Peter Eide Walseth

38

Hijab-debattens avsporing

Publisert: 14. apr 2009

Etter påskens debatt om Kjell Inge Røkke, statlig eierskap og inkompetanse fra regjeringens side vil jeg gjerne vende tilbake til en langt viktigere verdidebatt som har preget begynnelsen av det politske året 2009, nemlig debatten om hijab i politiet.

Det kan herske liten tvil om at regjeringen håndterte saken på en dårlig måte. Det har statsministeren selv gått langt i å innrømme. Men min påstand er at miljøer som har interesse i å fremme polariserende synspunkter kuppet en debatt som burde dreid seg om religionens plass i samfunnet - men som endte opp med å handle om snikislamisering og frie fantasier fra de mer brune elementene i landets største opposisjonsparti.

Frps spill på fremmedfrykt og fremmedgjøring er ikke overaskende. Jeg leste selv listen de har laget for å bevise at det foregår en såkalt snikislamisering. Den inneholder blandt annet de helt klart skremmende kravene om halal-mat i fenglser, fjerning av et bilde på et sykehus og bønnerom for drosjesjåfører. At dette er truende må man være ganske langt til høyre for å forstå - eventuelt være partisekretær i Arbeiderpartiet på frierferd.

Det debatten burde dreie seg om er følgende: Hvilken plass skal religion gis i det offentlige rom? Er de  greit med uttrykk for religiøs tro dersom man er en representant for stat og myndighet? Er det greit å utrykke sin tro med klesplagg symboler o.l. i arbeidsliv osv. 

For Kristelig Folkeparti har trosfrihet alltid vært en sentral verdi. Mange mennesker har så mye å leve av, mens alt for få har noe å leve for. Dersom jeg forventer respekt for at jeg ønsker å uttrykke min tro, må jeg respektere andres rett til å utrykke sin tro på den måten de ønsker det. 

Dersom det er et problem at muslimske miljøer fremmer krav for å ha frihet til å uttrykke sin tro, må det også være et like stort problem at kristne organisasjoner har friluftsmøter og at Human-Etisk Forbund benytter rådhuset i Oslo til sine konfirmasjonsermonier.

Jeg ønsker et samfunn hvor tro kan uttrykkes i det offentlige rom, med klesplagg, symboler og handlinger. Jeg at retten til å starte privatskole ikke begrenses til den rette tro eller pedagogikk, men til all alternativ tro og pedagogikk. 

Dette er et viktig verdivalg for meg. Ikke å si ja til hijab i politiet, men å si et helhjertet ja til å gi lov til å uttrykke en religøs tro i det offentlig rom.

 

kilde: http://www.frp.no/Innhold/FrP/Ville+innføre+shariaråd+i+Norge.d25-TgBrOZu.ips

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Joachim Juverud

1 innlegg  65 kommentarer

Religionens plass i samfunnet

Publisert rundt 12 år siden

Du er forsåvidt rett i at man kan dra hijabdebatten opp på et høyere nivå. Og der er jeg selv tindrende klar hvor religionen skal være; på søppelhaugen.

Staten bør være ekstremt syklig opptatt av å være sekulær i enhver anledning etter min mening. Vil du bruke hijab så er det automatisk noen muligheter som faller bort. Ønsker man å fly rundt med kors på seg hvis man er statsminister eller snakke om bibelen på jobb på NAV så bør heller ikke dette være lov. På samme måte som en homofil heller ikke har noen rett til å bli prest eller imam i de respektive religionene. Ikke det at jeg kan forstå at homofile vil ha noe med religion å gjøre, men det er en annen sak. Spesielt for humoristene hvis de tør å tulle med homofile og religion.

Sekulær i denne forstand betyr en beskyttelse av både de som ikke tror, de som tror "feil" og de som tror.

Angående HEF så er det litt artig om de hadde brukt den samme taktikken som statskirken så hadde de jo vært steinrike på lokaler. Og så lenge staten diskriminerer til fordel for statskirkens teologi så anser jeg HEF-samlinger på rådhuset som en ikkesak. Det ville stilt seg annerledes om staten var sekulær.

Kommentar #2

* Sigrun *

59 innlegg  223 kommentarer

Når profesjon og borger møtes

Publisert rundt 12 år siden

Å bli møtt av et livssynsnøytralt politi kan være helt fundamentalt for den som henvender seg til politiet. Ønsket om bruk av hijab i politiet er en feilslutning: Det er ikke den enkelte profesjonelle utøvers personlige overbevisning som skal være i sentrum i en slik jobb.

Jeg er blant dem som har opplevd overgrep i Guds (kristendommens) navn, og i den anledning har jeg også henvendt meg til politiet. I en slik sak ville det blitt veldig feil om jeg skulle møtes av noen som ikke var religiøst nøytrale. Man skal ikke måtte forholde seg til livssynet til en profesjonsutøver når man er i krise og trenger en eller annen form for hjelp. Jeg vet hvor viktig det er at det er mine behov som hjelpesøkende som får stå i sentrum, ikke hjelperens.

Utsatte barn og voksne fra ulike religioner og miljøer kommer i kontakt med politiet, det være seg for å få beskyttelse eller for å anmelde. Politiuniformen må være nøytral, i den forstand at den ikke sier noe om livssynet til den som bærer den. 

At mange ikke har skjønt alvoret ved å blande religiøsitet og profesjon kom til gagns til syne i fjor, da det ble ytret ønske om hijab-bruk blant psykologer. Det er så galt som det kan få blitt når enkelte mener at det må tas hensyn til behandlerens eget religiøse behov i terapirommet. 

Psykolog- og politiyrket har det til felles at dets utøvere begge griper inn i menneskers personlige liv, og da skal man ikke flagge egne overbevisninger og verdisyn. At det overhodet skulle være nødvendig å debattere hijab-bruk i terapirommet, vitner i seg selv om skremmende mangel på bevissthet om hvem sine behov som skal være relevant i møte mellom profesjon og borger. Som Sara Azmeh Rasmussen og psykolog Ragnar Kværness påpekte i et innlegg i Aftenposten:

Plagget er for de fleste sterkt symbolladet, og gir forventninger om bestemte holdninger hos den som bærer det. Er man terapeut, skal klientens behov stå i sentrum.

I begge disse hijabdebattene har det blitt framholdt at yrkesutøverne trenger kulturkunnskap. Ja! Dette er viktig for at borgeren skal bli møtt på en respektfull måte (og for psykologklienters del er det også behandlingsrelevant). Men det er himmelvid forskjell på å tilegne seg kunnskap og å bringe inn egen overbevisning.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere