Det hendte en gang i mine litt yngre dager at jeg ble med noen jeg ikke kjente på fest. Noe som ikke er særlig uvanlig, verken for meg eller andre. Vi hadde det utrolig morsomt. Vi drakk oss fulle, laget mat, så drakk vi enda mer. Utover kvelden vokste flørten mellom ei jente og meg, og ble mot slutten intens. Hun inviterte meg opp i senga hennes. Vi begynte å kline og hadde sex. Ettertiden ble ikke like hyggelig. Jeg traff aldri henne igjen, og ble av hennes venner beskyldt for å ha ligget med henne mens hun var for full og sov. Heldigvis ble jeg ikke anmeldt.
Kunne vært meg
Politimester i Vestfold Rune Bård Hansen skriver i Aftenposten 20. juni at straffenivået for såkalte sovevoldtekter eller naschpielvoldtekter er urimelig. Han viser til en sak der en mann på atten år ble dømt for sovevoldekt for å ha masturbert henne etter hun hadde sovnet på en fest de var på. De var tidligere bekjente og hadde hatt sex ved et par anledninger. For dette måtte han sitte to år i fengsel.
I fjor ble også en mann i tyveårene fra Alta dømt for en angivelig sovevoldtekt, ved lignende omstendigheter og tidligere bekjentskap. Jeg skriver bevisst angivelig fordi det er en korrekt beskrivelse, ikke for å antyde at det ikke var tilfellet. Partene i saken var uenige. Han mente det var et frivillig samleie, hun mente det var voldtekt. Flere vitner mente han aldri kunne ha gjort noe slikt. Juryen fant ingen grunn til å tvile på hennes versjon. Han ble dømt til fire år i fengsel.
Det kunne kanskje vært meg.
Risikerer at skyldige frifinnes
Her er jeg fullstendig enig med politimesteren om at disse straffene er for harde. Det er et problem at strafferammen for overfallsvoldtekt og sovevoldtekt er like høye. Dette har uheldige konsekvenser for kvinnen. I praksis fører det til at menn som kanskje ellers ville og burde blitt dømt, frifinnes fordi juryen finner straffen for sovevoldtekt for hard. Dette har blitt påpekt blant andre av Nils August Andresen i sitt leseverdige essay "Alle menn kan voldta." (Morgenbladet 13.06.13).
Det er store forskjeller på overfallsvoldtekter og sovevoldtekter. Hvorfor har de begge samme strafferamme? For voldsforbrytelser har vi noen viktige distinksjoner. Sentral er distinksjonen mellom vold utført overlagt og utført i affekt. Forskjellen mellom dem med hensyn på straff er betydelig. Er ikke forskjellen mellom overfall- og sovevoldtekt til en viss grad parallel? Den kan iallefall være det. Noen sovevoldtekter er overlagte. Andre er det ikke, og er gjort i det man kan kalle affekt. Dét er et psykologisk faktum, men såklart ingen legitimering. Et resultat av seksualdrift og som oftest alkohol. Men faktumet er relevant, slik affekt er det i voldssaker.
Vold og straff
La oss se nærmere på vold og straff. For vold uten betydelig skade – legemsfornærmelse – er det vanlig med bøter eller inntil ett års fengsel (bøter er langt mer hyppig.) Det betyr at hvis jeg drikker meg full og banker opp en vilkårlig person jeg treffer, blir jeg straffet betydelig mindre enn om jeg senere den kvelden ender opp i seng med en kvinne, med minnene uklare, men beskyldningen om voldtekt klar. Dette er ettertrykkelig ikke ment for å bagatellisere sovevoldekt. Men er virkelig blind vold så mye bedre? Er det virkelig passende at dersom det er snakk om sex, så er overgrepet så mye mer straffeverdig enn ved fysisk vold?
Skyldig til motsatte bevist
Det finnes en tredje form for dømt sovevoldekt i tillegg til de andre nevnt. Denne gjelder når det faktisk utspiller seg slik mannen fra Alta hevder. At dette er en reell mulighet – noe man ikke kan benekte – viser frem den iboende vanskeligheten å få frem sannheten ved disse situasjonene. Dette er et svært viktig poeng, utover selve det med straffenivået. Hansen skriver at "også vedseksuallovbrudd må de alminnelige prinsipper for straffeutmåling gjelde." Men for et konsekvent rettsystem burde vel dette også gjelde spørsmålet om skyld? Her gjelder ikke lenger imperativet uskyldig til det motsatte er bevist. Ved en anklagelse om sovevoldtekt er man som mann skyldig til det motsatte er bevist. Skal dette prinsippet gjelde overalt bortsett fra ved seksuallovbrudd? Isåfall, er dette igjen et resultat av våre forskjellige syn på sexforbrytelser og andre forbrytelser?
Dessuten, å argumentere for at menn kan være uskyldige ved anklager om sovevoldtekt betyr ikke at man dermed legger skylden på kvinnen. Vi må heller erkjenne at det her finnes situasjoner der verken av partene er skyldige.
Skammen gjør det verre
Enda et psykologisk faktum er det at andres forventninger til ens reaksjon på og fortolkning av hendelser spiller inn på hvordan vi faktisk tar hendelsene innover oss. Tor Erling Staff påpekte hvordan den samfunnspålagte skammen ved seksualovergrep gjør den oppfattede skaden hos offeret så mye verre. Det er ikke sikkert tenkningen i vårt samfunn som har fått straffen på sovevoldtekt til å gå fra fire måneder til fire år siden 1994 er til det bedre for offeret. Det at vi andre ser såpass fordømmende på overgrepet kan føre til en unødvendig følt skam hos offeret. Et offer må kunne få sjansen til å gå videre. En straff er selvsagt på sin plass. Men hvilken som helst straff?
Trenger klarere distinksjon
Nils August Andresen mistenker at mange menn synes straffen for sovevoldekt er for streng, fordi de innser, taust eller åpent, at det kanskje kunne vært dem. Jeg vil ikke si det aldri kunne skjedd meg. Men jeg tror også Andresen har rett når han skriver at dette ikke kommer av dårlig kvinnesyn. Det er noe annet. Men viktigere her er det at de aller fleste menn ikke ville synes det samme om straffenivået for overfallsvoldtekt. Nettopp fordi det er noe de aller fleste menn aldri kunne gjort. Her er det en relevant forskjell.
Både jury og folk flest forstår at det er en betydelig forskjell mellom de to former for voldtekt, og vi ser også at overgripere slipper unna fordi strafferammen er lik. En klarere juridisk og moralsk distinksjon mellom dem, der straff er proporsjonal med handlingen, er derfor til det bedre både for kvinner og menn.
Kronikken publisert på Aftenposten.no 08.07.13