Vi trenger livssynstolker

«Kollegaen min sier han snakker med Gud. Er han schizofren?» Damen som kom bort etter foredraget mitt virket oppriktig bekymret. Hun er ikke den eneste ateisten som har stilt meg lignende spørsmål. Derfor vil jeg herved foreslå en et nytt yrke: livssynstolk.

Om det er noe jeg har lært av religionsfilosofer som Don Cupitt, så er det at religion i stor grad sitter i språket. Ta for eksempel Pavens tale 14. mai, der han sa at selviskhet er en fristelse fra Djevelen. Slikt er lett å gjøre narr av for ateister: «Mener Paven at folk tro på han med horn på huet? I 2013!?» Men dersom man oversetter talen til et verdslig språk, står man igjen budskapet om at den som bryr seg om andre mennesker får et rikere liv.

Og hva annet kan man si til det enn «amen?» Våre livsverdener kan virke uforståelige, til og med skremmende for hverandre. Som når en ateist blir redd for at en tilsynelatende vanlig kristen er psykisk syk, når det den kristne egentlig gjør er det ateisten kan kalle «å gå i seg selv». Eller som når en muslim spør meg om ikke livet mitt, uten noe håp om Paradis, er litt trist. Mens jeg jo egentlig har det ganske bra og synes at dødens endelighet er en befriende tanke.

Det er derfor jeg mener at vi trenger livssynstolker: Mennesker som mestrer forskjellige ordforråd og symbolspråk og kan oversette mellom pinsevenner og humanister, muslimer og katolikker. Slik kan vi forstå hva vi faktisk er uenige om. Kanskje er vi mer enige enn vi tror. Kanskje bruker vi vilt forskjellige måter på å si akkurat det samme?

Kanskje burde vi alle lære oss å tolke litt på amatørbasis. For å forstå hverandre bør vi alle bli livssynstolker i hverdagen.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS SPALTE KLARTEKST 10.06.2013