Det egentlige

Jeg vil skrive om det egentlige. Hvordan det egentlig er. Hvordan verden egentlig er. Vi når ikke frem dit, her vi sitter i godstolen Norge, vet dere. På fjernsynet vises koselige dramaserier som luller oss inn i en halvt-våken halvt-drøm vegetativ tilværelse, mens vi med ujevne mellomrom strekker hånden dovent ut og vekselsvis griper etter ølglasset og popcornskålen. Det er langt frem til utgangsdøren. Livet går sin gang her i Norge. Vi maler husene våre, interiører hjemmene våre, polerer bilene våre, møter i våre styremøter, måler vår puls, kjøper våre trimapparater, bruker pengene våre, våre alt for mange penger (hva skal vi gjøre med alle pengene?). Og, hva var det Per Fugelli sa. Jo, han sa: “«I friske Norge har vi nå 1 lege pr. 250 innbygger. I syke Malawi er det 1 lege pr. 40 000 innbygger. Innbyggerne i Norge har et privatforbruk som er 100 ganger større enn innbyggerne i Afrika sør for Sahara. I USA og Europa bruker vi hvert år 17 milliarder dollar på mat til kjæledyr og 30 milliarder på iskrem.. Men vi, de mette og storforlangende, vi stemmer på partiene som forlanger. For det er veier som ikke blir bygget, bompenger som må betales, tog som aldri ankommer, det er noen jævla utlendinger som får alt for mange unger og snylter på trygdesystemet, det er islamister i alle muslimer, det er et alt for høyt skattenivå, det er en irriterende nabo som må saksøkes for et alt for jævla høyt tre. Det er så mye å bekymre seg over, i våre silkemyke, bekymringsløse liv. Det er alltid noe. Alltid. Og det er bra, det. For det er liv, det også. Det er viktig og riktig. For også vi skal leve våre liv. Vi er jo født, vi også, og kan ikke velge noe annet. Vi er bundet til å leve. Det er flott at noen har det bra. At vi har det bra (de av oss som ikke har psykiske lidelser, er narkomane, alkoholikere, konemishandlere, ofre for konemishandlere, asylsøkere, uføretrygdede, kreftpasienter, minstepensjonister, lasaroner og junkier) Norge er et overfokusert bilde, hvor man bare ser øyet. Og øyet er hele verden. Øyet gjør verden. Vi har nok med øyet. Der lever vi. I øyet. Men det er utenfor, på siden av det egentlige, dette, vårt land. Norge ligger utenfor virkeligheten. Ansiktet er ikke synlig når man bare har fokus på øyet. Norge er en metafor for himmelen, en såpeboble i Disneyland. Et tivoli. For alle ansikter har et hårfeste, en panne, TO øyne, en nese en munn, en hake. Og alle ansikter har et uttrykk. Det kan uttrykke sorg, savn, fortvilelse, håp, forventning, glede, lyst, fornøydhet. Et ansikt er et ansikt, og ikke bare ett øye. Det er stort. Det er verden. Det er et barn som har lekt med kameraet, og barnet har bare tatt bilde av ett øye. Norge. Og vi er fornøyd med det. Med øyet. I vårt øye er det fred. Men hele ansiktet er Det egentlige. Og når man ser hele ansiktet ser man dette: I 2005 levde 1,24 milliarder mennesker i verden i absolutt fattigdom. Det er omtrent dobbelt så mange mennesker som det er i Europa. Disse menneskene levde av under én amerikansk dollar om dagen, noe som tilsvarer i underkant av sju kroner. Det skal Røkke få plassert i pannen sin. «Absolutt fattigdom» vil si å legge seg sulten. Å lengte konstant og vedvarende etter mat. Å gå kraftløs gjennom dagen. Å jage etter næring, å lete i søppelkasser etter noe å stappe i munnen, etter noe som gjør kroppen i stand til å takle en ny soloppgang, en ny dag av kraftløs leting etter drømmen av metthet. Og ansiktet avslører: Til sammen 45,2 millioner mennesker var på flukt ved årsskiftet 2012/2013. På flukt. Fra krig, voldtekt, ekstrem angst for å miste livet. Dette er det høyeste tallet som er målt etter årtusenskiftet. På flukt fra krig, snikstyttere, voldtekter, rusede barnesoldater på jakt etter noen å voldta før de drepes. 45, 2 millioner drømmende mennesker flykter fra og til noe i ansiktet. Ansiktet smiler noen ganger, og gråter andre ganger. For det er håp og det er håpløshet i verden, i ansiktet. Det er barn som dør, det er mødre som gråter, det er virkelighet i alt. Og gågaten i Gjøvik er Øyet. Norge. Der selv kraftløsheten overøses med mat, der selv de uføretrygdede, arbeidsuføre legger seg mette av chips og popcorn. Dette er ansiktet. Dette er virkeligheten: Verden er en konstant og vedvarende tilstand av ondskap og godhet. Og Norge er øyet.