HYKLERKORDELTAKERNES VENSTREEKSTREMISMEBLINDHET

Norge har ikke lært noe av Utøya, hevder Ali Esbati, den svensk-norsk-svenske, mørkerøde politikeren og skribenten. Terrorhandlingen må settes i en politisk sammenheng, forklarer han i en kronikk i Dagbladet 22. juli, og det har angivelig ikke nordmenn gjort. Han fortsetter:

«To år etter terrorhandlingen er det tydelig at det norske samfunnet ikke har maktet å bearbeide hendelsen på den måten. I stedet har selve gjerningens uhyggelighet snarere gjort det vanskeligere å møte islamofobiske og ultrareaksjonære framstøt. Det er jo, resonnerer man, en milevid forskjell mellom hverdagsoffentlighetens trivelig ulmende rasisme og Breiviks massemord.»

Jeg vet ikke om Esbati har rett i dette, men jeg vet i så fall (om vi i denne sammenheng ser bort i fra Esbatis politisk ekstreme definisjon av «rasisme», «islamofobi» og «ultrareaksjonær») at det ikke er noe unikt fenomen han peker på.

For Norge har jo heller ikke lært noe av kommunismens (og tildels sosialismens) enorme myrderier i det 20. århundret. La meg vri på Esbatis ord: Vi har ikke bearbeidet terroren, forfølgelsene, utrenskningene, massemordene, konsentrasjonsleirene, torturen eller de sinnssyke reformene som utsultet millioner av mennesker. Ei heller klassefienderetorikken, angiveriet, overvåkingen, okkupasjonene eller krigshandlingene som kommunismen sto bak. I stedet har selve kommunismens uhyggelighet gjort det vanskeligere å møte nåtidens kommunisters og skapkommunisters fremstøt. Det er jo, resonnerer man, en milevid forskjell mellom våre hjemlige, trivelige kommunister og Maos, Stalins og Pol Pots massemord.

Vær sikker på at Esbati heller ikke ønsker at vi skal bearbeide akkurat det. Var det opp til Esbati skulle Norge bearbeide akkurat det Esbati vil vi skal bearbeide, men ikke noe annet enn det.

La oss, inntil nordmenn har gjort hva Esbati vil vi skal gjøre, trøste Esbati med at i Norge spiller det heldigvis for hans åndsfrender ingen rolle om man har hyllet Mao, Stalin, Pol Pot og tilsvarende kjeltringer. Det spiller ingen rolle om man offentlig har har paradiserklært henfarne Øst-Tyskland og Hoxha-Albania. Det spiller ingen rolle om man på 70-tallet var forsanger da studentgruppa skrålte «Vi skal bade i Unge Høyres blod». Det spiller ingen rolle om du tok til orde for «væpna revolusjon». Det spiller ingen rolle om du støttet – eventuelt deltok i – terrorhandlinger. I Norge kan du likevel bli forlagsredaktør, sjefsredaktør, regjeringsmedlem, fagforeningspamp, høyskolelektor eller lærer for fremtidens journalister. Og ikke minst kan du bli en høyt respektert offentlig debattant, skribent og/eller forfatter – endog debattredaktør i en riksavis. Ja, du kan faktisk bli ekspertvitne i høyprofilerte rettssaker. Det er i det hele tatt få stillinger innen den meningsdannende eliten og det offentlige kommentariatet hvor det ikke kan lønne seg å ha badet i den politiske kloakken. Det vil si, kun hva gjelder den venstreekstreme kloakken.

Tror du nazistene Erik Blücher og Tore Tvedt noensinne blir tilbudt tilsvarende stillinger? Det skal de selvfølgelig aldri, men hvorfor får deres åndsfrender på venstresiden varme omfavnelser? De er jo ikke et gram bedre. De er, som det heter, to alen av samme stykke, og burde behandles likt.

Til dette kan det innvendes at våre hjemlige nazister er anti-demokrater, mens våre hjemlige kommunister og eks-kommunister i dag (i motsetning til tidligere) ønsker samfunnsendring via demokratiske prosesser. Vel, i den grad det er sant er det en relevant innvending. Men fortsatt gjelder det én lov for Loke og en annen lov for Tor.

