Bård Larsen

33

SVs ekstreme kontakter

Sterkt undertrykkende og brutale regimer fikk nærmest ikonisk status som alternativer til det vestlige samfunnet radikalerne følte så sterk misnøye med. Dermed har partiet SV et moralsk ansvar.

Publisert: 21. jun 2013

«When liberty comes with hands dabbled in blood it is hard to shake hands with her.»

Oscar Wilde

 "Sannheten eksisterer ikke!" erklærte graffittier ved Sorbonne under studentopptøyene i 1968. Den britiske journalisten John Ardagh studerte etterkrigstidens europeiske ven­streside i flere tiår og oppsummerte et gjennomgående trekk ved de poststalinistiske marxistene: De viste større respekt for ideer enn for fakta, noe han kalte "autensitetsforakt".[i] En viktig årsak til dette var venstresidens fornemmelse av at kommunismen allerede var en tapt illusjon: Kommunis­men spilte fallitt og demokratiene vant frem. Det var få, om noen, regimer å falle tilbake på som eksempler på at ideologien kunne fullbyrdes. I så fall gjensto bare kritikken. Og følelsene.

Hen­sikten bak mye av de venstreintellektuelles produksjon var å avsløre "tanketåken" de mente folk flest var offer for. Vanlige mennesker maktet ikke å orientere seg i verden fordi kapitalismen fremmedgjorde dem, distanserte dem fra makten og manipulerte med materi­elle goder. Resultat var at vanlige arbeidsfolk var ute av stand til å trenge gjennom den ”falske bevisstheten”og nærme seg den virkelighet, eller basis, som var en forutsetning for å forstå sitt eget beste: klassemotset­ningene og behovet for en sosialistisk omkalfatring.

Herfra og ut ble den europeiske arbeiderklassen ofte henvist til skam­mekroken. De hadde solgt sin sjel til djevelen og ville heller ha ny bil og nytt kjøleskap enn revolusjon. I en interessant parallell til hvordan opplysningsfilosofene og romantikerne på 17- og 1800-tallet hadde projisert myter om det naive mennesket inn i forestillinger om edle villmenn, projiserte i andre halvdel av 1900-tallet venstreradikalere forestillinger om proletariatet over på frigjøringsbevegelser og konflikter i den tredje verden. I tillegg ble antikapitalisme og antiamerikanisme katalysatorer for helt urealistiske og temmelig livsfjerne oppfatninger om tilstanden i de kommunistiske landene. Bare et fåtall av Europas venstresosialister hadde en virkelig intel­lektuell begrunnelse for sine svermerier. De mest skolerte leste Franz Fanon, Jean-Paul Sartre og Régis Debray.[ii] Budskapet var "rettferdig vold", forstått som antiimperialistisk vold, og maksimen var at de fattige alltid har rett. For demonstrantene i gatene og studentene på campusene var mye basert på følelser. Det som føltes rett, var rett.

Splittet parti

Etter det sovjetiskstøttede kuppet i Tsjekkoslovakia i 1948 (MODERATOR HAR I ETTERTID HER RETTA EIN FAKTAFEIL) og Gerhardsens Kråkerøy-tale samme år var den norske venstresiden dypt splittet mellom den autoritære kommunismen på den ene siden og den frihetlige og sosialdemokratiske på den andre siden. Siden skulle den venstreradikale mellomposisjonen på mange vis innebære en vanskelig – for ikke å si umulig – overlapping mellom de to verdensbildene.

For store deler av den radikale venstresiden sto ikke den kalde krigens mot­setning mellom demokrati og diktatur. Frontlinjene ble trukket mellom sosialisme og kapitalisme. Det kaldkrigske oppsettet førte til at motstanden mot autoritær påvirkning var underutviklet og til dels fraværende hos mange. Et talende eksempel på slike prioriteringer finner vi hos Berge Furre da han skriver i Ny Tid: «Blir vi ståande med berre ei moralsk fordøming av det vi misliker i Sovjet, kan vi lett hamna i demonisering av Sovjet, som er Reagans program.»[iii]

Nådeløse. 

