Hva om jeg tar feil?

Av mange årsaker, men ikke minst med bakgrunn i verdens grusomme urettferdighet, kan jeg ikke for mitt bare liv tro på eksistensen av en allvitende, allmektig, rettferdig og kjærlig Gud, et vesen som jeg overhodet ikke kan se handler i tråd med det som påstås om ham. Og for dette skal jeg straffes på det grusomste?

Karl Ove Knausgård skriver i første setning i bind én av sin Min Kamp-serie: "For hjertet er livet enkelt, det slår så lenge det kan. Så stopper det." Jeg er ingen blodfan av Knausgård, men hans lettere raljering med vårt fornektende og nevrotiske forhold til den allestedsnærværende døden i begynnelsen av første bok, er både smått fornøyelig, mørk og presis, slik disse to innledende setningene også er det med sin korte oppsummering av hjertets enkle og noe ensformige "karriere" som livets opprettholder.

For det er jo en udiskutabel sannhet. Vi skal alle dø. Noen av oss hevder døden representerer det endelige sluttpunktet for vår eksistens, andre føler seg overbevist om at vi skal fortsette, om enn i en annen tilstand, en tilstand av evig lykke, eller eventuelt skal man

"pines uten ende"

, alt avhengig av hvilke konklusjoner man har trukket, basert på observasjoner gjort i det jordiske liv. Men at hjertet en gang stopper og at vi da skal dø fra denne vår jordiske og naturalistiske eksistens, det er det ingen som betviler.

Ifølge Kristendommen skal noen til Paradis, mens andre skal "pines uten ende"...

Okay, så har vi vel da alle et felles utgangspunkt. La oss så i det videre bruke meg som eksempel. En dag kommer dagen. Det er slutt. Over. Jeg trekker mitt siste sukk, ånder ut, hjertet stopper. Jeg dør. Og til mitt store sjokk finner jeg meg plutselig stående (eller kanskje helst liggende?) ansikt til ansikt med Kristendommens Gud med stor G. Den Allmektige. Han jeg alltid har vært så skråsikker på at ikke finnes. Som (nå tidligere) ateist, hva i all verden skal jeg da gjøre? Hva vil jeg tenke? Hva vil jeg finne på å si? Kort sagt: Hva om jeg tar feil? 

Når jeg prøver å gå gjennom disse spørsmålene for å prøve å finne ut hvordan en slik situasjon ville kommet til å arte seg for meg, kommer jeg til å tenke på to karaktértrekk som alltid har stått sentralt blant de egenskapene som er attribuert den jødisk-kristne Gud. Et av dem er fullendt godhet og velgjørenhet: Perfekt kjærlighet, perfekt medfølelse, perfekt nåde, perfekt rettferd; rett og slett rendyrket opptatthet av menneskenes velbefinnende. Og den andre egenskapen? Det er fullstendig allvitenhet; det å vite absolutt alt som er å vite om alt og alle, mennesker, dyr og alt annet, fra alle ståsteder og i enhver sammenheng og kontekst. Absolutt alt, uten unntak, og til enhver tid.

En ufravikelig konklusjon som uvegerlig følger fra dette er at dersom dette vesenet finnes, så vet han også absolutt alt som er å vite om personen meg; han kjenner meg ut og inn, han forstår hvem jeg er så godt som jeg overhodet kan bli forstått. Jeg er ikke noe mysterie for Ham, intet er ukjent; han sitter ikke oppe i himmelen og vrir hjernen for å finne ut hvorfor jeg har kommet dit jeg er, han spør seg ikke hvorfor Hans-Petter ikke kan tro på ham. Han vet eksakt hvorfor.

Gud vil være fullt og helt klar over min historie, om den kausale rekken av hendelser som har akkumulert seg over tid i mitt liv og bidratt til den personlighet jeg i dag besitter og hvordan og hvorfor jeg har kommet til min måte å betrakte livet på. Gud vil vite at jeg hverken er mer eller mindre enn et resultat av mine følte erfaringer i livet; alle interaksjoner jeg har hatt med omgivelsene som har påvirket meg, fått meg til å forandre mening eller på annen måte har tvunget meg til å tenke annerledes, ned til de eksakte tidspunkter i mitt liv der jeg fattet interesse for vitenskap, filosofi, religion eller annet som jeg bryr meg om.

Gud vil ha et perfekt bilde av alt dette. Gud vil - ned til den aller minste intime detalj - kjenne til min resonnering og tankeprosess, og derfor også hvordan jeg kom frem til mine konklusjoner. Og Gud vil kjenne bakgrunnen for hvorfor mitt syn på moral, på etikk, på vitenskap, på religion, på filosofi og alt annet, er som det er, og Han vil ha et 100% presist og fullt ut korrekt inntrykk av hvorfor jeg mener det er mer ærlig og forsvarbart å møte religiøse påstander med skepsis og et kritisk blikk, enn å godta dem kun basert på subjektive opplevelser, åpenbringer, at påstanden blir fremført av en autoritet, eller at innholdet bærer i seg en lang tradisjon, og dermed dogmatisk anse det som blir påstått som sant.

