Verdidebatt

Skapelse, evolusjon og prosess-teologi

Bibelen vitner om et gudsbilde som er i forandring, og spørsmålet er om ikke forestillingen om en uforanderlig og upåvirket Gud utenfor skaperverket i realiteten er en filosofisk konstruksjon i større grad enn prosess-teologiens gudsbilde.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Halvar Jørgensen skriver langt og grundig om "evolusjon, ideologi og kristendom" med utgangspunkt i teologen/filosofen Conor Cunninghams bok "Darwin's pious idea." Jeg kjenner ikke Cunningham og hans bok, men jeg har i lengre tid interessert meg for forholdet mellom vitenskap og teologi, og særlig forholdet mellom skapelse og evolusjon.

Det slår meg at det Jørgensen (og Bjørn Are Davidsen) representerer en teistisk forståelse av Gud, der Gud står utenfor skaperverket og fullfører skapelsen uten å selv være påvirket av denne. Det er en slik teistisk forståelse av Gud nyateistene med Richard Dawkins i spissen angriper, og de siste årene har debatten gått mellom kristne apologeter og disse, uten at vi har kommet særlig lenger i vår forståelse av forholdet mellom vitenskapen og tro.

Jeg vil derfor starte på et annet sted, og legge debatten mellom nyateistene og apologetene død. For innen teologien finnes det en rettning som ser skapelse og evolusjon som en og samme bevegelse, og som forstår forholdet mellom Gud og skaperverk på en annen måte enn innenfor en tradisjonell teistisk forståelse. Denne rettningen kalles prosess-teologi, og den har sin bakgrunn i matematikeren Alfred North Whiteheads prosess-filosofi og hans verk "Process and Reality". Innen for teologien er har denne rettningen sin forløper i jesuitten og paleontologen Pierre Teilhard de Chardins skrifter, som først ble kjent posthumt. Charles Hartshorne og John B. Cobb regnes som de fremste prosess-teologene, og i dag fører teologer som Philip Clayton og Catherine Keller deres tanker videre. 

Sentralt innenfor prosess-teologien, ligger forestillingen om skapelse som en uavbrutt prosess, skapelsen er ikke en hendelse som ble fullført en gang i urtiden, det er en prosess som pågår den dag i dag, for hvert øyeblikk. Prosess-teologiene har gjerne en panenteistisk forståelse av Gud, dvs. en forståelse der "Gud er i alt og alt er i Gud," dette må ikke forveksles med en panteisme som ganske enkelt sier at "Gud er alt og alt er Gud." Likevel er skaperverk og Gud så sammenflettet at prosess-teologien kan tale om Guds selv-åpenbaring og til en viss grad selv-tilblivelse, gjennom skapelsen. Prosess-teologien anlegger slik et prosess-perspektiv på Gud, i motsettning til innenfor en teistisk Gudsforståelse, der Gud er en statisk og uforandret størrelse.

Dette innebærer at Gud har i seg forandring, til tross for at Gud er evig. Teologen/filosofen Paul Tillich snakket om Gud som "being itself/det værende i seg selv," som "the ground of being/livets kilde og grunn," og som "the power of being/det værendes kraft." Slike upersonlige kategoerier har møtt mye kritikk i forhold til et tradisjonelt personlig gudsbegrep, samtidig så er disse begrepene en hjelp til å kommunisere med vitenskap og evolusjonsteori. Innenfor prosess- teologien kan Gud slik forståes som den kraft som driver evolusjonen fremover, og som den kraft som kaller skapelsen frem. Gud kan slik identifiseres med "eros" som viljen til liv i alt det skapte. Men dette er ikke en rettlinjet prosess som er styrt av en utenforstående intelligens. Guds skaperordning/logos ligger nedlagt som strukturen i skaperverket/evolusjonen, men det er ikke en ordning som ekskluderer kaos.

Catherine Keller hevder at kaos er en forutsettning for skapelse, og at livet best kan forstås som en selvorganiserende prosess som utvikler seg i spenningen mellom kaos og kompleksitet. I en tradisjonell ordningsteologi blir kaos derimot sett på som en motsettning til skapelse, noe som gjennom kirkehistorien har ført til at de som ikke lett lar seg innordne i "skaperordningen" blir en trussel.

Vårt univers regnes å være 13,7 milliarder år gammelt og livet på jorden oppstod for ca. 4 milliarder år siden, dette viser oss at livet som vi kjenner det er en del av en kosmisk prosess som har et langt lengre perspektiv enn jordisk liv og menneskelivet. Livet i seg selv må sees som en kaotisk prosess, ulike livsformer har oppstått og gått til grunne, og mer avanserte livsformer har utviklet seg på grunnlag av enklere livsformer. Mennesket kan sees som skapningens mål, ved at i mennesket blir skaperverket seg selv bevisst. Det er dette som ligger i Teilhard de Chardins begrep "the omega point", altså det høyeste punktet for bevissthet og kompleksitet, som universet beveger seg mot. Denne bevisstheten kan sies å nå sitt høyeste uttrykk i det som blir kalt for "Christ consciousness" eller "Cosmic Consciousness", dette innebærer en bevissthet der Gud selv trer frem i menneskets bevissthet gjennom mystiske erfaringer av livets og skapelsens enhet.

Med dette som bakgrunn kan vi si at Gud først blir seg selv bevisst i og gjennom mennesket, slik som det kommer til uttrykk gjennom Jesus som Kristus. Det går altså en bevegelse fra Gud som den gnist av liv som setter igang skaperverket, og den urkraft som driver livet fremover gjennom viljen til liv og evolusjonens kaotiske prosess, frem til universet våkner til seg selv i mennesket og betrakter seg selv. Mine ord er slik en del av livet som betrakter seg selv og fortolker seg selv gjennom mitt individuelle liv.

Dette er utfordrende tanker innenfor rammen av et tradisjonelt Gudsbilde og en tradisjonell teologi. Men også bibelen vitner om et gudsbilde som er i forandring, og spørsmålet er om ikke forestillingen om en uforanderlig og upåvirket Gud utenfor skaperverket i realiteten er en filosofisk konstruksjon i større grad enn prosess-teologiens Gudsbilde.

Kanskje kan en slik dynamisk forståelse av Gud og forholdet mellom Gud og skapelsen åpne opp i forhold til dialogen mellom teologi og vitenskap, og et slik Gudsbilde er kanskje også mer troverdig enn en statiske og ubevegelige Gud som troner i himmelen. I prosess-teologien knyttes slik en vitenskaplig forståelse av livet som prosess sammen med et mystisk perspektiv på den religiøse erfaringen av Guds nærvær i og gjennom skapelsen. Som Paulus sier det er i ham vi lever, beveger oss og er til.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt