Verdidebatt

100%

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Klokken er rundt 22 på kvelden. Jeg har nettopp sittet i godt over to timer og hørt på radikal forkynnelse om lunkenhet og om å leve 100% for Jesus. Jeg vet at jeg ikke får det helt til, at jeg har "hindringer" i livet mitt, som gjør at jeg ikke klarer 100% og tanker som Jesus garantert ikke har behag i. Jeg er sliten... Og lurer innimellom på hva det er som driver meg og hvor mye tro jeg egentlig har på alt dette.

Denne kvelden er det akkurat som om pastoren preker direkte til meg. Og da han på slutten av talen inviterer frem til forbønn, stiller jeg meg i kø. Det er snakk om å innvie seg på nytt for Jesus. Fra nå av, fra akkurat denne kvelden, så skal jeg overgi meg 100% til Jesus. For jeg vet at det mangler minst 20%  på "fullstendig overgivelse". Et ukristelig regnestykke...

Vi er mange som står i kø. Så er jeg ikke alene om å føle det sånn... Noen gråter. Noen står med lukkede øyne og ber. Mens andre igjen løfter hendene og har visst allerede begynt "på nytt igjen overgivelsen".

Det er møteverter "all over the place". De virker ganske stresset og er nøye på å ha orden i rekkene. Jeg blir etter hvert geleidet frem til scenen av en av disse. Der står jeg og venter på pastoren. Han er på enden av rekken med mennesker som har stilt seg opp foran scenen, 20 kanskje 30 personer, som alle venter på forbønn. Sterkt...

Etter hvert merker jeg at det begynner å skje noe. Jeg hører hulking og høye skrik litt bortenfor meg. Pastoren er på vei. Møtevertene er utrolig samordnet og stiller seg bak hver enkelt i rekken, etter hvert som pastoren kommer forbi for å be og legge hendene på folk.

Så er det min tur. Pastoren sier ingenting. Ser knapt på meg. Han bare legger hånden på hodet mitt og roper litt i tunger og "I Jesu navn" og så går han videre til nestemann. Jeg merker ingen forandring der og da, men jeg regner med at jeg har fått "noe". Pastoren er jo salvet...

Jeg har gjort en "troshandling". Jeg har vist Jesus at jeg ønsker å gi absolutt alt, og kan dermed gå ut av rekken, sånn at de bak meg i køen får komme frem.

Men, resten er fortsatt opp til meg. Det skjedde ingen mirakler der, verken ved min for n'te gang overgivelse eller ved at pastoren la hendene på meg og ba "ett eller annet". Det eneste som skjedde var at jeg ble gjort oppmerksom på min utilstrekkelighet og at Jesus umulig kunne være fornøyd, så eneste løsningen var å overgi seg ... på nytt. Bortsett fra at det løste ingenting. Ikke denne gangen heller.

Og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har stilt meg i disse køene. Prosedyren er alltid den samme: Det ropes opp et behov, eller forkynnes noe man kan "kjenne seg igjen i", man blir gjort oppmerksom på noe som man ikke har, eller som man har for lite av, og så stiller man seg i kø for et møte med ... pastoren eller predikanten, som kan være med å løse det hele med en kjapp bønn.

I dag, noen år etter, så tror jeg på evangeliet. Jeg tror at alle de "behovene" jeg stilte meg i kø for, allerede er "dekket". De er gitt oss, i Kristus. Det står at Han HAR velsignet oss med all åndens velsignelse i Himmelen, i Kristus Jesus. Ikke at jeg helt forstår og vet hva det betyr, men jeg vet vertfall at Jesus ikke gjorde noe "halvveis". Når han først skulle frelse oss, så gjorde han det 100%

Og i dag vet jeg også at det er ikke 100% meg, ikke 100% mitt liv eller 100% min overgivelse det handler om. Det er 100% Jesus og 100% Hans liv. Og det regnestykket går fullstendig opp!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt