«Dødssprøjten»

Spørsmålet diskuteres i Danmark. Det er interessant at det stilles. Med dødbringende sprøyte unngås risiko for at fosteret/barnet viser livstegn etter aborten.

Åtte medlemmer av Det etiske råd, et statsoppnevnt organ, er mot kaliumsprøyte fordi helsevesenets oppgave er å redde liv. Abort er å avslutte en graviditet, ikke å avlive et foster/barn. Jeg innrømmer at jeg syns logikken halter vesentlig. Sju stykker anbefaler å tilby kaliumsprøyte, men vektlegger at livstegn etter en abort kan oppleves «direkte positivt» for foreldre. Absurd? Kun ett medlem mener at hensikten med abort er at fosteret/barnet dør, og at det avgjørende derfor er å sikre smertefri død. Den er logisk, men få ønsker altså å si det.

Men dødbringende sprøyte er allerede praksis ved mange sykehus, så hvorfor dukker spørsmålet opp nå? Et svar er at innsikten i fosterets utvikling er drastisk endret siden hovedargumentet var en celleklump uten egenverdi. Med ny kunnskap og ny teknologi øker de etiske dilemmaene.

Spørsmålet i Danmark viser det absurde i en praksis hvor man på den ene siden tilkjenner fosteret en enorm relasjonell verdi. Det etiske råd omtaler konsekvent «foreldre» og «fosteret/barnet», ikke «pasient» og «graviditetsprodukter». Og når det gjelder senabort på medisinsk indikasjon, la oss si Downs, dreier det seg ofte om det ønskede fosteret/barnet man vil ta et verdig farvel med.

På den andre side skal foreldre selv avgjøre at fosteret/barnet skal avlives og på hvilken måte. Logikken synes å være at når vi har kunnskapen og informasjonen, så bør vi gå inn i det med åpne øyne. Og resultatet er så åpenlyst at det blender. Menneskets autonomi og relative verdi er blitt så selvsagt at vi diskuterer hensiktsmessige avlivningsmetoder uten å blunke. Selv spiste jeg brødskive med brunost mens jeg samtalte om dødbringende sprøyter og avliving av fostre over en hyggelig lunsj på jobben.

Først publisert i Vårt Land spalte Klartekst 27.05.2013