Trøst er et undervurdert ord

”Alle mennesker trenger trøst”, skrev Jens Bjørneboe. Det var riktignok en av romanfigurene hans som sa det, i boka Haiene, men jeg tenker meg at forfatteren selv sto bak utsagnet. Han kjente til livets mørke sider bedre enn de aller fleste.

Trøst er et undervurdert ord. Både barn og gamle trenger trøst iblant, det skjønner vi, og vi gutta tenker at kvinner må få lov til å trenge trøst, de også. Men voksne mannfolk? Gir ikke ordet trøst assosiasjoner i retning av svakhet? Burde vi ikke klare oss uten?

Alle mennesker trenger trøst. Livet fører med seg påkjenninger og prøvelser for oss alle. Motgang og smerte er ikke bare klisjéer. ”Alle har sitt, stort eller litt, himlen alene for sorger er kvitt.”

Trøst kan ta mange former. Vi finner fram gode ord til små og store. Iblant kan det gjøre utrolig godt. Men er trøst nødvendigvis avhengig av ord? Da blir det fort krevende, både for avsender og mottager. Kan det være dette som er grunnen til at mange vrir seg en smule ved tanken på trøst? Ord blir så lett anstrengte og påtatte, eller de treffer oss ikke hjemme.

I en krevende situasjon for mange år siden lærte jeg at velmenende mennesker kunne gå i to slags grøfter. Noen forutsatte at det var veldig synd på meg. Det kunne bli vanskelig. Andre forutsatte uten videre at dette går så bra, så! Det kunne være vanskelig, det også. Sannheten var at jeg vekslet mellom å være trist og optimistisk. De som virkelig var til hjelp, var de som ikke prøvde å fortelle meg hvordan jeg hadde det, men som lyttet til hva jeg hadde å si.

Det er også trøst i stille nærvær. Jobs venner holdt ut å se sin venn lide og satt i tre dager uten å si et ord. Fantastisk! For en støtte! Det gikk ikke så bra i fortsettelsen, men begynnelsen var sterk.

Trøst kan formidles på utallige måter. Jeg slår et slag for et utvidet trøstebegrep! Et mandig håndtrykk. Et godt blikk. Praktisk omtanke og hjelp. En middagsgryte levert på døra. Vissheten om at noen er til stede – at jeg kan ta en telefon til en som vil høre på meg, selv om jeg ikke nødvendigvis benytter meg av tilbudet. Til og med en røff vits kan være en trøst i blant, og en hjelp til å riste på manken, rette ryggen og gå videre.

Gud trøster også.  Jeg vet ingen dypere trøst enn den at Jesus har åpnet veien hjem for meg – til fred og forsoning med den gode Gud.

          Det enda som bär när allting annat vacklar,

          det är Guds nåd och hans barmhärtighet.