Verdidebatt

Snart slutt på kirkelig apartheid?

Det er fremdeles kun én type kjærlighet som feires i Den norske kirke: den heterofile.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Homofilimotstanden i Den norske kirke minner om rasediskrimineringen under apartheid-regimet i Sør-Afrika.» Dette sa Hamar-biskop Rosemarie Köhn til NRK i 2005. Åtte år seinere har vi kommer noen skritt videre, men situasjonen er hovedsaklig den samme. Det er fremdeles kun én type kjærlighet som feires i Den norske kirke: den heterofile.

Det er ikke rart folk blir lei av denne diskusjonen. Den norske kirke har flere syn på homofilt samliv, men jeg er lei av å måtte forsvare hvem jeg er og hvem jeg er gift med. I snart 10 år har jeg i møte med kirken, både som lek og lærd, fortalt historien min om hvordan tro, homofil identitet og Bibelen kan kombineres og gi mening. At min kjærlighet ikke er mindre verdt å feire fordi jeg elsker en mann og ikke en kvinne. At også jeg har hatt lyst til å forplikte meg - å gifte meg.

Det er frigjørende med biskoper som tar tyren ved hornene og sier det som det er. Kirken gjør forskjell på folk. Du blir sortert etter hvilket kjønn det er på personen du ønsker å leve sammen med. Det kirken holder på med, minner mistenkelig om den apartheiden den var med på å bekjempe.

Da bispemøtets samlivsutvalg la fram rapporten «Sammen - samliv og samlivsordninger i et kirkelig perspektiv», kom det et veldig positivt og tydelig budskap fra flertallet: Kirken bør utarbeide liturgi for vigsel av likekjønnede par. Det er gledelig – og virkelig på tide. Nå må bispemøtet, kirkerådet og kirkemøtet gjøre sin del av jobben, slik at vi får utviklet liturgen som så sårt trengs. Dessuten må kirken tydelig si at lesbiske, homofile, bifile og transpersoner er ønsket som prester, diakoner, kateketer og i andre kirkelige stillinger.

I 1954 uttalte Bispemøtet: «Homoseksuelle handlinger bør få gjelde som de perverse og forkastelige ting de er, og skulle de i prinsippet være straffri, da er det ikke mulig å nekte at et nytt moral- og rettssyn er på ferde (...). En må være oppmerksom på at vi her står overfor en samfunnsfare av verdensdimensjoner. Det er en kjent sak at homoseksualitet har fått et uhyggelig omfang i mange land».

Det er godt slike utsagn hører fortiden til. For 59 år seinere uttaler ledende biskop Helga Haugland Byfuglien: «For egen del slutter jeg meg til et tydelig flertall i utvalget som ønsker at homofile par får mulighet til å gifte seg og bli bedt for i kirken, og slik gi kjærligheten og troskapen de beste rammer. Dette er det uenighet om i kirken. Bare sammen kan kirken romme ulike syn i de viktige spørsmål, i praksis. Det skjer om den vedtar liturgier som inkluderer homofile.»

Jeg gleder meg over at Byfuglien og andre biskoper nå spiller opp til bryllupsmarsj, også for likekjønnede par, og at hundrevis av prester ønsker å gjøre det samme. Nå gjenstår det for resten av kirkens biskoper og prester, kirkemøte, kirkeråd og menighetsråd å gjøre det samme. Tiden er overmoden for å få slutt på diskrimineringen. Tiden er overmoden for at vi må slutte å gjøre forskjell på folk og anerkjenne at Gud har skapt mangfoldet, et mangfold som en gang vil gjøre oss helt fargeblinde.

Dette innlegget ble først publisert i Vårt Lands papirutgave tirsdag 02. juli

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt