Hanne Nabintu Herland

89

Reflekterer dagens kristne miljøer de genuint kristne verdiene?

Dagens passive "kristne miljøer" har selv bidratt til den egosentriske utviklingen i kulturen gjennom å fraskrive seg samfunnsansvar og isolere seg i egne selvbekreftende grupper. Man har valgt å følge tidsånden og være seg selv nok.

Publisert: 14. jun 2013

I dag snakkes det mye om at vi trenger en revitalisering av kristen-humanistiske verdier. Men hvilke verdier er de opprinnelige kristne? Representerer dagens "kristne miljøer" de genuint kristne verdiene? Har vår tids konservative kristenkultur blitt en karikatur av Jesu’ opprinnelige samfunnsengasjerte budskap?

Ledende samfunnsforskere som ateisten Jürgen Habermas påpeker i Europe, the faltering Project at vår tids politiske og moralfilosofiske teori betaler en høy pris for å ha utestengt den kristne impulsen som evnet å motivere individet til å handle rett. Resultatet er at dyder som tillit, ærlighet, trofasthet og solidaritet forvitrer i et skremmende tempo. Også sosiologen Zygmunt Bauman har lenge bekymret seg over at den sekulær-etiske diskurs har forlatt målet om et rettferdig samfunn og omfavnet en ekstrem-individualistisk rettighetskultur med ensidig fokus på menneskerettigheter, ikke plikter.

Jakten på lykke blir stadig oftere definert som et selvrealiseringsprosjekt. Det mer aristoteliske fokuset på samkvem i fellesskapet som forutsetning for tilfredshet, viskes ut.

Seg selv nok

Protestene mot denne utviklingen har vært påfallende få, også fra en del protestantiske frikirker og kristne miljøer som nettopp, i teorien, hevder å være nestekjærlighetens forsvarere. Dagens passive "kristne miljøer" har selv bidratt til den egosentriske utviklingen i kulturen gjennom å fraskrive seg samfunnsansvar og isolere seg i egne selvbekreftende grupper. Man har valgt å følge tidsånden og være seg selv nok.

Selvgodhet og jakt på religiøs anerkjennelse innad i gruppen produserer en dobbeltbunnet illiberal subkultur som er utstudert i korrekte kristen-floskler på søndagene, men ukritisk til det meste ellers i uken. Kritikkverdige sekteriske utstøtelsesmekanismer brukes mot dem som oppfattes som "utenfor" eller ikke "gode nok", kombinert med et egendyrket religiøst språk som nesten ingen andre forstår.

I jakten på å legitimere egne miljøers mangel på empati overfor samfunnet, har sterke, ofte manipulerende ledere forvridd ord fra Bibelen som "ikke av verden" til å bli "ikke omgås de som ikke virker kristne nok". Denne typen isolasjonistisk vranglære har rettferdiggjort dyrkingen av lukkede fryktsomme miljøer med elementer av regelrette antikristne holdninger. Dette er noe helt annet enn klassisk utadvendt og sosialt levende kristendom.

Kristne ledere som gjerne sitter på første benk i lokalene og smykker seg med religiøse titler, bærer hovedansvaret for avkristningen av de kristne.

Kristne idealer er forlatt

Også i John Bunyans bok En pilegrims vandring, som har vært en av verdens mest leste bøker, møter hovedpersonen Kristen i en dramatisk reise på en skikkelse ved navn Snakkesalig. Dette er den religiøse person som kan Bibelen utenat og snakker om "åndelige" ting, men som egentlig preges av en påfallende likegyldighet og mangel på ærlighet når det gjelder den åndsfattige tilstanden i eget liv. Kristne miljøer etterlyser "de kristne verdiene". Hvilke sikter man egentlig til? Holdningene som enkelte av disse miljøene selv preges av eller de prinsipielle, kristne idealene som i stor grad kristne også selv har forlatt?

Summen av de praktiserte verdier blant altfor mange er sladder, ondsinnet snakk om andre, utestengelse av fremmede, feighet, falskhet, dobbeltmoral og "snakkesalighet". Altså stikk motsatte verdier av dem som Jesus selv anbefalte. Mange blir forståelig nok ateister etter det negative møtet med denne religionsformen og trekker konklusjonen at det umulig kan finnes en kjærlig Gud hvis dette er hans etterfølgere. Også illustrert ved ofte hørte utsagn som: "Mannen med sandaler har jeg sans for, det er tilhengerne hans jeg ikke kan fordra".

