Hvem tror du at du er?

I Aftenposten i dag forteller Trude Mostue om hvordan hun ble hetset for valget hun tok om å være hjemme med yngstedatteren noen år. ”Få ungen din i barnehage” skrev noen av kritikerne, videre fikk hun skylden for andre mødres dårlige samvittighet.

Hvem er det som får seg til å fortelle andre hva som passer best for den enkelte familie? Dessverre er de mange. Både politikere og andre personer ser ut til å tro at de har fått en spesiell oppgave i å fortelle mødre hva som er rett og galt.

Det var ikke lenge siden vår barne og likestillingsminister kunne meddele Norges befolkning at det ikke var like verdifullt å være hjemme, som det var å jobbe. Det var heller ikke lenge siden regjeringen valgte å fjerne kontantstøtteordningen for to-åringer.

Både barneministerens utsagn og regjeringens "håp" om at familier er like, og dermed skal velge likt har skapt usunne holdninger i samfunnet. Nå blir det kun sett på som normalt dersom du velger full barnehage fra barnet er ett år, videre må du som kvinne jobbe hundre prosent, hvis ikke får du skylden for dårlig likestillingspolitikk.

Familier er forskjellige, de tar forskjellige valg. Det må vi respektere, og legge til rette for. Når man fjerner en velferdsgode som man er ideologisk uenig i så gjør man det stikk motsatte. Man fjerner ordninger som har gitt familien en reell valgfrihet, og dermed viser man ikke politisk vilje til at familier kan velge forskjellig.

Folk som hetser andres valg bør gå i ”skammekroken” straks. Det gjelder både dem som hetser de som velger barnehage, og de som velger ulønnet arbeid. Det er på tide med en gjenreisning av familiepolitikken, og en holdningskampanje blant enkelte. Valg som familien gjør for sine barn må verken bli sett på som normale eller unormale, de må bli respektert uavhengig av om man er uenig eller enig i valget.

Jeg håper at en ny regjering kan vise oss at alle ikke må passe inn i ”A4” systemet. KrF vet at familier er forskjellige, og at de velger forskjellig. Derfor vil vi tilrettelegge for større valgfrihet, blant annet ved å utvide permisjonen, og gjøre den mer fleksibel, samtidig øke kontantstøtten for ett-åringer og gi den tilbake til to-åringene.

Makta hører hjemme hos den enkelte familie, ikke rundt kongens bord. Det er ikke Arbeiderpartiet som tar Norge videre, det er barna. For å møte fremtidige utfordringer, for eksempel i eldreomsorgen så trenger vi at folk føder barn. Derfor trenger vi en politikk som gir en større anerkjennelse til valgene som familiene tar, samtidig som den letter litt på den tidsklemma som mange småbarnsfamilier opplever.