Strategier mot sexslaveri

Mala Wang-Naveen påpeker i sin kommentar Frivillighet under tvang(Aftenposten 17.06) behovet for å legge om strategien dersom en virkelig vil ondet menneskehandel til livs. Hun avslutter med å minne oss om at fjerning av sexkjøpsloven ikke er ensbetydende med at menneskehandel blir tillatt. Her vil jeg supplere med at sexkjøpsloven heller ikke er en god strategi mot menneskehandel. Som Europarådets GRETA-rapport om menneskehandel i Norge konkluderer – vi bør bli bedre i kampen mot bakmennene. Og det her er vi må tenke strategisk.

Sexkjøpsloven

Begrunnelsen for kriminalisering av sexkjøp består gjerne av to deler. Et holdningsstandpunkt mot diskriminering av kvinner, og å motarbeide omfanget av sexarbeid og menneskehandel. (Viktig her er skillet mellom migrasjonsrelatert prostitusjon – både ved lovlig og illegal innvandring – og menneskehandel. Migrasjonsrelatert prostitusjon skiller seg fra menneskehandel ved at den skjer uten utnyttelse eller tvang fra en tredjepart.)

Da det første punktet er forståelig og selvfølgelig for mange, virker det å være vel så mange som setter spørsmål ved at sexsalg må være diskriminerende, og sexarbeidere på sin side argumenter for retten til selvbestemmelse og anerkjennelse. Punktet er iallefall kontroversielt.

Kontroveriell er også overbevisningen om at kriminalisering minker omfanget av prostitusjon og menneskehandel. Her i Norge sank tallene på prostitusjon noe rett etter sexkjøpsloven tredde i kraft i 2009, men er allerede tilbake på samme nivå og øker jevnt (se Pro Senterets årsrapporter.) Loven ser heller ikke ut til å ha forbedret kårene for de prostituerte; både PION og Pro Senteret (årsrapport 2011) konkluderer med at loven har forverret dem. (Se også Hege Grostads høringsuttalelse, per nå signert av over sytti sexarbeidere, hvorav over halvparten er utenlandske.)

Dårlig strategi mot menneskehandel

Videre vil jeg legge til side de moralske syn man kan ha på prostitusjon og heller fokusere på det å bli kvitt menneskehandel, altså sexslaveri. Jeg tror vi alle er enige om at hva enn vi ellers skulle synes om det at noen velger å selge sex, så er dette av sekundær betydning i forhold til det at noen blir tvunget til det.

Vi har altså et sexmarked der noen blir tvunget til å være sexslaver, andre blir det ikke. Vi kaller da den første gruppen sexslaver og den andre gruppen sexarbeidere. (De i en gråsone plasserer vi i den første.) Spørsmålet om å bli kvitt menneskehandel kan da stilles som hvordan å bli kvitt den den førstnevnte delen av sexmarkedet. Og da vi må evaluere: Er sexkjøpsloven strategisk med tanke på dette målet?

Her har vi å gjøre med et marked, noe som tilsier vi bør se på tilbud og etterspørsel. Vil en sexkjøpslov virke mot tilbudet og etterspørselen av sexslaver? Lite tyder på at det er en nær kobling her, siden aktiviteter knyttet til sexslaveri allerede er ulovlig gjennom andre lover. Som Wang-Naveen også påpeker forklares etterspørselen av sexslaver delvis ved nettopp det ved sexslavestatusen. (Selv om de fleste nigerianske gateprostituerte ikke er ofre for menneskehandel, er det relevant å få med seg her at etter sexkjøpsloven har denne gruppen likevel økt i antall og de som velger å benytte seg av poliklinisk oppfølging har minket.)

Legalisering og regulering

Der delvis kriminalisering, altså å forby sexkjøp, ikke har fungert som intendert, hva kan vi forvente av alternative løsninger? Når det gjelder legalisering av prostitusjon og bordellvirksomhet er forsvarere av sexkjøpsloven raske til å vise til eksempler fra Nederland og Tyskland som angivelig viser at menneskehandel har økt (en omstridt påstand uten godt belegg) og forhold knyttet til sexarbeid ikke er nevneverdig bedre. Her er det forøvrig viktig å huske at en økning av menneskehandel til land der sexarbeid er lov, betyr ikke at antallet sexslaver totalt øker, bare at de ender opp et sted fremfor et annet. (Man får ikke færre krigsflyktninger i verden ved å stenge sitt lands grenser. Fattigdom og mafia er problemet, ikke prostitusjonslovgivningen.)

Siden forbud heller ikke fungerer godt på disse områdene, kan det vitne om at den legale statusen er forholdsvis irrelevant.

Et annet forhold som vi derimot kan forvente er høyst relevant, er regulering av sexmarkedet. Tilfellene Nederland og Tyskland har kombinert legalisering uten regulering, noe som ikke så overraskende fungerer uheldig. Land som kombinerer legalisering med regulering, som New Zealand, kan vise til langt bedre resultater (legalisering førte heller ikke til økning i antall sexarbeidere.) Strenge krav til sertifikater og lisenser er en god motgift mot lyssky og ondsinnet aktivitet. Mangel på regulering av et marked er en sikker invitasjon til mafiavirksomhet til å ta over og styre det. (For eksempel kan sexarbeidere fortelle at de har mottatt trusler per telefon mot periodevis å senke sine priser.)

Et annet viktig poeng er at ressurser ellers brukt på bekjempelse av sexkjøp kan da heller rettes mot virkelige forbrytelser, som menneskehandel.

Finne de riktige strategier

Gjennom å se på slike markedsaspekter kan vi muligens finne bedre strategier mot sexslaveri. Det er ikke urimelig å tenke seg at et godt regulert marked for sexarbeidere ville gjort det såpass ulønnsomt og vanskelig for menneskehandel-relatert mafiavirksomhet at markedet for sexslaveri kunne blitt utkonkurrert.

Det er uansett naivt å tro at man gjennom lovgivning skal kunne fjerne etterspørselen etter sexarbeidere. Det forteller antropologien oss. Og like naivt er det å tro at tilbudet i et fritt samfunn vil forsvinne, gitt tilstedeværelsen av denne etterspørselen. Det forteller økonomisk teori oss.

Sikkert og visst er det iallefall at regulering ville forverret kårene for menneskehandelens bakmenn samt forbedret sexarbeidernes kår betydelig, slik sexkjøpsloven var ment å gjøre, men i praksis feilet.

Publisert på Aftenposten.no 19.06.13