Verdidebatt

Hva skal vi gjøre med all denne tiden?

Det er så mange som venter. På ingenting.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Fangen venter i fengslet. Teller sekunder. Teller minutter. Teller timer. Teller dager. Teller år. Teller og teller. Venter og venter. Tid er alt han har. Tid og tankekjør. Frykt for hva som venter der utenfor når porten til Gjøvik fengsel slås igjen bak ham. En svett neve klamrende til plastposen med alle hans eiendeler i. Så oppsøker han en pusher, for endelig å få anledning til å få hjelp til å vente. At rusen tar seg av ventingen og den grenseløse tiden for ham.

Den psykisk syke i en av de utallige psykiatriske institusjonene venter. En time med psykolog i uken. En halvtimes besøk av pårørende hver 14 dag. Matservering kl. 9, kl. 14 og kl. 19.45. Resten tid, som kryper innover i sinnet, kreftsvulster av tanker som aldri skulle tenkes. Betent tid, som en sølepytt uten innløp og avløp.

Den enslige alderspensjonisten, som mistet sin ektefelle gjennom 56 år for en tid tilbake. Hun venter. Hun har levd et liv hvor tiden aldri var. Det var klær som skulle vaskes, hus som skulle rengjøres, bukser som skulle lappes, middag som skulle lages, jobber som skulle skjøttes, barn som skulle kjeftes på og trøstes, konfirmasjoner og bursdager som skulle planlegges og gjennomføres. Tiden fantes ikke. Den ble slukt av hverdagenes sorte hull av gjøremål og travelhet.

Men nå. Bare tid igjen. Og venting.

Hun står opp. Det gjelder å holde på de gamle rutinene. Hun tusler ut på badet. Gjør sitt morgenstell. Unngår å møte det aldrende ansiktet i speilet, ugjenkjennelig og fremmed som det er. Stavrer seg møysommelig ned trappen til kjøkkenet. Åpner springen, fyller vann i kolben, heller vannbeholderen kvart full. Står og betrakter vannet som suges opp røret, drypper langsomt ned i filteret, videre ned i kolben. Fyller kaffekoppen halvt opp. Åpner kjøleskapet, tar ut helmelken, fyller resten av koppen. Tar kneipen ut av brødskuffen. Skjærer to tynne skiver. Setter melken inn igjen i kjøleskapet, og plukker Bremykt og bringebærsyltetøy ut. Smører et tynt lag med smør, og et litt mindre tynt lag med syltetøy. Balanserer tallerkenen bort til kjøkkenbordet. Tar vekselvis en bit av brødskivene og en sup av kaffekoppen. Stirrer ut på det fremmede, travle livet der utenfor. Der utenfor hvor den dresskledde mannen ikke får has på tiden, når han haster til dagens første møte. Der utenfor hvor en mor løper av gårde med en datter hengende som en vimpel etter seg, på vei til barnehagen. Der utenfor hvor bilene, mopedene, bussene, trikkene, syklene, fotgjengerne haster av gårde i hælene på tiden, som ikke venter på noen av dem.

Den gamle damen vasker langsomt opp tallerken, kniv, brødkniv, og kaffekopp. Feier over kjøkkenbenken og kjøkkenbordet. Tar en siste titt ut vinduet, før hun lister seg inn i stuen, setter seg i godstolen med dagens morgenavis. Litt kryssordløsing. Og så er det å vente. Ingen kommer. Ingen telefoner. Bare tid.

Før det er tid for å sette potetene og gulrøttene på kok, steke fiskepudding, smelte litt smør. Spise langsomt og uten appetitt, mens savnet etter den døde, etter barn og barnebarn som sjelden kommer innom eller ringer, konstant kverner i hodet, i tidens og ventingens konsentrasjonsleir.

Så litt tv-titting, før hun stavrer seg opp på badet igjen, gjør sitt kveldsstell, tar en Imovane for søvn. Pakker dynen rundt seg. Og håper denne natten blir drømmeløs – utenfor ventingens og tidens helvete.

Ingenting hender. Allikevel venter hun.

Mens vi, som fremdeles har festivalpass til virkeligheten, snakker om TIDSKLEMMA. Wikipedia har til og med en egen artikkel om den, hvor det innledningsvis står å lese: " Tidsklemme er en forholdsvis ny og populær betegnelse på en følelse av at tiden ikke strekker til for det en må gjøre eller ønsker å gjøre."

Tenk det, dere. Tidsklemma. I Norge har vi så deilig mye å gjøre at tiden ikke strekker til. Stadig halser vi etter den. Den er som en udressert rottweiler som drar og drar i lenken. Så snart den får anledning sliter den seg løs og stikker av gårde, for å slippe unna oss som mishandler og krever så mye av den.

Antoine de Saint-Exupéry skrev det lille mesterverket av en bok, Le petit Prince, den lille prinsen. Prinsen har sin egen vesle planet ute i verdensrommet et sted. Så besøker han jorden. Der møter han blant mange andre en kjøpmann: "– God dag, sa den lille prinsen. – God dag, sa kjøpmannen. Det var en kjøpmann som solgte vidunderpiller som kunne slukke tørst. Hvis man tok en pille om uken, behøvde man ikke å drikke mer. – Hvorfor selger du dem? Spurte den lille prinsen. – De er veldig tidsbesparende, sa kjøpmannen. Vi har hatt eksperter til å regne det ut for oss. Man sparer to og femti minutter om uken. – Hva skal man bruke disse to og femti minuttene til da? –Til hva man vil. – Ja, hvis jeg hadde to og femti minutter til overs, så ville jeg bruke dem til å vandre til en vannkilde i ro og mak, sa den lille prinsen."

Jeg har følgende forslag nå midt i valgkampen: Vi etablerer en tidsbank, hvor de som venter, de som har all verdens tid, de for hvis tiden er en konstant trussel om ensomhet, den totale meningsløshet og lengsel etter dødens tidsleiemorder, kan selge tid til oss i ”tidsklemma”, og få betalt i menneskelig nærhet, samvær og varme. En vinn-vinn situasjon for alle parter.

Det er et valgløfte det lukter svidd av!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt