Karrieremamma

Line Fallan Sørensen har undersøkt litteraturens fremstilling av morsrollen i det moderne samfunn. Hun beskriver en historisk utvikling av moderskap frem til nå. På 70-tallet forandret morsrollen seg radikalt. Kvinnens plass skulle ikke lenger være dominerende i hjemmet, men hun skulle realisere seg utenfor i form av karriere. Dette er ganske tydelig i dagens norm, og det fremstilles også slik i mediene. Hun mener også at kvinnen i dag er "fanget" av to paradokser, og at ingen er upåvirket:

- Samfunnet vil at vi skal føde barn, men det skal ta minst mulig tid - man skal være raskt tilbake i jobb, og raskt tilbake i en kropp som ikke har synlige tegn på at man har vært gravid, påpeker hun.
Forestillingen om det likestilte foreldreparet ligger bak statens arbeid for økte permisjonsrettigheter til far, 50/50 barnefordeling etter skilsmisse og pensjonsreformens krav til 40 års opptjeningstid.
Men når ideer om kvinnen som den naturlige omsorgsgiver lever i beste velgående i samme samfunn, skaper det problemer.
(fra Forskning.no)

Jeg tror mange kvinner kan kjenne seg igjen i denne beskrivelsen, uansett livssituasjon. Likestillingskampen har vært en viktig milepæl i historien – både for kvinner og menn. Frem til i dag har den først og fremst handlet om utdannelse, likelønn og lik rett til å delta i arbeidslivet. De senere årene har også farsfiguren blitt fremhevet som viktig. Dette er en positiv utvikling.

Likevel er det også mange som opplever at ikke alt har vært like bra. Mor har lav status. Du skal helst vente lenge med barn. ”Bli ferdig med deg selv først.” Du skal fortest mulig ut i jobb etter permisjonen, for du er vel ikke så dum og gammeldags at du velger å være hjemmeværende? Dessuten viser undersøkelser at norske foreldre opplever småbarnsfasen som stressende, og at jobb og familie er vanskelig å kombinere.

Disse utfordringene har etter min mening oppstått fordi vi ikke har satt barna og familien i fokus i likestillingskampen. Kvinneideologien som oppsto på 70-tallet var kanskje nødvendig i den aktuelle tidsperioden. Kvinnene hadde på den tiden lav status dersom de var ugifte, og mye har bedret seg takket være våre feministiske ”formødre”. I dages samfunn har derimot mange av disse tankene gått ut på dato.

En måte å reagere på er via en motreaksjon. Vi ønsker oss tilbake til husmortiden da mor var hjemme og bakte boller, far sto for det økonomiske og barna var trygge. Vel, de hadde sine utfordringer også da, så dette er etter min mening ikke en løsning for dagens samfunnsnorm. Den andre måten å reagere på er å forsøke å finne moderne løsninger på moderne problemer. Dette er etter min mening mye mer konstruktivt.

Spørsmålene vi bør stille er:

1)      Hvilken utvikling har ført oss dit vi er i dag?

2)      Hva er vi fornøyd med og hva er vi ikke fornøyd med?

3)      Hvilke grunnleggende verdier ønsker vi å basere samfunnet vårt på?

4)      Hvordan skal alle våre avgjørelser – både på makro og mikronivå, være farget av verdiene vi har i bunnen?

Etter min mening kan dette løses uten at det har konsekvenser for kvinnens frihet. Jeg ønsker at kampen for likestillingen skal fortsette som før. Vi er enda ikke i mål. Dette er jeg enig i. Jeg er derimot uenig i det ensidige fokuset som er i samfunnsdebatten, og jeg ønsker også et fokus på mor. Derfor ønsker jeg en forandring fra karrierekvinne – til karrieremamma. Kvinnen som ønsker seg karriere, men er også stolt av seg selv som mor. Kvinnen som synes at omsorgsforpliktelsene i hjemmet er en glede, og ikke et offer. Kvinnen som samtidig kjemper for likelønn og styrekvotering, mer pappapermisjon og som generelt er opptatt av barnas oppvekstvilkår. Klarer vi dette? Ja, hvis vi virkelig vil!