Lars Gilberg

Journalist i Vårt Land
223

Alt med måte – med måte

Publisert: 14. mai 2009

Måtehold blir av mange sett på som noe kjedelig og grått. Hva da med livsstilen «ekstremt måtehold»?

Amerikaneren Benjamin Franklin betegnet seg selv som «ekstremt moderat», en humoristisk egenerklæring fra en person som ledet en revolusjon. Franklins merkelapp minner meg litt om en kompis av meg, som – helt uten ironi – stadig vekk betegner seg selv som «verdens mest ydmyke mann». Å skulle rangere sin egen ydmykhet på en skala fra en til ti gir unektelig et problem for alle med selvinnsikt.

Nettopp selvinnsikt er en dyd filosofen Henrik Syse holder fram i sin nye bok: «Måtehold i grådighetens tid». Ettersom boken er utgitt midt under finanskrisen, er det vanskelig å vri seg vekk fra Syses diagnose. Men er måtehold den rette medisinen?

Syse tar til orde for «ekstremt måtehold», i den forstand at måtehold bør være en del av karakteren. Han mener selvbeherskelse gir et rikere liv, enten det er makt, penger, sex, alkohol eller mat vi snakker om. Aviser og ukeblader er ukentlig fulle av råd om sex og samliv. Men jeg kan ikke huske å ha lest noe om hvor «gøy det er med et moderat sexliv», slik Syse skriver om.

I dialogen Gorgias beskriver Platon den evige higen etter nytelse som «å bære vann i et kar med hull i». Dette er tanker som på ingen måte preger vårt eget overflodssamfunn, men så er det kanskje så som så med nytelsen vår også?

Den første sjokoladebiten har en tendens til å smake bedre enn nummer to, tre og ti. Hva skyldes dette? Bitene er jo helt like. Atferdsforskning viser at den negative ettersmaken etter en nytelse er veldig liten i starten, men den blir større og større etter hvert som nytelsen varer – for til slutt å overgå selve nytelsen.

Og omvendt: Gjør man noe som er ubehagelig, som å ta et isbad, vil man oppnå større og større nytelse etterpå jo oftere man stuper ut i det kalde vannet. Erik Dammann la disse tankene til grunn da han vendte hjem fra Samoa og stiftet folkebevegelsen Framtiden i våre hender: «Størrelsen på en nytelse er omvendt proporsjonal med tettheten. Et liv i konstant nytelse, er ingen nytelse. Det er et liv på det jevne».

Da jeg ble bedt av min sjef om å skrive en kommentar om Syses bok, lurte jeg på hvorfor han valgte å spørre meg. Jeg er ikke akkurat av dem som planlegger en dag med måtehold når jeg står opp om morgenen. Tvert imot har min erfaring vært at kontraster gir liv til hverandre, og at jeg lever sterkere når jeg av og til er ute på grøftekantene enn jeg er når jeg følger den aristoteliske gylne middelveien.

Spørsmålet er om et gjennomført måteholdent liv vil styrke prosjektet med å få maksimal selvinnsikt, slik Henrik Syse anbefaler. Enten man er fristet av en sjokolade, en sexy dame eller en innskytelse om å fike til en parkeringsvakt, så er det oppdragelsen og dannelsen vi kan stole på, mener filosofen. I en presset situasjon der det ikke er tid til å tenke, er det karakteren den kommer an på. Derfor gjelder det å internalisere måteholdet i karakteren.

Jeg er på ingen måte uenig med Syse i viktigheten av selvinnsikt og selvbeherskelse. Men jeg tror det er vanskelig å vite hvor grensen går uten at man aldri har vært ved en grense – ja, kanskje til og med over den. For å ta et eksempel fra et felt i livet som de gamle greske filosofer ofte tok utgangspunkt i: Alle som skal løpe et langt løp blir fortalt at de må åpne moderat for å unngå en ubehagelig og smertefull sprekk. Men det er ingen tvil om at mange – ikke alle – må oppleve sprekken selv, før de får den selvinnsikten som gjør at de neste gang treffer med tempoet og får en god opplevelse av løpet. Iallfall etterpå.

Kommentar #1

Per Søetorp

101 innlegg  2029 kommentarer

Livslykkens dynamikk

Publisert rundt 12 år siden

<!-- /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-parent:""; margin:0cm; margin-bottom:.0001pt; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman";} @page Section1 {size:595.3pt 841.9pt; margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} -->

Takk Lars for et meget godt og tankevekkende stykke!

Følger deg veldig på din spørrende undring til om måtehold som universalmiddel til salighet og lykke. I hvert fall dersom ”måtehold” defineres som et slags notorisk askese, der man aldri kan unne seg noe godt uten å få besøk av den nagende dårlige samvittigheten. Jeg vil også trekke et klart skille mellom et selvvalgt, konsistent måtehold og et platonisk totalavhold som påføres utenfra av andres forventninger og tvangsnormer.

