FN-velsignet regimeskifte

I kronikken Fra flyforbud til regimeskifte (Aftenposten 06.05) etterlyser Rune Ottesen, Tore Slaatta og Sigurd Øfsti en grundigere debatt vedrørende opptakten til intervensjonen i Libya, foranlediget av situasjonen nå i Syria og hva som bør være Norges rolle.

Ble resolusjon 1973 misbrukt?

Resolusjonen for militær intervensjon i Libya inneholdt to hovedpunkter: Etablere en flyforbudsone, og beskyttelse av sivile med alle mulige midler (foruten bakkestyrker). Ved dette tidspunkt ble Gaddafis styrker ansett som å utgjøre en umiddelbar fare for sivile liv (rundt tusen personer hadde allerede mistet livet.)

Når en resolusjon om å beskytte sivile vedtas og man mener Gaddafis styrker er de man i all hovedsak skal beskytte dem mot, følger det at å angripe Gaddafis styrker kan være et adekvat virkemiddel for å beskytte sivile. Iblant er det nødvendig å krige for fred. Vedblir denne trusselen kan mandatet da i siste konsekvens medføre regimeskifte.

At krigen var brudd på Folkeretten er i beste fall kontroversielt. Godtar man prinsippet om Responsibility to Protect – som det i FN råder stor konsensus om – dermed respekterer våre internasjoale forpliktelser overfor menneskerettighetene, så kan ikke statlig suverenitet tolkes absolutt. Dette er rasjonalen for militær/humanitær intervensjon gjennom FN.

Umiddelbar fare og forhastede avgjørelser

Major Dragsnes siteres som kritisk til at mesteparten av bombemål var irrelevante for opprettholdelse av flyforbudsonen. Men som vi har sett krevde mandatet ikke bare flyforbudsone, men også beskyttelse av sivile, hovedsakelig mot hæren. Deres ammunisjonslagre er da høyst relevante mål.

Når det kommer til selve gjennomføringen, må selv kritikere ved tilfellet Libya innrømme et usedvanlig lavt sivilt tapstall. Vurdert opp mot hva som ble oppnådd, var oppdraget svært vellykket: Alle de sivile menneskeliv som ellers ville gått med ved en lang stillingskrig ble spart. Og som en heldig konsekvens fikk libyere endelig folkestyre etter fire tiår med diktatur.

Den politiske prosessen har blitt kraftig kritisert for å ha vært forhastet. Men når en umiddelbar fare for menneskeliv, eventuelt en massakre, foreligger, hvor lange og grundige politiske prosesser skal man kreve før en beslutning tas? Dette er én nødvendig betraktning. En annen er at man må vurdere utfallet mot hva som ville skjedd dersom man ikke hadde intervenert i Libya. Dette er svært relevant når det gjelder Syria.

Ville ikke Libya nå trolig hatt en situasjon svært lik den i Syria?

En kortere versjon trykket i Aftenposten 14.05.13