Person eller politikk?

Er det farlig å diskutere politikk, eller er det bare så mye lettere å diskutere personer? I debatten om KrF`s fremtidige kurs kommer det ofte et kort politisk utsagn, og deretter lange innlegg på personpreferanser. Her gjør jeg det omvendt:

Tenk om dette skjer neste landsmøte: Både leder og nestleder er dømt til å støtte hverandre for å bevise at man er et romslig nok parti. - Og da kan vi jo like godt diskutere politikk?

Jeg har for et døgn siden lagt ut en artikkel om bekjennelsesparagrafen. Nå vil jeg kommentere et annet utspill fra Inger Lise Hansen: "Vinmonopol i alle kommuner".

Jeg tror jeg er litt enig i hennes intensjon, men jeg er mye uenig i det hun sier (er sitert på):

1) Jeg tror (og håper) hun mener at Vinmonopolet bør ha en solid og troverdig rolle i norsk alkoholpolitikk,- både fordi de er best på kvalitet, best på kontroll og har klart en fin ballanse mellom tilgjengelighet og ruspolitisk ansvarsbevissthet. Ved å styrke og ikke svekke Vinmonopolet kan vi hindre at H/Frp-fremstøt for å få de sterkeste drikkene inn i butikkene vinner frem i opinionen og i Stortinget. Mener hun dette, handler ikke dette om fornyelse, da det er en del av KrF sin politikk idag.

2) Men Hansen sier altså at hun vil ha pol i hver kommune. Da kan hun ikke ha fått med seg tre fakta:

a) Hun blir da mer liberal enn Stortingets flertall på ruspolitikk. Det vil ikke kle KrF`s sosiale nestekjærlighetsprofil - hverken i dag eller i morgen.

b) Hun ber da om noe som Vinmonopolet selv går sterkt imot (det vet jeg bl.a. som medlem av Vinmonopolets bedriftsforsamling). Det er lite edruelig.

c) Hun må ha glemt at vi har mange små-kommuner med fra 500 til 2000 innbyggere, - og med kort vei til nabokommunen, og som har postkontor hvor de kan hente sine promiller innpakket. Et nytt pol her vil selvsagt ikke ha noen økonomisk bærekraft. Det er uansvarlig å ikke se denne flaskehalsen.

Vil Hansen at staten skal subsidiere Vinmonopolets MANGE polutsalg i småkommunene, som da vil gå med svære millionunderskudd, samtidig som dette bidrar til å øke totalkonsum og russkader? Gjett to ganger om det er befolkningstetthet eller kommunegrenser som avgjør om det er grunnlag for et nytt pol? Om kort tid vil vi lage nye Norges-kart, hvor man omsider erkjenner at små kommuner er for små til å gi god nok kvalitet på tjenestene (f.eks helse/sosial) og sikre tilstrekkelig rettssikkerhet - f.eks. i barnevernet. Hvorfor skal man sløse med penger for å bygge kunstige murer rundt hver lille øy og dalkrok i landet, - og det med offentlige midler til salg av produkter som øker kommunens sosialutgifter?

En restriktiv alkoholpolitikk handler ikke om en gammeldags politikk, men en moderne: Nylig ble det dokumentert at opinionen aldri har vært mer åpen for en politisk kurs på dette området, - som KrF har sloss for i mange tiår. Først gav forskerne oss rett, så kommer folk krypende motvillig,- kanskje etter at de ser at røykeloven gav lovende resultater for liv og helse... Dagfinn viste vei. Nå strammer storbyene inn, og får umiddelbare resultater på voldsnedgangen. Europa tar etter etter oss og strammer inn. WHO engasjerer seg mer enn noensinde.

Ruspolitikken kobles ikke så mye til pietismen lengre, men til fattigdomsbekjempelse, redusert sykefravær, færre skilsmisser, kampen for de sårbare barna, kampen mot overgrep, kamp mot vold, trafikkskader og sykehusregninger.Hvordan våger man å koble en ny politikk her til begrepet "fornyelse"? I en slik situasjon trenger vi ikke en reaksjonær politikk, men en solidarisk, restriktiv, faktabasert og moderne ruspolitikk.