Hva gjorde du i helgen?

Det er noen millioner år siden sist. FN, hjelpeorganisasjoner og vitenskap, fra kimaforskning til geologi, biologi og økonomi, har advart mot det lenge. Om noen 10-talls år kan barnebarn komme til å spørre oppgitt: «Hva gjorde du da CO2 konsentrasjonen passerte 400ppm» ?

Vi er grådige, har gapt over altfor mye, og lever farlig. Naturen har utryddet arter som ikke passer på sitt eget livsgrunnlag før.

Som marinbiolog er jeg opptatt av at virkningene viser seg på organismer i havet. Havet tar opp 90% av CO2 utslippene. Dette forsurer havet. Dyr med kalkskall, viktige i næringskjeden, har begynt å få problemer. Det er også bekymringsfullt at et sommerisfritt Arktis ser ut til å føre til mindre produksjon av biomasse enn forventet. Havet der er for næringsfattig og dypt. Vi har lenge sett at varmere hav presser kuldekjære organismer som fisker nordover, men fra en stadig varmere arktisk havørken, vil de ikke ha noen steder å flykte. Utbredelsen av sommersnø og sjøis har minket voldsomt det siste tiåret. I noen sommermåneder er det nå flere millioner kvadratkilometer mindre jordoverflate som reflekterer sollys. Det blir derfor enda varmere, og luft- og havstrømmer påvirkes enda mer. Prosessen med å smelte sommerisen i Arktis er nå sannsynligvis irreversibel.

Det er tankevekkende å være ombord i et alvorlig lekk skip, mens skipperne og de fleste passasjerene er opptatt av alt annet.Gammel vane er vond å vende. Vekstøkonomien roper «velferdssamfunnet krever mer olje, flere penger, større forbruk!» så høyt at det er umulig å høre vitenskapen og organisasjoner som roper varsku.

Som Eva Joly sa på Miljøpartiet De Grønnes landsmøte nylig: De (høyre- og venstresiden), har samme problem: De fører en politikk fra det forrige århundre. I bunn og grunn er de vi, passasjerer, som er bortskjemte. Vi må be om modigere skippere, og vi må be om mindre. Vi må legge om kursen, mot land, slik at vi får beina på bakken, og forsøke å tette hull underveis. Med 400 ppm CO2 i atmosfæren, vil millioner drukne på veien uansett hva vi foretar oss.

Man kan stå noenlunde oppreist og forklare barnebarna, at da vi forsto de gale verdiene våre, endret vi dem. Men det argumentet har vi ikke særlig mye lengre.