Gud vet utmerket godt hvorfor jeg ikke kan forholde meg slik dogmatisk til fremsatte påstander. Selv om kristne ikke kan forstå det. Gud vil forstå hvorfor jeg mener at jeg har levd et godt liv med slike idealer, hvorfor jeg mener å ha gjort noen gode valg. Selv om kristne ikke kan se det. Gud vil være klar over alle de egenskaper, karaktertrekk og handlinger som jeg har lest og erfart er tillagt Ham av Bibelen og av kristne, og hvorfor disse handlingene og karaktertrekkene for meg unektelig synes å være irrasjonelle, uetterrettelige, selvmotsigende og inkompatible, ikke bare med hverandre, men også med hele den observérbare verden, slik vi i dag kjenner den.

Gud vil også kjenne det tidspunktet i mitt liv der jeg første gang åpnet en Bibel og begynte og lese i den, og hvorfor jeg fant hundrevis av partier i boken groteske, redselsfulle og umoralske, eller absurde og derfor fullstendig inkompatible med påstanden om at de skulle være inspirert av en rasjonell, rettferdig og kjærlig skapning som er opptatt av vår frelse. Han vil forstå min resonnering. Selv om kristne ikke kan.

Så - dersom jeg plutselig fant meg selv stående overfor denne de kristnes Gud, så skulle det for det første være unødvendig å si at jeg ikke bare ville være fullstendig overrasket, jeg ville bli slått til jorden i et voldsomt og totalt overveldende sjokk, i det øyeblikk jeg fant ut med sikkerhet at den spesifikke kristne Gud med stor G faktisk eksisterer. Dernest ville det første spørsmålet, den første tanken, som dukket opp i hodet mitt være: "Hva var det som gikk så feil i min resonnering? Hvor sviktet min logikk så totalt?" Jeg ville be - jeg ville trygle - helt uavhengig av om jeg var på vei til Himmelen eller til Helvete, så ville jeg gi alt for å få vite hvor misforståelsen har ligget i min måte å tenke på, hvor på veien jeg tok så feil, og derfor dro slik en fatalt gal konklusjon. Jeg ville gi og gjøre absolutt alt for å få vite svarene på det spørsmålet.

Den Allvitende Gud ville selvsagt også vite like godt som meg selv at jeg alltid i livet har tatt spørsmål om sannhet alvorlig, og at jeg aldri har trodd på noe som helst kun fordi jeg har ønsket at det skulle være sant, eller at jeg så det som fordelaktig på en eller annen måte å anta at det var sant. Gud vil også vite at jeg aldri heller har tvilt på noe, kun fordi jeg ønsket at det ikke skulle være sant, eller at implikasjonene av en slik sannhet fremsto som for vanskelig å forholde seg til. Han ville vite dette, fordi han kjenner meg. Tvers i gjennom.

Derfor ville jeg også - absurd nok, gitt situasjonen, vil nok mange si - følt meg rolig og komfortabel med tanken på at dette vesenet - Kristendommens Gud - som har gitt seg selv ansvaret for å evaluere meg og mitt liv, som skal dømme meg og i siste ende bestemme min videre skjebne, at han også kjenner meg ned til min minste celle, at han kjenner meg så totalt at jeg ikke trenger å komme med noen unnskyldninger for mitt liv.

Guds totale kjennskap til alt og alle ville rett og slett gjøre at jeg ville følt meg fullt og helt korrekt representert i alle aspekter vedrørende mitt liv, og det av Dommeren selv. Jeg ville ikke være i behov av å be om en gjennomgang av "saken", altså mitt liv. Jeg ville ikke føle behov for å unnskylde meg, eller overbevise noen om at mine hensikter og motiv var rene og ærlige; slike ting ville allerede være bragt på det rene på forhånd, i detalj, for allvitende Gud. Han ville vite at det aldri var opprørskhet, mistro til autoriteter eller ren forrakt som var bakgrunnen for at jeg ikke har trodd på ham.

Det ville også være kjent for ham at jeg absolutt ikke ville hatt noe imot en virkelig kjærlig og rettferdig Gud, og heller ikke hadde hatt problemer med å forholde meg til Hans bud dersom jeg hadde funnet dem å stå i stil til et slikt kjærlig og rettferdig vesens natur.

Problemet er bare at jeg har funnet for mange problemer med å akseptere konseptet "Gud", slik det fremstår i Kristendommen (og andre religioner): For mange selvmotsigelser, for mange hull, for mange påstander som krever sk. "special pleading", eller sirkelargumentasjon, eller ad-hoc spekulasjoner osv., og videre har jeg simpelt hen aldri blitt forelagt noe i vår verden som ikke kunne kommet til gjennom naturlige kumulative prosesser. Det vil også være fullt og helt kjent for Gud - gitt at han har skapt meg - at mine kognitive evner ikke tillater meg å velge hva jeg er og ikke er, og at jeg heller ikke kan velge hva som overbeviser meg når det kommer til hva jeg anser som sant om virkeligheten.