Jeg synes også du treffer spiker`n på hodet når du sier at ” ..kontraster gir liv til hverandre”, og at ”..jeg lever sterkere når jeg av og til er ute på grøftekantene enn jeg er når jeg følger den aristoteliske gylne middelveien.”.  Videre har du utvilsomt rett i at ”..det er vanskelig å vite hvor grensen går uten at man aldri har vært ved en grense – ja, kanskje til og med over den.”  Det er jo nettopp ved å prøve og feile at vi erverver oss den selvinnsikt som er nødvendig for å kunne holde oss midt på veien uten å havne i grøfta.  Du modererer dette også klokelig mot slutten, der du tilføyer det lille men viktige innskutte bisetning: ”Ikke alle”.

Som menneske er jeg avhengig av stadige justeringer for å kunne leve optimalt og lykkelig.

Derfor tror jeg dette handler mye om livsdynamikk: Arbeid-hvile, sommer-vinter, flo-fjære, så-høste.  Livets natur justerer seg selv, selv om vi som mennesker har ansvar for de valg vi til enhver tid tar.  Børsen går opp og ned, trender kommer og går. Allting har sin tid, livet har sin gång, synger Carola.  Kanskje var finanskrisen et nødvendig onde likevel?

Selvkontroll, en av åndens frukter som omtales i Galaterbrevet 5, ble tidligere oversatt som ”avholdenhet”.  Men selvkontroll er utvilsomt den gudgitte karakteregenskap som kan gi meg den rette balansen mellom det å kunne ”ha overflod og ringe kår”, som Paulus sa at han mestret.  Men for å kunne utvikle denne, må man kanskje også iblant våge å svinge både mot høyre og venstre for å finne ut hvor veien går. Dermed kan man også nyte det som er verdt å nytes med takk, uten å henfalle til verken krisemaksimering eller usunn avhengighet. 

At vi i vår del av verden har trengt en skikkelig oppvekker fra vår hedonistiske dvaletilstand, hersker det liten tvil om.  Her synes jeg også Syses resonnementer kommer til sin rett. Men som du selv sier: Selv måtehold må utvises med måte! Selve livet må aldri bli en salderingspost der vi sparer oss selv til fant.  Til det er det altfor dyrebart.

Sorgen over det ulevde liv kan for noen oppleves dypere enn å ha prøvet og feilet. Kanskje lå det likevel noe godt bak ordene i nekrologen over mannen som hadde ført et intenst og risikofylt liv: ”Han levde til han døde!”

 

 

Kommentar #2

Randi Johnsen

45 innlegg  894 kommentarer

Om de Aristoteliske dyder

Publisert rundt 12 år siden

Når Aristoteles skriver om Den gyldne middelvei er det vel for å få frem poenget  at alle dyder kan pervertere til å bli nettopp noe annet enn den dyden man hadde til hensikt å leve i samsvar med. Derfor skriver han om dyden "mot" at den befinner seg mellom ytterpunktene feighet (det motsatte av mot) og dumdristighet (det perverterte motet).

I tillegg varierer det med situasjonen hvorvidt man handler i pakt med dyden eller ei. For eksempel vil det være å vise stort mot dersom man med livet som innsats berger et annet menneske, mens samme handling for å imponere omgivelsene ikke nødvendigvis er mot, men kanskje heller dumdristighet.

Denne refleksjonen omkring dydene er det som gir innsikt, en slik refleksjon kommer gjerne når vi har gjort noe feil, tråkket over en grense, levd på kantene eller hvordan vi vil uttrykke dette. Et menneske som strever etter slik selvinnsikt (visdom), vil definitivt prøve å finne ut hva som er det egentlige innholdet i de såkalte dyder. Det er derfor viktig å vite nårtid man er måteholden i aristotelisk forstand, kontra uhemmet eller gjerrig.

Kommentar #3

Randi Johnsen

45 innlegg  894 kommentarer

Presisering

Publisert rundt 12 år siden

Glemte vel hele konklusjonen i min forrige kommentar. Her er den. Begrepet dyd i den nikkomakiske etikken (Aristoteles) må ikke forveksles med nåtidens bruk av for eksempel dydsmønster, som vel betyr noe sånt som tertefin og prippen. Det aristoteliske begrepet dyd kan best oversettes med å være et dugende menneske. Det blir man med innsikt først og fremst i seg selv, men også hva de ulike dyder har som innhold. Du kan derfor godt se på ei sexy dame og likevel  agere innenfor dyden bluferdighet etter Aristoteles. Og da ble vel det hele ikke så kjedelig vel, men mere snakk om å utvikle seg som moralsk menneske. Det er ei utfordring for alle, også for dem som vil leve litt på kanten.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere