Mannen uten gud

På det debattmøtet mellom HEFs Bente Sandvig og refseren Torkel Brekke, hvor dekan Wyllers ord om "nyttige idioter" falt, tok jeg opp at det på en måte finnes to typer humanetikere:

Den ene kan vi (for enkelthetens skyld) la Levi Fragell eksemplifisere: De som har kommet fra et kristent livssyn, et kristent miljø, og så fått en ny erkjennelse, brutt med det gamle, ervervet eller laget seg et nytt livssyn.

Den andre typen kan jeg gjerne påta meg å eksemplifisere selv: De som blitt født inn i humanetikken, som aldri har kjent til noe annet livssyn, for hvem humanetikken og fraværet av religion er det eneste naturlige. Jeg har aldri brutt med noen gud eller kristendom, har aldri gjennomgått noen prosess for å bli humanetiker.
(Selv om jeg faktisk, virkelig, har brukt ganske mye tankekraft opp gjennom ungdomstiden men ikke minst i voksen alder, for å gruble over mitt humanetiske livssyn og konkludere med at det er nettopp humanetiker jeg er. Ikke minst opplevde jeg faktisk at Borgerlig Konfirmasjons-kurset var en viktig inspirasjonskilde og øyeåpner i så måte - fordi det tillot oss ungdommene å bruke noen timer på etiske spørsmål som ikke hadde så stor plass i ungdommers hverdag.)

Jeg er humanetiker i 3. generasjon. Selv var jeg humanetikerunge, mine foreldre var begge humanetikere, alle mine 4 besteforeldre var det, og så vidt jeg vet hele slekta som omga meg. Jeg har aldri opplevd gud eller at gudstro var "noe man hadde". Jeg er er El hombre nuevo - jeg er Mannen uten gud! (He-he....)

Det er noen som kaller meg ateist. Men det er jo merkelig - for hva er ateisme? Det å ikke ha en guddom. Men hvordan kan man kalle seg, eller bli kalt, ateist? Dét forutsetter jo at det finnes teister - at det finnes noen som faktisk har/tror på en gud.
Jeg vet jo at slike finnes, teister altså. Men så merkelig - at jeg skal ha en merkelapp der jeg defineres ut fra at jeg ikke er som noen andre? Altså at jeg defineres ut fra hvordan jeg forholder meg til andre. Det blir like merkelig, som om vi skulle definere noen som om de "var" ekstremister - altså at det fantes noen som "var" sentralister, og så var det noen som "var" perifere og ekstreme i forhold til dette definerte sentrum.

Det å ikke ha, tro på, en gud - det er helt naturlig. Naturlig for meg, i hvert fall. Jeg tror det også er nokså vanlig. Men uansett hvor utbredt det måtte være i befolkningen, så er det det naturlige utgangspunkt for meg selv. Derfor blir det egentlig merkelig å kalle meg ateist - fordi det på et vis indikerer at jeg ikke er det som hadde vært mest naturlig - nemlig teist, troende. Skal man kalle meg "ikkevoldsmann" - bare fordi det finnes noen som er voldsmenn og jeg er ikke som dem? Skal man kalle meg ikke-jente, bare fordi en svær andel av folket er jenter?

Torkel Brekke mente at HEF forholder seg reaktivt til religionen (om jeg forsto ham rett). Men hvordan skulle jeg ellers forholde meg? Religion er noe som befinner seg utenfor meg, som jeg ikke har noe personlig forhold til. Den eneste måten jeg KAN forholde meg til det religiøse på, er gjennom å reagere på innspill og ytringer fra de som er religiøse.

Vårt samfunn er i endring. En stadig større andel av befolkningen er som meg - de lever størsteparten av sine liv uten å ha noen opplevelse av, eller interesse for, religiøse spørsmål. De lever - som best de kan - sine liv uten gud. Ikke i konkurranse med det religiøse, men heller i en tilstand av likegyldighet. Evt. en mild nysgjerrighet - religionen som et litt pussig trekk fra historien, en kilde til anekdoter.
Dette er ikke ment å fornærme noen religiøse - og det kan da heller ikke ha fornærmende kraft: Med mindre, da, den religiøse ikke bare er fornøyd med å respektere seg selv og sin religiøsitet, men i tillegg er avhengig av omverdenens aktive beundring og eksplisitte respekt.

Jeg har en følelse av at noen religiøse debattanter sliter med å ta denne nye virkeligheten inn over seg: Det er kanskje "enklere" å forholde seg (i kampmodus!) til humanetikere av typen Levi Fragell - for de har tross alt kjent på, delt, dette forholdet til det religiøse. Men med tiden vil det bli færre av dem, og flere av min type - de som rett og slett ikke forholder seg noe større til dette med religion. (men som forhåpentligvis er opptatt av etikk og refleksjon!).
Dersom vi da skal fortsette å snakke sammen, vil samtalen uvegerlig måtte basere seg på noe annet, en form for felles grunn - og jeg tror dette "felles" er den grunnleggende humanismen som underbygger både kristendom og humanetikk.