Det var antagelig slike ”falske dikotomier” som førte til at Raymond Aron, i L’Opium des intellectuels (1955), undret seg over hvorfor så mange intellektuelle var nådeløse i sin kritikk av det liberale demokratiet, men samtidig i stand til å tolerere de verste forbrytelser så lenge de ble begått i den rette doktrinens navn.

SV og SFs kontakter med kommuniststatene er i mange år blitt vurdert som naive utslag av den selvpålagte ”brobyggerrollen” mellom øst og vest, den såkalte ”tredje vei”. Et prisverdig foretak på mange måter. Men går en til kildene, kommer myten skjevt ut. Særlig mistet den tredje vei troverdighet da SF i 1973 valgte å fusjonere med det Moskva-ortodokse NKP i Sosialistisk Valgallianse.

Pilegrimsreiser.

Partiets kontinuerlige kontakter med diktaturer kan ikke bare skrives på kontoen for politisk eventyrlyst og naivitet. De politiske pilegrimsreisene var langt fra antropologisk feltarbeid. SV-erne reiste ikke rundt i diktaturstatene for å forske eller samle inn data med et kritisk blikk, men lot seg heller dupere av regimenes egne representanter. Tiltreknings­kraften hadde ikke grunnlag i faktiske forhold, men snarere i rene idémessige abstraksjoner, som hadde lite eller ingenting med levekå­rene for mennesker i de respektive landene å gjøre. Grunnpremisset var søken etter en ny giv, en ny sosialisme. Men det gikk hele tiden galt, lost in translation fra den marxistiske tesen om "overgangsstadiet" til den "reelt eksisterende sosialismen".

Mer enn noe annet var SVs politiske pilegrimerier en form for ideologisk identifikasjon forsterket av en overordnet oppfatning på den ikke-demokratiske venstresiden: at USA var den største trusselen mot verdensfreden. Det var ikke uten grunn at organisasjoner og partier som Orienteringskretsen, SF, Sosialis­tisk Valgforbund og SV fra femtitallet og frem til midten av åttitallet sendte dusinvis av delegasjoner til kommunistpartienes landsmøter – og andre politiske happenings – i Moskva, Øst-Berlin, Praha, Bucuresti, Vietnam, Budapest, Tirana og så videre. I bunnen lå allikevel en solid dose blandede følelser. Man så systemenes svakheter, men lette febrilsk etter oppløftende forhold som kunne kompensere for det negative. Det var ikke enkelt for en venstreradi­kaler å orientere seg i verden under den kalde krigen.

«Tosk eller løgner»

Selvsagt var det andre som reiste til både Nord-Korea og Cuba, men de lot seg sjelden dupere. Walter Mondale, som i sin tid var ambassadør i Japan og var på flere reiser til Nord-Korea, har sagt at den som påstår seg å være ekspert på Nord-Korea enten er en tosk eller en løgner.[iv] Og her er vi ved kjernepunktet: SF/SV var til en viss grad ideologisk disponert for å la seg dupere. Bevegelsens autoritære tendenser er ikke bare materialisert gjennom pilegrimsturer, men også i dens politiske plattform og i politiske debatter: Hvordan skulle man forholde seg til en eventuell opposisjon etter at den sosialistiske statsmakt var innført i Norge? Hva med ”retten til å være reaksjonær?” Planøkonomi og ekspropriering av eiendom sto på dagsorden. Politikk skulle gjennomsyre hele sivilsamfunnet. ”Det politiske barnet” ble diskutert i det vide og brede. SVs Berit Ås kalte Sovjet for en "fredspioner".[v] I Orientering lurte Johan Galtung, noe naivt, på hvorfor det var "så mange sol­dater i et så fredselskende land?".

Genial.

