

For det første mener jeg det er umulig å forstå det moderne Norge uten å forstå vår kristne kulturarv, på godt og vondt. Det stemmer at Olav kristnet landet med våpen i hånd og for hardt frem mot de som var uenige, men kristendommen bidro også til å omforme norsk kultur, ikke minst gjennom å koble oss tydeligere til den europeiske, kristne sivilisasjonen. Peer Gynt blir uforståelig uten en kunnskap om vår felles, kristne kulturramme, mange av våre etiske og moralske debatter likeså.

For det andre mener jeg historisk bevissthet er ekstra viktig i en tid hvor mye og mange endrer seg i et forrykende tempo. Det betyr ikke at vi skal la være å tenke nytt om formidling og aktualisering, også av det som utspant seg på Stiklestad, men det betyr at kjernen i hva Stiklestad har vært og er i norsk historie, fortsatt må tas vare på. Nettopp koblingen mellom Stiklestad og Kirken er en kjerne i historien om hva Stiklestad er.

Kristendommen. Sist, men ikke minst: Jeg mener det absolutt ikke er noen motsetning mellom det å ta vare på norsk kultur og den kristne kulturarven, og det å være et samfunn hvor flere kulturer og religioner har en nasjonal plass. Kjenn deg selv, sa det berømte greske oraklet i Delfi, og nettopp det er en forutsetning for å kunne møte andre med trygghet.

Det er på ingen måte klandreverdig å gi plass til andres tro i Norge, ei heller at Stiklestad kan gi rom og plass til dialog, spennende møter og diskusjoner om det nye Norge. Men på samme måte som 17. mai er en feiring av det norske fellesskapet – i alt sitt mangfold – er Stiklestad ubønnhørlig knyttet til historien om hvordan kristendommen kom til Norge. Det bør vi ta vare på.

Først publisert i Vårt Land 08.08.2013