Sprik mellom ideal og praksis

Selv om det i alle leirer er et uunngåelig sprik mellom idealer og praksis siden mennesket er feilbarlig, er det desto viktigere å fremstå ærlig. Liberalisten Friedrich Hayek sier at en fare ved konservatismen er at den tolkes dithen at det handler om å stanse enhver forandring i lengselen tilbake til en fjern fortid, en reaksjonær holdning som på mange måter inneholder et illiberalt samfunnsfiendtlig element. Verdikonservative kristne utgjør følgelig ikke automatisk en kjerne i en fremtidsrettet moderne konservatisme. Her må hver enkelt først feie for sin egen dør.

I The fatal conceit snakker Hayek om at kristendommens evne til å overleve nettopp ligger i dens støtte til menneskets individuelle mulighet til å bryte løs fra fasttømrede mønstre. Han har et poeng som synliggjør noe av forskjellen mellom det opprinnelige kristne og dagens postmoderne kristenkultur: Også Jesus brøt kraftig med datidens tradisjonalistiske forventninger til ham. Han etablerte, uten frykt for det nye, en helt ny liberal likeverdig måte å betrakte mennesker på som brøt tvert med datidens frykt for forandring.

Solidarisk samfunnsengasjement

Jesus bidro med et radikalt solidarisk samfunnsengasjement. Han deltok i sin egen samtid og trakk seg ikke bort fra den, han ga ris og ros, viste toleranse, angrep rasisme, satte grenser, viste en betydelig godhet mot uønskede minoriteter. Humanitetsbegrepet ble utvidet til å gjelde alle mennesker. Hans menneskesyn var basert på et likeverdsprinsipp som ga helt ny verdi til kvinner, barn og de lavere klasser. Genuin kristen etikk har i historien blitt menneskerettighetenes ultimate vugge og et betydelig bidrag til utjevning av klasseforskjeller. Dinesh D’Sousa beskriver i What’s so great about Christianity at den begrensede statsmakt og skillet mellom stat og kirke kommer fra kristen tenkning.

Troende tenkere som John Locke utviklet religionstoleranse for å demme opp mot kirkelig maktmisbruk. Den største religionskritikeren av dem alle var Jesus selv, som betegnet datidens kirkeledere som "kalkede graver", en radikalitet de til slutt drepte ham for.

Kristendommens innflytelse på vestlige verdier har vært fundamental. Paulus’ beskjed til de tidlige kirkene var: "Her er ikke jøde eller greker, trell eller fri, kvinne eller mann, for dere er alle ett i Kristus."

Individuell frihet der enhver er ansvarlig for eget liv og aksepten for feilbarlighet gjorde at nåde og tilgivelse ble viktige kristne idealer som bidro til bruddet med hevnkulturen. I dag er det kanskje slik at den argentinske paven, Frans I, formidler essensen i hva som er det genuint kristne: Det handler om menneskeverd, respekt for forskjellighet, å gi noe til andre og å være ærlig.

 

Først publisert i Aftenposten 2.6.2013

 

 

Kommentar #1

Kirsten Schei

17 innlegg  1008 kommentarer

Svar nok.

Publisert over 8 år siden

Vet du... historien du viser til, En pilgrims vandring er helt unik fin. Kristen hadde jo også reisefølge av trofast mfl. 

Det var helt utrolig også hvor mange kjente steder de kom til. Vi har nok alle vært der og møtt alle disse som Kristen møter.

Så jeg tenkte : kan det være ok å legge den ut f.eks her på VD så de som vil kan lese og trekke gjenkjennede på smilebåndet over å se sannheter med at så godt glimt i øyet som denne boken gjør.

Men vet du hva? jeg forstod det ikke var plass til den her... eller i samfunnets holdning.  jeg tekte.. nei la den ikke bli utsatt for å bli spyttet på. Den fortjener å beskyttes for slikt.

jeg tror nok det sier det meste om vår verden slik den ser ut i dag. Ærlig talt så tror jeg ikke det er kristnes skyld eller i tråd med kristne ønsker.