«Krutsjovs bygging av muren var genial. Han stoppet tappingen av alle DDRs ressurspersoner, og avverget den gang trolig den tredje verdenskrig. Muren er vond, men liten i forhold til hva som ville ha skjedd her uten den», skrev Galtung senere: «På den annen side har folket i DDR en fundamental sosial sikkerhet som folk i vest ikke h ar, i DDR finnes ingen arbeidsløshet. De har også mer stabile nettverk, de små gruppers varme. Jeg tror man finner en større evne til kjærlighet på det private plan i DDR enn det vi har i vest»

 Disse holdningene holdt seg ganske intakte i deler av SV helt frem til samlin­gen av Tyskland. ”Ny Tid, antagelig som en av de få bortsett fra partiavisen Neues Deutschland,” skriver Veiden og Martinsen (Ny Tid 7.12.07), ”håpet at kommunistpartiet ville klare å reformere seg selv og dermed beholde makten. Alternati­vet var skremmende.” I en leder fra 1990 kalt "Etter gleden" mente avisen at jubelen ville bli kort, for "i DDR våkner de ultrakonservative til live".[vi] Gjen­forening ble omtalt som kansler Kohls ”våte drøm om et nytt Stor-Tyskland”. En leser mente at man nå måtte ta et oppgjør med kommunismeapologetien. Han fikk ikke svar.

Rådville.

SV var rådville etter murens fall. Det var slett ikke åpenbart hva partiet foretrakk: en slags forlengelse av DDR, eller forbundsrepublikken. Pålandsmøtet i 1991 ble hverken Berlinmurens fall eller Sovjet­unionen drøftet med ett ord, iallfall ikke ifølge landsmøteprotokol­len. SV valgte kanskje taushet fremfor selvransakelse.

 Stein Ørnhøi, Berge Furre, Knut Løfsnes, Berit Ås, Finn Gustavsen og Torolv Solheim reiste til diktaturer og ga dem mer eller mindre gode skussmål. Alle var eller ble ledere av partiet, så helt usentrale var de åpenbart ikke. Torolv Solheim lot seg sågar påspandere et lengre rekonvalesensopphold i Jugoslavia av Tito.[vii] Svært mange av turene til Øst-Europa var for øvrig finansiert av de lokale kommunistpartiene, noe SF/SV-ledelsen holdt tett om. Særlig Ceauşescu hadde spanderbuksene på. Partisekretær Svein Skotheim og Berit Ås hadde limousin med privatsjåfør til rådighet. ”Invitasjonene til to ukers ferie – med et lite innslag av bedriftsbesøk og samtaler på høyt nivå – var rutine i flere år,” skriver SV-biograf Frank Rossavik, ”og det kunne være rift i SFs og SVs sentralstyrer om å få reise.”[viii]

Menneskerettigheter.

Venstresosialister har tradisjonelt ment at forutsetningen for reell frihet og reelle valg er et liv uten fattigdom og undertryk­kelse. Som Bertolt Brecht skrev i Mor Courage: ”Først kommer maten, så kommer moralen.” Utformingen av menneskerettighetene var en egenartet og symp­tomatisk kamparena i FN-systemet under den kalde krigen. Vesten la vekt på ytringsfrihet og demokrati, mens Sovjet naturlig nok ville nedtone sivile og politiske rettigheter i charteret, all den tid slike ret­tigheter praktisk talt ikke eksisterte i kommunistlandene. Denne dragkampen, mellom ulike oppfatninger av statens og verdenssamfunnets primæroppgaver, gjenspeilet det ideologiske skillet mellom øst og vest. I vest kunne man skyve fattigdomsproblematikken i bakgrunnen, og fokusere på politisk åpenhet og demokrati. Da sosiale og kulturelle rettigheter til slutt ble nedfelt i charteret, ble enhver kritikk av politiske overgrepi kommunistlandene konsekvent møtt med at menneskerettene ble brutt i Vesten også.

