Ikke storme inn i stua

Man skal reise seg for eldre mennesker på tog, trikk og buss. Men det er ikke så mange som gjør det.

En togkupé er som en liten smak av Norge; alle typer er representert. Når kong Olav kunne ta trikken, kan alle. Buss, trikk og tog -  på en tur med kollektivtrafikken lærer vi mye om oss selv, gamle som nye nordmenn, våre særegenheter og oppførsel.

Og uhøflighet.

Jeg tar toget hver dag, og det er ofte fullt. Det er interessant å observere hvordan folk oppfører seg i disse kritiske reise-fasene: Påstigning, sitteplass-leting. Utenfor dørene er det trangt, og menn (ja, det er flest menn) forstår ikke at de faktisk blir nesten dobbelt så store med datasekken på ryggen. Ønsket om en sitteplass, så fort som mulig, er så stort at barnevogner og gamle damer ofres for å nå målet.

Få sier unnskyld når de har deiset sekken i ansiktet på den som uheldigvis befant seg nærmest. Enda færre lar andre slippe foran seg inn en åpen bussdør.

Nesten ingen reiser seg for gamle damer og menn lenger.

Nå er det slik at dagens eldre ikke er så lette å få øye på; de holder seg godt. Vi kan risikere at de blir fornærmet.

Da lar vi heller være.

Er dette typisk norsk uhøflighet? Eller er det et utslag av typisk norsk usikkerhet? Vi vil gjerne unngå oppmerksomhet. For hva ligger egentlig bak en ikke-handling som å la være å si «unnskyld», «takk» eller «vil du sitte?»

En klassisk full kupé-situasjon utspant seg denne uken, som hver uke, over hele landet. Det er ettermiddag, folk er slitne, det er fullt og usedvanlig trangt.  En hvithåret kvinne  kommer inn, hun er gammel, men ser sprek ut. Hun ser utover, men ingen reiser seg. Jeg sitter innerst på en rad og tenker: Reiser jeg meg nå, må fem andre flytte seg for at jeg kommer frem. Og jeg må rope ut for å få kontakt med den ene eldre. Det kan bli flaut. Særlig hvis hun sier nei. Kan ikke noen andre, som sitter litt nærmere, gjøre det?

Dermed blir jeg sittende. Som de andre i kupeen, bøyd over en datamaskin, en bok, en avis. Ingen reiser seg. Før en mann, som tilfeldigvis snur seg og oppdager fadesen med den gamle i midtgangen. Med en gang henvender han seg og spør: Vil du ha plassen min?

Hun sier nei, hun skal snart av. Men takker høflig og smilte.

Om nordmenn sies det at vi er innesluttet, tause og ikke så lette å få kontakt med. Men har du først vunnet hjertet hans, har du en venn for livet. Dette er en klassisk forklaring på hvorfor nordmenn ikke er mestere i små-snakk eller generell, vennlig høflighet. Noe helt annet en disse overfladiske amerikanerene, som spør hvordan du har det hele tiden, selvsagt uten å mene noe med det. Vi, nordmenn, vi spør ikke uten at vi ønsker et skikkelig svar, og vi mener det vi sier.

Dette er en sannhet med store modifikasjoner, det vil mange som kommer til Norge fra andre land skrive under på. Er virkelig ovefladisk høflighet verre enn mutt uhøflighet?

Vi har  problemer med små vennlighetsritualer som i andre samfunn letter omgang mellom mennesker, i følge professor i sosialaltropolgi, Anh Nga Longva. For noen år siden skrev hun en kronikk om nettopp dette; kunsten å omgås fremmede. Hun skriver: «Fra min primære sosialisering fra Vietnam har jeg ervervet et dypt forankret syn om mellommenneskelige relasjoner som en arena hvor høflighet spiller en naturlig og viktig rolle. Faktisk hadde jeg lært at det til en viss grad er evnen til å opptre høflig mot sine medmennesker som gjør et individ til en moralsk person».

Kronikken er like aktuell i 2009, fordi den sosialantropologiske tilnærmingen - sammen med undringen fra en som kom til dette kalde landet -  er tankevekkende. Hun kaller ikke høflighet en moralsk dyd, men at høflighet i Vietnam blir vedsatt for dens «systemiske funksjon».

Setter du deg ved et restaurantbord syd for Danmark, proklamerte en kollega, så hilser de ved nabobordet på deg. I alle butikker hilser de. I Marokko håndhilser folk hele tiden. I Frankrike, for eksempel, er det enkelte feil man bare gjør en gang som turist. Det er å glemme det magiske ordet; s'il vous plaît, vær så snill.

Sikkert fordi vi bruker det så sjelden her hjemme.

Listen med historier om norsk uhøflighet er lang. Det er ikke fordi vi er så slemme, vi er heller litt keitete. Litt rare og usikre som kan lære ett og annet.

Forresten, mannen som tilbød den gamle damen sitteplass på toget, han var ikke norsk.

Une Bratberg