Kan hende jeg får noen gode forslag på hvor en kristen skal gjøre av seg i dette sekulære samfunn? jeg synes ikke det er så rart jeg at man beskytter sin Herre fra omgivelsers spytting.

For en som er kristen i hjertet forbindes det med sorg om noen behandler Herren med spott. Hvorfor skal jeg la noen gjøre det?

Kast ikke perler for svin... sa Herren. Er det rart man beskytter Herrens skjønnhet mot det vi i dag har rundt oss? er ikke Bergprekenen svar nok?

Mvh Kirsten

Kommentar #2

Kristian Stensland

22 innlegg  757 kommentarer

Publisert over 8 år siden

Av en eller annen grunn ser vi ofte en lei tendens hos den "kristne" selv som indirekte (eller ubevisst) "avkristner". Matteus 12,30 står det: ” "den som ikke samler med meg, han sprer (den som ikke er med meg, er mot meg).

Jesus krevde rettferdighet for de fattige og kritiserte de religiøse lederne for dobbeltmoral. Budskapet hans skulle vise seg å være like radikalt som det var relevant. Med Paulus ble kristendommen gjort internasjonal. Den store utfordringen vil alltid være og nå ut til menneskene i den "nåværende verden". Slik også Paulus hevdet det.

Troen på modernitetens absolutte moralske og kulturelle autoritet har for lengs fått seg sin knekk.

Gjennom gjenfødelsen og forvandlingen i Kristus når man et punkt utenfor denne verden, preget av moralsk forfall. Individualismen innenfor kristendommen er ment å legge grunnlaget for en dyp nestekjærlighet og et sterkt mellommenneskelig fellesskap.

Dette kan best forklares gjennom Kierkegaard og eksistensialismen (som også tidligere insinuert). står vi dypest sett ikke i riktig forhold til virkeligheten. Videre erkjennes også her fallet fra "barnet" i oss (Matt 18, 3. Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn) - til den "fortapte virkelighet", selvbedraget og vår fundamentale livsinnstilling. Sannheten kan i sin natur umulig falle til det konversielle nivå. Derfor oppnås heller ikke dens autentisitet (kjennskap til den levende hellige ånd) av denne verden. Derfor er det kun vår personlige lidenskap- inderligheten, det redskap mennesket kan oppnå og begripe "virkeligheten" med.

Den kristne – riktignok den gjenfødte kristne gjennomgår i troen (skal gjøre) en langt større intellektuell prosess enn hva man til vanlig skulle tro. Den kristne når her grensen for hvor langt den intellektuelle fornuft kan føre oss.

For Kierkegaard er altså selve målet å sette mennesket i det rette forholdet til tilværelsen, slik det ser den store sammenhengen mennesket er satt inn i. Og hva er det egentlig Paulus taler til oss om når han sier, innrett dere ikke etter den nåværende verden (den i kristen forstand "falne verden"), men la dere forvandle ved at sinnet fornyes?

Noe av forførelsen man blir utsatt for er samfunnet (nåværende verden) selv, der den "demoniske tilstand" ligger i prosessen hvor mennesket distanserer seg fra sitt, fra Guds side tiltenkte jeg. Man slukes på et veldig tidlig stadie opp av samfunnets normer og forventninger, gjerne uten selv å være bevisst om dette. Ubevisst flykter man fra muligheten til å leve et autentisk liv. Diskret holdes menneskets sanne selv hen i det uvisse. Nettopp i denne prosessen mister man noe av sitt fra Guds side tiltenkte (naturlige) jeg. Resultatet er at man blir fremmedgjort fra seg selv.

Dette er spissborgerens tilværelse og dens mest elementære kjennetegn er selvbedrag.

Spissborgeren tror selv han råder over sin skjebne, men det er bare omgivelsenes anonyme krefter som velger for ham (i det "nåværende" hegemoni). Og jo mer hardnakket og påståelig man blir, desto lenger fra sannheten står man som regel. Bare ved å gjennomskue dette fundamentale misforholdet kan man komme seg videre. Spissborgeren gjenkjenner ikke dette selv. Hvis spissborgeren ikke lenger føler han beveger seg i takt med samfunnets mange krav, plikter og forventninger – frykter han. Ubevisst flykter man da videre fra muligheten til å leve et autentisk liv. Først ved fullførelsen av den eksistensielle selvransakelsen som her kreves av oss oppnår man grensen for hvor langt den intellektuelle fornuft kan føre oss.