Disse retoriske grepene ble flittig benyttet av kommunistregimenes apologeter også i Vesten (og blir det ennå). Når opposisjonelle i Sovjetunionen ble fengslet og østtyskere ble skutt på grensen, var det vanskelig å kritisere, for i Vesten fantes det jo fattige.Forklaringsproblemet for østblokken og Kina var at de den gang scoret lavt i begge rettighetskategoriene: De var både fat­tige og ufrie. Men realitetene var at mange titalls millioner mennesker ble drept eller sultet til døde som følge av kommunistiske eksperimenter i forrige århundre. På deler av venstresiden har det helt siden volden under bolsjevikrevolusjonen i 1917 likevel vært et prosjekt å relativisere bort dette. Kommunismen, hevdes det, sto for en virkeliggjøring av menneskehetens universelle potensial. Det gjør kanskje kommunismen bedre på papiret, men kun der, som den danske historikeren Michael Jalving har påpekt.

Lidenskaper. I følge den franske historikeren François Furet var 68-erne, som gjerne kom fra privilegerte hjem, drevet av ideer og lidenskaper mer sammensatte enn de revolusjonære kommunistenes forestillinger om klassehat som drivkraft i en verdensomspennende revolusjon. De var i det store bildet lite interessert i arbeiderklassen, som på sin side gjerne stilte seg bak den bestående makten. 68-erne var antitotalitære og relativt anarkistiske, ikke ulikt det Marx og Engels noe foraktelig kalte ”konservative eller borgerlige sosialister” som forkastet klassekamp til fordel for et ”bourgeoisi uten proletariat”.[ix] Salongradikalerne ville at alle skulle bli øvre middelklasse. Like fullt fostret denne generasjonen det Furet beskriver som en «gjenoppvekket illusjon om den kommunistiske verdenen», en forestilling som oppsto i kjølvannet av en «teatralsk lidenskap for Vietnam».[x]

I USA ble disse forestillingene kjent under betegnelsen «third-world-ism». Mao-dyrkelsen, beundringen for Pol Pot og Castros Cuba, men også den nesten grenseløse viljen til å forstå de kommunistiske landene, var i liten grad basert på kommunistisk ideologi. De faktiske forholdene i disse landene ble sjelden eller aldri gjenstand for annet enn romantiserende avstandsforelskelse og eufemismer. Resultatet var at sterkt undertrykkende, brutale og endimensjonale regimer fikk nærmest ikonisk status som alternativer til det vestlige samfunnet radikalerne følte så sterk misnøye med.Dermed har partietet moralsk ansvar: både for å øke aksepten for brutale regimer og for å kneble kritikken mot dem.

 

[i] For mer om dette se Ardagh 1970. [ii] Jean-Paul Sartre skrev i forordet til Frantz Fanons Jordens fordømte om den befriende volden: «Krigerens våpen er beviset på hans menneskelighet. For i opprørets første stadium gjelder det å drepe. Ved å ta livet av en hvit mann slår man to fluer i en smekk: Man kvitter seg med en gang med en slavedriver og med en slave. Det som blir igjen, er på den ene siden en død mann og på den annen en fri mann.» [iii] Ny Tid nr. 16 1982. [iv] French  2007, s. 2. [v] Ny Tid nr. 29. 1977. [vi] Ny Tid nr. 2. 1990. [vii] Rossavik 2012, s. 258. [viii] Ibid., s. 237. [ix] Marx og Engels 1965, s. 68. [x]Furet 1995, s. 494.

Dette er et utdrag fra ´Venstreekstremisme Ideeer og bevegelser som kom ut på Dreyers forlag denne måneden.

Kommentar #101

Sindre Rudshaug

27 innlegg  1213 kommentarer

Publisert over 8 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Jeg fant etter lesning av minst 3000 sider av Ayn Rand at hun ikke har kraft til å bygge en kultur, et samfunn med sine teorier.

Dette har du 100% rett i. Rands prosjekt er ikke å bygge noe annet enn et fredelig rammeverk som individer kan leve trygt innenfor mens de følger sin egen vei. Samfunnet oppstår, i våre øyne, når naturlig sosialitet og ønsket om å handle med andre driver individer sammen.