Og videre vil det også være fullstendig klart for Ham at årsaken til at jeg ikke tror på Gud, er knyttet til en fullt og helt u-frivillig reaksjon på manglende eksisterende bevis for Guds eksistens; hvor dette leder meg kan jeg selvsagt ikke bestemme selv. Altså kan jeg heller ikke være skyldig i å ikke tro på noe jeg rent faktisk ikke kan tro på.

Og viktigst av alt: Gud vil også vite at jeg ville se det som dypt uredelig og høyst umoralsk å late som om jeg tror på ham - så lenge jeg rent faktisk ikke tror - av ren redsel for å bli straffet for ikke å tro eller fordi jeg søker evig liv som premiering for å hevde at han finnes. Pascal og hans veddemål, hans helgardering; det å bekjenne seg til Gud for å redde seg selv, står for meg som det eksplisitt falske, og noe jeg aldri vil kunne vedkjenne meg. Dessuten ville det selvsagt avsløres umiddelbart av Allvitende Gud.

Og når jeg tar i betraktning alt dette, og videre det som naturlig følger av den kunnskap som blir tillagt Gud, og kombinerer det med hva som naturlig følger av den medfølelse som også er tillagt Ham, så er det svært vanskelig for meg - ubeskjedent nok, kanskje - å forestille meg at Gud ikke i en eller annen forstand ville føle seg….stolt over en som meg, og også rimelig fornøyd med hvordan jeg har forpaktet det intellekt, den rasjonelle skepsis og også de moralske instinkter som han da tross alt i så fall har utstyrt meg med i utgangspunktet.

Så dersom det skulle vise seg at jeg tar feil, og Gud finnes, så har jeg likevel svært vanskelig for å se for meg at Gud ville føle seg fornærmet over meg og den tankeprosess som har gitt meg de konklusjoner jeg til nå har trukket. At han skulle føle seg så krenket over meg og min tvilende natur at han ville ha sendt meg til evig fortapelse og de forferdeligste pinsler, finner jeg totalt ulogisk, og en påstand som virkelig må være en fornærmelse mot Gud, dersom han nå likevel eksisterer.

For denne straffen har jo ikke engang et formål. Den søker ingen form for renselse, ingen korreksjon, ingen disiplinering; du kommer ikke ut av Helvete som et bedre menneske; du kommer faktisk ikke ut igjen i det hele tatt. Denne straffen varer evig. Altså er det ingenting konstruktivt ved Helvete; Helvete er kun en planlagt og rendyrket hevnaksjon for ikke å tro på noe man ikke har vært i stand til å tro på.

Dersom Gud finnes har han derfor sagtens all mulig grunn til å være krenket - av dem som fremstiller ham som et slikt grusomt monster; likevel er det nettopp slik han er beskrevet i Kristendommen, og i henhold til dette rammeverket for tro, de kristne selv og også vår egen lutherske "folkekirke", så er det nettopp Helvete jeg som ateist skal til, uansett hvordan livet mitt har vært, hvilke valg jeg har gjort og med hvilke intensjoner jeg har handlet; dersom jeg ikke i det minste tror at Gud eksisterer, så er jeg fortapt. Ifølge de kristne. For "Uten tro er det umulig å være til glede for Gud" (Hebreerne 11:6).

Og samtidig kan derfor psykopatiske voldsmenn, mordere, barnemishandlere og andre forbrytere bemidles plass og ønskes velkommen til Himmelen dersom de bare kommer til tro på at Jesus sonet på korset for verdens synd, og aksepterer ham som deres personlige frelser før deres jordiske hjerter slutter å slå.

Er det virkelig bak dette blodige marerittet hemmeligheten til frelse og lykke for menneskene ligger gjemt?

Men - om det så skulle vise seg at dette likevel er slik det er, så er det på en eller annen måte også ok. For jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skulle kunne håndtere det å tilbringe en evighet sammen med et vesen, hvis oppfatning av kjærlighet, medfølelse og rettferdighet gjør meg kvalm av avsky; et vesen, hvis oppfatning av empati, så lett overgås av hans forfengelige hovmod og grenseløse behov for dyrkelse.
Forhåpentlig går det enda noen tiår før jeg får det endelige svaret.
Hittil er det imidlertid ingenting som tyder på at jeg tar feil.Heldigvis. Det beklagelige er bare at dersom jeg har rett, vil jeg aldri bli meg dette faktum bevisst - og jeg får aldri anledning til å si: "Hva var det jeg sa?" etter at jeg har trukket mitt siste sukk.
Der har troende (foreløbig) et stikk - men det blir neppe det siste… 

(Innlegget er inspirert av, parafrasert etter, og bygget videre på fra en opprinnelig tekst av den amerikanske skuespilleren og bloggeren Scott Clifton.)