Kunsten å leve

I forberedelsene til et bryllup ble det foreslått at solisten skulle synge It's time to say goodbye. Det er en flott sang, men teksten passet dårlig- til anledningen. Teksten passer- imidlertid godt når jeg nå setter meg ned for å skrive mitt siste bidrag til spalten Du&Jeg.

Dype daler. Alt jeg har skrevet har i bunn og grunn handlet om kunsten å leve det livet vi har fått. Sorger og gleder, tro og tvil, setter oss ofte på store prøver og gir utfordringer som er krevende.
Det er ikke bare de store høydene og de dype dalene som blir avgjørende for livet, men i høyeste grad hva vi gjør ut av de jevne dagene som det er ganske mange av for de fleste.
Det er en kunst å leve godt sammen med andre. Det er også en kunst å leve godt med seg selv. Begge disse relasjonene kan by på de rikeste og flotteste opplevelsene livet kan gi. De kan også by på de mest krevende, utfordrende og vanskelige innslag vi får på livsveien. Både i relasjon til andre og til oss selv gjelder det å finne den rette balansen mellom nærhet og avstand. Uten nærhet til andre vil vi bli ensomme, fremmede og frustrerte. Uten avstand vil vi kunne komme for nær, bli invaderende og true det private rom hver enkelt trenger å ha rundt sin egen person.

Selvinnsikt. I forhold til oss selv vil vi være avhengig av å ha en god nærhet til egne følelser og reaksjoner, ha en sunn selvinnsikt og ikke flykte fra sannheten om hvem vi er på godt og vondt. Samtidig vil hver enkelt av oss være avhengig av å ikke komme oss selv så nær at vi blir selvopptatte, at vi graver oss ned i det som er vanskelig og som vi skulle ønske var annerledes. Vi er avhengige av å kunne ta pauser fra egne problemer og feire livet, tenke på det som er godt, og distansere oss fra det som vi ikke kan gjøre noe med.

Meg selv. Det er nærliggende å tenke at de reaksjoner jeg får skyldes hvordan mennesker jeg møter oppfører seg mot meg. Hvordan skal jeg takle de stille og innadvendte eller de invaderende og pågående? Hva gjør jeg når jeg blir oversett og glemt eller når noen omtrent spiser meg opp? Det er en kunst å leve godt med andre så forskjellige som vi er. I tillegg har jeg en stor utfordring: Kunsten å forstå meg selv. Hva gjør jeg med motstridende følelser når jeg ikke vet hva jeg vil, når livet mitt endres av hendelser og av år?

La smått være smått. Er jeg på parti med meg selv? Greier jeg å omfavne mitt eget liv med det jeg får og mister og de behov jeg har i dag, som jeg ikke hadde i går? Det er ikke bare andre, men også meg selv som kan få ting ut av proporsjoner. Det er en kunst å la de små tingene være små og la de store tingene være store.

Refleksjon. Jeg har ønsket at de betraktningene jeg har bidratt med skulle skape gjenkjennelse og spore til refleksjon og samtale. Ved å tenke over det som skjer i vårt forhold til oss selv og andre, vil det i beste fall kunne føre til at vi settes i stand til å gjøre gode og bevisste valg. Som igjen hjelper oss til både å ta vare på eget og andres liv.
De troende vet at vi også står i en relasjon til Gud. Den relasjonen er vesentlig mindre komplisert enn de to andre, hvert fall fra vår Herres side.