Elitistiske samfunnsbyggere som ønsker å bygge sitt drømmesamfunn, fordi de vet best hva som er best for alle andre, må tvinge folk med og er det noe Rand og vi andre Objektivister misliker veldig sterkt, så er det tvang.

Trenes mennesker i fred - altså toleranse for avvikende, men fredelige individer - så blir kulturen fredelig. Vi skal ikke bygge noen kultur, for mennesker har ulike evne og ønsker. Vi sier at fred er bedre enn alt annet. Vi sier ikke at det ene kulturuttrykket er bedre enn det andre.

"Dette baserer seg på at siden alle samfunn er oppstått må man endre og bygge videre på eksisterende materiale."

Helt klart. Revolusjoner er alltid så blodige affærer. Skal man bygge fred, så må man ta utgangspunkt i det fredelige vi har idag og bygge videre på det. Respekten for individet, toleransen for avvikere, jobbe med seg selv når man ser djevler i andre, fremfor å tro at andre er djevler(kanskje man bare ikke klarer å se andre høyt nok), jobbe med sin egen frykt - som ofte driver individer til å skulle kontrollere alle andre.

"Jeg ser ikke for meg at det lar seg gjøre å få til en overgang,..."

Bare hvis det er en stor vilje, som kommer av at alle andre systemer har feilet og man innser at de alltid vil feile, fordi systemer er for komplekse til å styres annet enn fra det aller mest lokale.

"...og jeg ser ikke for meg at folket vil ønske en slik overgang."

Nei, det er derfor jeg skriver. Jeg ser heller ikke at de ønsker dette akkurat nå. Jeg ønsker det og vil spre memet mitt. Det vil ta lang tid å gå fra ideen om at staten vet best og burde kontrollere mest mulig til ideen om at individet vet best og burde få styre seg selv.

"Folket er ikke idéellt og Ayn Rand fremstiller det som uperfekt i forståelse med dette."

Ikke helt sikker på hva du mener, men folket er så ideellt som det kan bli - egoister klare til å arbeide for opprettholdelsen av eget liv. Det er egentlig alt som skal til + noen lover som opprettholder fred.

"I mitt bilde har mennesket også sjel. Ayn Rand vektlegger dette for lite."

Mennesket har behov for det spirituelle. Bare rendyrkede materialister avviser dette. Men de må selv finne sin egen spirituelle vei, enten de finner sjelen sin, sinnet sitt, athmanen sin eller hva de nå finner. Dette kan ikke dyttes på utenfra.

"Jeg opprettholder mine synspunkter."

Så lenge du er inneforstått med at du kunne ha levd det samme livet uten å tvinge meg med, men at du ikke ønsker å utforske den veien, fordi jeg ikke er verdt det, så får du opprettholde synet ditt. Bare ikke si at du vet bedre enn meg hva som er bra for meg og at det er derfor du stemmer på partier som tvinger meg med på et eller annet. At du gjør det for mitt eget beste. Inrøm at du gjør det av rent egoistiske grunner - at du vil ha Norge på din måte, med de overgrep det medfører mot de som ikke har lyst å bli tvunget med. Hadde du valgt politikk mens du tenkte på meg, så hadde du latt meg slippe unna - feks stemt på et parti som er for Friborgerskap.

Takk for praten:)

Kommentar #102

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 8 år siden

Alle partier og alle politiske organer bruker noen form for tvang overfor borgerne. Noen ganger tvinges jeg, andre ganger tvinges du. Det må være slik hvis samfunnet som helhet skal henge sammen. Jeg foretrekker demokratiet slik fremfor andre former som ikke er kontrollert av folket. Demokratiet skal være handlekraftig. Når vedtak er fattet skal det gjennomføres så raskt og effektivt som intensjonen er. Staten skal være liten men effektiv og sterk på de områdene den engasjerer seg. 

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere