Å tvinge grått til å velge side

Kolbein Falkeid skrev noe sånt som at den fattige i sinnet kompenserer for lytet sitt ved skråsikre løgner. Han smaker på livet med en vinkjenners skjønn, ruller det på tungen, spytter ut og gir verden grei beskjed. Men, skriver han så, allikevel svelger han en dråpe innsikt: Kimen til tvil.

Kimen til tvil: Innsikt.

Konflikt er i alt menneskelig, og alt i naturen for den del. Evolusjonen er en lang rekke av konflikter. Verden bringes fremover av konflikt. I vitenskapen: Det nye paradigmet er i konflikt med det gamle. De kan ikke begge være sanne. Det gjelder å bevise det gamle paradigmets utilstrekkelighet. Og slik bringes verden fremover: Jorden var ikke flat. Tyngdekraften finnes. Man ramler ikke utfor et stup ved verdens ende.

Rettssystemet er både konfliktskapende og konfliktløsende. Når man skal bestemme hvem barnet skal bo hos etter et samlivsbrudd, er vurderingstemaet hvor barnet har det best. I konflikten mellom foreldrene blir grått som regel helt borte. Man har ingenting positivt å si om hverandre. Og man mener det må være helt åpenbart at barna har det best hos seg. Det gråe forsvinner.

For gjennomsnittsmannen og -kvinnen har både positive og negative sider. Det er en tydelig gråfarge hos alle. Og ofte kan det for dommeren nærmest fremstå som umulig å bestemme hvor barnet vil få det best. Men også dommeren må foreta et valg. Da må han også tvinge grått til å velge side. Og domsbegrunnelsen fremstår som mer tydelig til den ene parts gunst enn det som det strengt tatt er dekning for. Disse sakene, det å være i konfliktmodus, ødelegger barns forhold til en far, f.eks, som svartmales av mor. Barna lider. De blir stående i en kryssild mellom foreldrene, fordi foreldrene tvinger og tvinges til å tvinge grått til å velge side.

I barnevernssaker, hvor konsekvensene er enda større, drives også partene inn i det svarte. Loven tvinger barnevernet til å ta stilling til om dens vilkår er oppfylt. De må foreta et valg: Skal vi begjære omsorgsovertakelse? Når valget er tatt, er foreldrene svarte. Loven sier at det for eksempel må være alvorlige mangler ved den daglige omsorgen barnet får i hjemmet. Men i de aller fleste tilfeller er det tvil om dette. Foreldrene har både positive og negative sider. Men loven tvinger barnevernet til å postulere at det er alvorlige mangler. Når valget er tatt har man tvunget grått til å velge side. Og foreldrenes liv, og derved også barnas liv med foreldre de elsker, er lagt i grus. Fordi loven har ingen rom for nyanser. Enten tas omsorgen eller også ikke.

Også foreldrene er ofre for den samme dynamikken. Den som blir fratatt et barn hater. Det er egne facebookgrupper, egne nettsider opprettet til bekjempelse av barnevernet. Noen foreldre bruker resten av sitt liv på å gjøre barnevernet svart. Ingenting er positivt med barnevernet. Det er bare rå, kald, kynisk og ond makt. Og potensielt oppegående mennesker mister helt av syne at det er foreldre som absolutt bør fratas omsorgen når de totalt og grusomt vanskjøtter. Men når man fratas barn, er det som regel bare hat igjen. Svart hat. 

Mennesker er ikke logiske vesener, først og fremst. Vi er følelsesvesener. Vesener som er fulle av fordommer og drevet av stolthet og forfengelighet. Vi er alle barn.

Også det tilsynelatende åpenbare er som oftest belastet med en slagside av motargumenter. Men følelser av mindreverd, selvrettferdighet og forurettethet på livets arenaer, gjør oss alle til potensielle drittunger. I skalaen mellom hvitt og svart finnes mer eller mindre grått. Følelsene tvinger grått til å velge side: Jeg er hvit, god, du er svart, ond.

Selv verdens mektigste mann, George Bush, lot beslutningen om invasjonen i Afghanistan styres av følelser. Full av harme i dagene etter 9/11 brukte han barnslig, idiotisk, cowboyaktig retorikk. Skapt av sinne, sårhet og skam. Amerika er "the greatest country in the world, you know." Og ondskapens akse ble skapt som et begrep. De andre var onde. Svarte. Men det stemmer jo ikke. Logisk. Ingen, og da mener jeg ingen, er bare onde. Bush tvang hele verden av grått til å velge side. Enten er du med oss, eller så er du mot oss. Nåja. Så jeg kan ikke være litt mot dere?

Kolbein Falkeid skriver: "Så spør du meg om veien, siterer jeg: "Dette er min vei, hvor er din?" Veien nemlig finnes ikke. Og jeg har sluttet å løfte pekefingeren."