Du trenger ikke engang være nazist før sterke krefter ønsker å nekte deg samme deltakelse i samfunnsdebatten som enhver kommunist kan glede seg over. Det holder f.eks. å hete Peder Nøstvold Jensen («Fjordmann»). Det er mulig jeg tar feil, men min begrensede forståelse av «Fjordmann» - som jeg må innrømme jeg har lest lite av - er at han ønsker samfunnsendringer ad demokratisk vei. Historikeren Hans Fredrik Dahl går likevel langt i Dagbladet den 22. juli i (jada, samme avis samme dag) å sette likhetstegn mellom Hitler og «Fjordmann», og tar til orde for at han må stoppes på samme måte som man burde ha stoppet Hitler og nazistene før de kom til makten. Intet mindre.

Ja, kan man innvende, men dette rettferdiggjøres av at «Fjordmann» har tatt til orde for tvungen repatriering av alle muslimer i Europa, et uhyrlig forslag som knapt nok noen muslim vil akseptere, og som dermed – hvis det skulle gjennomføres – må skje ved bruk av vold og massiv krenkelse av millioner av europeeres menneskerettigheter.

OK, men i Norge kan man likevel fritt foreslå at all privat eiendom skal beslaglegges av Staten, et uhyrlig forslag som knapt nok noen vil akseptere, og som dermed – hvis det skulle gjennomføres – må skje ved bruk av vold og massiv krenkelse av millioner av nordmenns menneskerettigheter. Og dessuten legge Norges økonomi i ruiner samt frata norske borgere deres frihet.

Tilsvarende eksempler på at ekstremvenstre er like menneskefiendtlig som ekstremhøyre er mange. En ekstremvenstretilhenger som angriper ekstremhøyre er derfor en patetisk svermer som angriper fliser i andres øyne og ignorerer bjelken i sitt eget. Kanskje er ikke han/hun bare en patetisk svermer, men også indirekte en agitator for massive menneskerettighetsbrudd.

Så hva burde være lakmustesten for hvem vi aksepterer og ikke aksepterer som deltaker i det offentlige ordskiftet? Min mening har alltid vært at det bør være om vedkommende er demokratisk innstillt eller ikke. Jeg har imidlertid skjønt, både ved å lese VD-debatten om Fritt Ords stipend-tildelelse til Peder Nøstvold Jensen, og ulike kronikker skrevet i forbindelse med 2-årsdagen for Breiviks forbrytelser, at jeg kanskje er i mindretall her. Det er ikke rent få som tar til orde for at visse høyresidemeninger bør anses som spedalske, selv om disse meningene har et demokratisk fundament. Knapt nok noen tar til orde for at visse venstresidemeninger bør erklæres tilsvarende syke og uakseptable.

Jeg har alltid ment at vi skal aksepetere kommunister så lenge de er demokrater, selv om deres meninger er avskyelige, men samtidig også akspetere høyreekstreme demokrater. Jeg skjønner nå at en slik balansegang vil det være mange som stiller seg negative til.

For min egen del har jeg absolutt null respekt for en person som ikke slår like hardt begge veier. Har du demokratisk sinnelag hater du kommunisme like mye som nazisme. Har du demokratisk sinnelag hater du «Das Kapital» like mye som «Mein Kampf» - førstnevnte bok har faktisk inspirert myrderier som vesentlig overgår nazistenes forbrytelser mot menneskeheten, og det sier ikke lite. Har du demokratisk sinnelag stiller du deg negativ til alle – ikke bare noen – som direkte eller indirekte tar til orde for vold og andre menneskerettighetsbrudd. Har du et demokratisk sinnelag er du svært, svært skeptisk overfor mennesker som svermer eller har svermet for diktaturer, terrorister og politiske utopier (med mindre de har omvendt seg og beklaget sin brøde). Og har du et demokratisk sinnelag tolererer du alle offentlige fremsagte meninger som har demokrati som fundament.

Har du et demokratisk sinnelag argumenterer du mot dine motstanderes argumenter på fair og kunnskapsbasert vis, og du tar ikke til orde for knebling, trakassering, utstøtelse eller begrenset tilgang på talerstoler (forutsatt at din motstander også er demokrat).

Enn så lenge må det konstateres at alt for mange i hylekoret mot ekstremhøyre er blinde overfor ekstremvenstre og således deltar i et hyklerkor. Ikke bare det, men i norsk politikk og samfunnsliv er det ovenikjøpet tradisjon for å ta en rekke ikke-angrende ekstremvenstreaktivister inn i varmen og gjøre dem til betydningsfulle ledere og opinionsdannere. Forstå det den som kan.