Vi er alle parasitter

Vårt Land har de siste dagene rettet søkelyset mot Human-Etisk Forbund (HEF), både på kommentatorplass og i sitt redaksjonelle stoff.

Religionshistoriker Torkel Brekkes utspill om at HEF lever av å kritisere kirken og ikke bidrar konstruktivt i samfunnsdebatten fikk stor oppmerksomhet.

Heller ikke Vårt Lands kommentator, Olav Egil Aune, er nådig: ”I bunn og grunn opplever jeg at HEFs liv og levnet er inspirert av tørr moralisme” skriver han og omtaler HEF som en parentes ”med sin vel 50 års tilværelse bak seg”.

Arrogant kritikk

Det er fristende å godte seg over kritikken. Jeg er dypt uenig med HEF i mange spørsmål. Noen ganger stiller de, som minoritet, urimelige krav til hvordan andre skal tilpasse seg.

Likevel opplever jeg kritikken som reises mot HEF i Vårt Land som urimelig og urettferdig. Ja, den grenser til å være litt arrogant når den kommer fra representanter for majoritetsreligionen i Norge.

Vårt Lands kommentator skriver: ”Nå skal en huske på at Human-Etisk forbund er en beskjeden gruppe (…) Kanskje Human-Etisk forbund i sin nåværende form har hatt sin tid, det er over. Oppdrag utført”.

Hvilken annen tros- eller livssynsgruppe ville Vårt Land omtalt på denne måten? Går ikke Vårt Land her i akkurat den samme fella som avisen anklager HEF for å gå i?

En ting er i alle fall sikkert: Skal vi klare å leve sammen i et samfunn som preges av større religiøst og livssynsmessig mangfold, kan vi ikke fortelle hverandre at vi har gått ut på dato.

Samfunnsdebatten

For en som er uenig i mange av HEFs standpunkter, er det selvsagt lett å nikke til Torkel Brekkes påstand om at humanetikerne ikke bidrar med noe konstruktivt i samfunnsdebatten.

HEFs rolle i samfunnsdebatten kan imidlertid ikke vurderes ut fra om man er enig med standpunktene deres eller ei. Selv om HEF ikke representerer noen majoritet, er de en viktig stemme for en stor gruppe mennesker i vårt samfunn. Jeg hører til dem som mener det er ekstra viktig å gi rom til stemmer som utfordrer den kompakte majoritet. Som det heter: ”Der alle tenker likt, tenker ingen særlig meget”.

Selv om HEF noen ganger strekker prinsippene vel langt og glemmer at de ikke forvaltes i et vakuum – har de også bidratt med nødvendige korrektiver for å sikre livssynsfrihet. Det er for eksempel få i dag som mener at den offentlige skolen skal være forkynnende. HEF har også argumentert prinsipielt for Den norske kirkes rett til å være et trossamfunn, med frihet til å selv å bestemme lære og utnevne ledere.

”Parasittisk” organisasjon

Torkel Brekke sier til Vårt Land at HEF har ”parasittisk måte å drive livssyn på”.  Forskeren mener med dette at HEFs berettigelse hviler på eksistensen av andre trossamfunn. Eller sagt på en annen måte: Uten en kirke å kritisere, intet stort Human-Etisk Forbund.

Brekke har unektelig et poeng. En viktig grunn til at HEF har vokst seg store, skyldes at de kontrasterer seg fra kristendom i sin alminnelighet og Den norske kirke i særdeleshet.

Noen ganger oppleves det som om det er vel så viktig for HEF å fortelle hva de ikke er, som å fortelle hva slags livssyn de selv representerer. Som medlem i Den norske kirke, er det naturlig for meg å reagere negativt når HEF anbefaler utmelding fra den samme kirken gjennom avisannonser. Det provoserer.

Men er det unikt?

Olav Egil Aune skriver selv at HEF er en ung bevegelse i Norge. Vi vet fra religionssosiologien at nye religiøse grupper ofte har et ekstra stort behov for en ideologi som legitimerer separasjon fra majoriteten. Det var ikke minst tilfelle for de første kristne menighetene, som brukte avstandtagen, oss/dem-holdninger og nytolkning av religiøse tradisjoner for å legitimere sin separasjon fra det jødiske samfunnet.

Hvis en sosial organisasjon skal overleve, må den avgrense seg fra andre og utvikle en unik kultur. Er det mulig å forstå HEFs kommunikasjon på denne bakgrunnen? Og er det i så fall grunn til å smøre seg med litt dose tålmodighet?

HEF er heller ikke de eneste i det norske livssynslandskapet som forsøker å konsolidere seg ved å synliggjøre forskjelligheten fra andre. For å omskrive Einar Førde: "Vi er alle parasitter!".

Mer respekt, takk!

Human-Etisk Forbund er en 14 medlemmer i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Der arbeider de sammen med kristne, mormoner, holister, muslimer, sikher, hinduer, bahaier, buddhister og jøder for å fremme gjensidig respekt og forståelse mellom tros- og livssynssamfunn i Norge.

Dette arbeidet har ikke blitt mindre viktig etter de siste dagers HEF-debatt. Ingen er tjent med at livssynssamfunnene mistenkeliggjør hverandre og annonserer hverandres avskjedskonserter.

Bortsett fra de som mener livssyn bør bort fra det offentlig rom, selvfølgelig.