Verdidebatt

Dømmende?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den siste uken har debatten naturlig nok gått høyt vedrørende mitt utspill om at Inger Lise Hansen bør tre til side som 2. nestleder i KrF.

Kommunikasjon er en kunst, den store utfordringen er å få mest mulig samsvar mellom budskapet en sender og det mottakeren faktisk oppfatter. På veien mellom sender og mottaker kan budskapet forvrenges kraftig.

I mitt tilfelle grep pressen fatt i en blogg jeg skrev.

Da jeg gikk ut med grasrotaksjonen, viste jeg til fire saklige argumenter for at Inger Lise Hansen burde fratre som nestleder:

1. Hun har gjort situasjonen umulig for seg selv i fortsettelsen med tanke på å kunne fronte KrFs vedtatte program, når hun markerer uenighet med programmet på en rekke punkter som tradisjonelt har vært viktige kampsaker for KrF.

2. Hun har gjort situasjonen umulig for de tillitsvalgte i KrF som skal skal argumentere for det samme programmet,  når hun sår tvil om hva KrFs ledelse egentlig står for.

3. Hun har vist illojalitet mot landsmøtet som faktisk har vedtatt et politisk prgram som går fram til 2013. Dette programmet er Hansen valgt for å fronte.

4. Hun har vært illojal mot resten av partiledelsen gjennom å gå ut i pressen uten å avklare det internt først (selv om hun hevder det var en arbeidsulykke, så gjorde hun faktisk intervjuet før hun informerte)

Til sist understreket jeg at jeg ikke på noen som helst måte ønsket Hansen eller hennes meningsfeller ut av partiet, tvert i mot sa jeg at det er viktig at alle blir i partiet og tar debatten i de riktige kanalene.

I etterkant har mange, ikke minst media, forsøkt å tillegge meg at jeg åndeliggjør dette, at jeg vil kaste Inger Lise Hansen ut av KrF og gjøre KrF til et smalt, kristeligøst parti for noen få bedehusfolk på vestlandet. Det er ikke saken overhode. I tillegg drar en del opp den gamle merkelappen "mørkemann".

Det mest skuffende har kanskje vært at også visse kristne aviser har tillagt meg, helt uriktig, at jeg ønsker å kaste Hansen ut av partiet. Senest i går måtte jeg stå på litt for å få norges største kristne avis til å endre billedteksten i en artikkel der budskapet var at jeg ønsket å kaste Inger Lise Hansen ut av KrF.

Det jeg i virkeligheten har gjort er å peke på noen veldig jordnære og saklige grunner til at jeg mener Hansen bør tre til side.

Dypest sett er spørsmålet: Hvor langt kan en nestleder i et politisk parti gå når det gjelder soloutspill i pressen som er i direkte konflikt med partiets vedtatte program? Det har ledelsen i KrF ikke tatt stilling til så langt, selv om 19 av 22 fylkesledere først gikk ut og kalte Hansens utspill en tabbe. Hvis en knesetter at alle tillitsvalgte på høyt nivå kan si hva som helst til pressen, kan det jo bare ende med katastrofe. Uansett om Hansen blir sittende eller ikke, så må KrF, slik jeg ser det, få betydelig klarere rutiner på det området etter dette.

Så langt går KrF bare rundt grøten og forsøker å skyve det partiets nestleder faktisk har gjort under teppet. I tillegg forsøker noen å framstille tingene som om enkelte (jeg leser jeg) er dømmende og lite kjærlige når vi påpeker at partiet faktisk har et program som lederne er valgt til å fronte. Hva er logikken i det?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt