Fra sofaen i en supermakt

Torturerer man tall lenge nok, kan man få dem til å tilstå hva som helst. Ha gjerne dette i bakhodet, når jeg nå kommer med den offisielle statistikken fra Den internasjonale olympiske komité.

Den viser at Norge er verdens suverent beste nasjon i vinteridrett med 98 OL-gull så langt.

Dette er langt foran stormaktene USA og Sovjet, som begge har 20 gull mindre enn oss.

Samtidig ser vi at Norge faktisk har flere gull enn Sverige og Finland til sammen.

Kanskje la du merke til at IOK opererer med Sovjet i stedet for Russland? Vel, de opererer med begge. Russland står oppført med 33 gullmedaljer – og ettersom Russland strengt tatt er en mindre stat enn Sovjetunionen var, så ser man at det er mulig å regne slik IOK gjør.

Ikke tilfeldig. Årets OL-arrangør, Canada, ligger hele 60 gull bak Norge på statistikken. Dette til tross for at Canada ligger på våre breddegrader har like gode muligheter for vinteridrett som oss. Canada arrangerer OL for tredje gang, men har ennå ikke lyktes med å ta gull på hjemmebane. Til sammenligning tok Norge 10 gull under OL på Lillehammer.

Canada har en befolkning som er sju ganger større enn Norges. Og et areal som er 26 ganger større!

Nettopp folketallet gjør at Norge faktisk kan regnes som verdens beste idrettsnasjon, sommer som vinter. Det er den anerkjente britiske forfatteren og journalisten Simon Kuper som har regnet ut dette. I sin spalte i Financial Times påpeker han at Tyskland og USA har tatt flest OL-medaljer i absolutte tall, men at Norge og Australia topper om vi regner gull per innbygger. Kuper mener det ikke er noen tilfeldighet at nettopp Norge og Australia også ligger helt i toppen på FNs Human Development Index. Penger og målrettet satsing er grunnlaget for den typen gullproduksjon vi her snakker om.

Nullpunkt. Den norske dominansen har vart så lenge at mange sikkert har glemt hvordan det var å være i bakleksa. Men er du over 30, er det mulig at du husker følelsen av nederlag.

Sist OL gikk i Canada – under OL i Calgary i 1988 – vendte de norske utøverne hjem uten en eneste gullmedalje. Det var første gang i historien. Norsk idrett hadde fått sitt nullpunkt.  Det ble startskuddet for revolusjonen som ga oss gullalderen vi fortsatt er inne i.

De påfølgende OL ga Norge følgende fantastiske gullfangst: Albertville 9 gull, Lillehammer 10 gull, Nagano 10 gull, Salt Lake City 10 gull og Torino 2 gull.

Så, hva skjedde? Hvilken hemmelighet var det nordmennene plutselig fant? Og er vi nå i ferd med å miste forspranget, slik gullfangsten fra Torino antyder?

Maktspill. Først må man erkjenne at uten nullpunktet i Calgary, hadde neppe revolusjonen startet. I en nasjon som knytter sitt selvbilde til Nansen og Amundsens bravader – og som brukte det første vinter-OL til «å vise verden vinterveien» – var det et alvorlig anslag mot identiteten at vi ikke lenger var best på ski.

Derfor var det mulig å få de mange særforbundene i norsk idrett – som gjerne opptrer like sært som navnet tilsier – med på å danne Olympiatoppen. Dette betød at særforbundene måtte gi fra seg både penger og politisk makt til en uavhengig instans. Det innebar også at de politisk valgte lederne ikke lenger fikk det avgjørende ordet ved uttak, nå var det trenerne som skulle bestemme.

Bjørge Stensbøl var drivkraften bak opprettelsen av Olympiatoppen. I den ferske boken «Makten og æren» skriver han meget selvbevisst om maktspillet som måtte til for å skape det som etterpå ble betegnet som «det norske idrettsunderet».

Stensbøl irriterer seg nå over at hans etterfølger som norsk toppidrettsjef, Jarle Aambø, er for diffus i ambisjonene før OL i Vancouver. Aambø har gått ut med et mål om 20-25 medaljer. Stensbøl mener at målet bør være 12 gull og 35 medaljer.

«Jeg frykter at Olympiatoppen ikke lenger har tilstrekkelig autoritet og at vi er langt nærmere 80-årene enn mange vil like», skrev Stensbøl i forrige uke i et innlegg i Aftenposten.

Holdninger. Dette viser at Jarle Aambø er under stort press. Aambø har over tid distansert seg noe fra forgjenger Stensbøls kjepphest om at «grensesprengende» bør være norsk idretts femte verdi.

Stensbøl skapte resultater, men han skapte også mye støy, både om høydehus og EPO-forsøk i regi av Olympiatoppen. Jarle Aambø vektlegger andre verdier, og sa i et intervju med Vårt Land denne uka at norsk toppidrett skal være en kulturbærer og verdisetter for resten av samfunnet. Bare slik kan man oppnå legitimitet i folket over tid.

Antall gullmedaljer er ikke det viktigste, mener Aambø. Det er viktigere hvordan vi jobber for å utvikle prestasjoner.

Jeg mener dette er et sunt premiss for norsk idrett. Det minker faren for doping og andre sykelige utslag. Og det gjør det lettere å anbefale idretten som arena for sosial læring for barn og ungdom.

Sterke krefter i norsk toppidrett har presset på for å fjerne restriksjonene i norsk barneidrett, slik at vi får tidligere spesialisering og tøffere satsing.

Men hvorfor skal vi gjøre det? Norge er, som nevnt, verdens beste idrettsnasjon. Og våre regler for barneidrett viser at vi er det uten skruppelløs satsing.

Verdier som dette gjør det lettere å heie hemningsløst i sofaen. For vi jubler ikke bare for gull. Innert inne jubler vi for holdninger vi ønsker skal seire.