Først i resignasjonen (frivillig oppgivelse) vinner mennesket seg selv, det blir seg bevisst om ånd og viser her kjærlighet ovenfor Gud og mennesket. Det denne verden gjerne setter høyest og kaller kjærlighet, er bare godt forkledd selvkjærlighet. I den lidenskapelige forkjærligheten begrenser mennesket kjærligheten og elsker for å bli elsket. Det elsker seg selv. Ved å bare hengi seg til den enkelte, hengir man seg i stedet til seg selv. Ifølge Kierkegaard et dette et forræderi overfor mennesket selv og Gud. I strengeste forstand er dette selvforgudelse og avgudsdyrkelse. Ved forvandlingen får mennesket et punkt utenfor verden, utenfor meningsløsheten, og ved det punktet kan man rokke ved alt.

Jesus perspektiv på kjærligheten er helt annerledes enn det mest nærliggende for oss mennesker. Hans kjærlighet er primært ubetinget, den opphører ikke idèt et menneske svikter. Det er gjerne samtidig da mennesket trenger det aller mest. Den som ikke elsker den som svikter ham, elsker bare formålsrettet og gode egenskaper. Bare det som er til nytte for ham. Og det er ikke kjærlighet, men dens "motsetning".

Hva skjer videre i et menneske som oppnår troens stadie? Det ser tilværelsen fra et annet perspektiv og forvandles og gjenfødes deretter. Forandringen setter alt i sitt rette forhold i mennesket. Alt er blir født på nytt, renset og helliget ved ånden og kjærligheten.

Kommentar #3

Finn Magerøy

0 innlegg  25 kommentarer

Jesus var en sosial-demokrat?

Publisert over 8 år siden

" Han deltok i sin egen samtid og trakk seg ikke bort fra den, han ga ris og ros, viste toleranse, angrep rasisme, satte grenser, viste en betydelig godhet mot uønskede minoriteter. Humanitetsbegrepet ble utvidet til å gjelde alle mennesker. Hans menneskesyn var basert på et likeverdsprinsipp som ga helt ny verdi til kvinner, barn og de lavere klasser."

All ære til tradisjonenes nytolkning av seg selv. Det høres jo ut som om Jesus passer rett inn i de rød-grønnes arbeidsprogram. Ja ja, sosialist for sosialist og kapitalist for kapitalist, var det ikke det Paulus sa?......

Kommentar #4

Lilli Spæren

172 innlegg  2066 kommentarer

Velstandens tåke har dekket for troens lys

Publisert over 8 år siden

Det skal en sterk rygg til, for å tåle medgang er det sagt. Og det er nettopp det som er tilfelle i Norge i vår tid. Vi har det så trygt og godt at de færreste tror de trenger Gud. Og det er kanskje sant det som Billy Graham skriver i sin nyeste bok, at det finnes nok prosentvis like mange agnostikere innenfor kirkeveggene som utenfor.

Prestene sier de strever med tvil, og viser at de forstår folk i gata. Gudsformørkelse kaller Per Arne Dal fenomenet i vår tid.

Jeg tror velstanden er en sovepute og en prøvelse som kristne i Norge erfarer, og den er trolig en større fare for vår tro enn det kristenforfølgelse er i andre land. I tillegg er det slik at folk ikke vil bli belært, noe som også unnskylder kristne fra å være evangeliserende. De fleste har nok med å forsøke å bli bevart, eller syltet ned.

Det er forøvrig enkelt å stille diagnoser, værre er det å foreskrive rett medisin. Og dessuten er vi en del av det hele selv når vi betrakter fenomenet.

Jeg tror vi trenger å be Gud om åpne øyne, så vi ser gjennom tåken og forbi illusjonen av selvtilstrekkelighet. Også må vi ha ro og god tid til å la Gud tale til oss.

 

Kommentar #5

Trond Wathne Tveiten

47 innlegg  313 kommentarer

Les denne

Publisert over 7 år siden

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere