Kristin S. Breda

44

Fest for konfirmanten er et minefelt

Foreldre i konflikt bør legge krangelen tilside og gjøre konfirmasjonen til en fest for den unge, er Kristin Bredas.

Publisert: 13. mai 2013

Nå er dagen her. Unge gutter og jenter har lest og lært, laget forestillinger, drøftet etikk og verdier, samlet inn penger til gode formål og vært på leir.
De er klare nå. Men langt flere enn konfirmant, kateket, prest og humanetiker har -forberedt seg det siste året.

Mor og far. Det har i månedsvis gått tusenvis av tussete mødre rundt i butikkene med all verdens ting og tang for å hente inspirasjon til det perfekte middagsbordet for årets konfirmant i heimen.
Invitasjoner er for lengst sendt ut, og lokaler bestilt. Dressen er innkjøpt – eller bunaden bestilt og siden prøvd. Sangene er diktet, talene er snart skrevet. Kakebakst er nøye fordelt mellom slektens bakemestere. Mat skal lages eller leveres – og det krever også sin kvinne for gjennomføring med stil.
Ikke at far ikke er med på notene. Han har sikkert hatt sitt å gjøre han også – kanskje har han malt og snekret, deltatt i bestemmelser rundt hvem som skal inviteres, hvor selskapet skal holdes, hva som skal spises – og hva alt koster til slutt. Også tale eller sang til den håpefulle har han selvfølgelig vært med på. Men det er ofte slik at mor holder en administrerende hånd over det hele.
«Nå bidrar du til at kjønnsstereotypene opprettholdes», protesterer du som leser kanskje i ditt stille sinn.
Ja, det er mulig. Men – det er ikke hensikten. Det er for foreldre flest en stor glede å forberede konfirmasjon, enten den skjer i kirke eller rådhus.

Ulike blikk. Men det er forskjell på oss og hva vi synes er viktig. Ikke alle mødre pynter til fingerspissene, og ikke alle fedre er handymenn og tar imot beskjed om hva som skal gjøres. Men hos mange oppleves noen av disse tendensene i paret – at man er opptatt av forskjellige ting og dermed deltar på ulikt vis.
At man har hvert sitt blikk for hva som er viktig kan selvfølgelig være en kilde til konflikter og utfordringer i gjennomføring av konfirmasjonsfeiringen. Det har nok vært mang en heftig diskusjon mellom ektefeller om man virkelig må bruke så mye tid og penger på forberedelsene til et konfirmasjonsselskap.
Svaret er ikke ja eller nei. Men begge deler.

Drømmer. Det aller viktigste er at foreldre gleder seg og har lyst til å lage en flott festdag, en dag hvor de både kan glede seg over sitt barns liv hittil og vende tanker og drømmer mot fremtiden. Det bør bli en dag hvor alle samles for å feire den unge og sette ham eller henne i sentrum. I takknemlig glede og sitrende forventning.
Foreldre har rett til å bygge opp egne og andres forventning til feiringen. Å la sin tenåring kjenne at foreldre satser masse for å feire, kan være en god brobygger i en ellers ofte strevsom tid i foreldre-barn-relasjonen. Å få tenke tilbake på en festdag hvor mor og far lagde et flott selskap for den unge, og hvor mange hadde mye godt å si, er gode minner å ta med seg i livet.

Bekymring. Foreldres tanker rundt barnets overgang til ungdom og etter hvert voksenliv er knyttet til både glede og sorg over at barndommen er forbi. De kan kjenne både forventning og bekymring på samme tid. Glede over at den unge klarer seg godt, i trygg visshet om at han eller hun vil mestre livets utfordringer. Men kanskje også bekymring rundt hvordan barnet skal finne seg selv og sin fremtid.
Konfirmasjonen synliggjør også veiskiller for foreldre og besteforeldre: Det kan romme en erkjennelse rundt livets forgjengelighet og en slags sorg over at man selv blir eldre. Snart har barna tatt over den posisjonen du selv synes du hadde for kort tid siden: Forelskelse, fri ungdomstid, håp og fremtidsdrømmer, livet som lekte og lå foran deg.

Minefelt. I mang en familie kan konfirmasjonsselskapet være et minefelt. Mor og far lever ikke sammen, de liker hverken hverandre eller hverandres familier lenger. De orker ikke tanken på å være i samme rom, eller klarer ikke å forberede sammen eller enes om felles feiring. Kanskje krangler de om penger og hvordan selskapet skal gjennomføres. Konfirmanten selv blir stående midt imellom med en åpen konflikt i fanget – skal jeg være enig med mamma eller med pappa, eller skal jeg foreslå noe helt annet, eller ikke konfirmere meg i det hele tatt? Eller skal jeg forsøke å få til et kompromiss mellom dem? Barn lærer seg mange strategier for å finne løsninger alle kan leve greit med.

Pust med magen. Det er aldri enkelt å si hva som er rett og galt. Det må folk finne ut av selv. Men for de fleste konfirmanter og deres familier er det viktig å holde selskap – der den unge får ha hovedrollen.
Dersom forberedelser, diskusjoner og konflikter forstyrrer mer enn det bidrar til dette, bør foreldre tenke seg nøye om dette:
• Senk forventningene til et levelig, gjennomførbart nivå.
• Anstreng dere for å få til et respektfullt og godt samarbeid, slik at den unge får en feiring som han eller hun kan minnes – med glede.
• Husk at den respekten, varmen og kjærligheten dere formidler til barnet er noe av det viktigste dere kan gi, for å bygge den tillit hun eller han trenger å ha til seg selv i sitt liv. Også når de er konfirmanter i sin ungdoms vår.
Kanskje særlig da.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere