Begravelser skal handle om livet

I et innlegg i Vårt Land 8 mai skriver organist Rune Ekeland Bastrup om "Privatisert begravelse".   "Begravelsen handler ikke - eller skal ikke handle om - om det liv avdøde levde, men om det håp som ligger foran."

[ Les Olav Rune Ekeland Bastrup ]

[ Les Finn Skårderud: Prestens løgn - og følg hele debatten ]

Som menighetsprest har jeg selv forrettet i over 1500 begravelser i samme menighet i over 30 år. Bastrups erfaringer fra Grønland kirke stemmer ikke med mine observarsjoner, verken med de begravelser jeg selv har forrettet i - eller begravelser jeg har vært til stede i selv.

Jeg har umaket meg til å se på minnetaler jeg holdt for 25 år siden og dem jeg holder i dag - og ser ikke noen vesentlig forskjell - kanskje er jeg blitt flinkere å fortelle om levd liv når familien ber meg om det, men at det er noen vesenforskjell i retning av privatisering, kan jeg ikke se.

Selvsagt skal begravelsen handle om det livet avdøde levde. Slik har det alltid vært, og slik skal det naturligvis alltid være.  Det er ikke døden vi holder begravelser for, men for det levde livet.
Derfor takker vi også i gravferdsritualet for det som Gud har gitt oss gjennom den som nå er gått bort. Jeg oppfordrer gjerne noen fra familien om å fortelle om dette livet. Ingen ting er bedre enn når de tilstedeværende kan trekke på smilebåndet, se på hverandre og nikke gjenkjennende. "Det var slik hun/han var."

Det er ikke alt vi kan være stolt av - men vi har levd og vi blir tatt vare på. Noen husker oss. Og Gud tar i mot livet vårt, vi overgir de døde i Guds hender.

Det er kanskje ikke alltid presten har forstått hvor stor avstand det er fra det familien ønsker å fortelle, og det som faktisk skjedde. Men min erfaring som prest i disse årene er graden av åpenhet og ærlighet de pårørende møter oss med. Her har det skjedd noe: Det er blitt lettere å snakke om det som har vært vanskelig. De pårørende forteller ofte utilslørt hvordan livet var - og sier gjerne: "Du vet best hvordan du skal si det!" Det er jommen litt av en tillitserklæring.

En begravelse skal ikke være privat - vi skal ikke utlevere den døde mer enn vi ville utlevert vedkommende mens han levde. Sykejournalen har ikke noe i en begravelse å gjøre!

Det er forskjell på privat og personlig. Jeg håper ingen har vært i tvil om hvem jeg har snakket om når jeg har holdt minnetale over noen. Og jeg håper enda mer at jeg har fått fram at det ikke er storverkene og skrytet som teller, men de små og gjentatte hendelsene i livet - det som faktisk skjedde! Jeg håper at de beste minnetalene jeg har holdt har vært om dem som ikke fikk det til!

Det er ingen motstening mellom en god minnetale og forkynnelsen av evig liv og håp.  Det er jo i livets verden håpet skal høres. Vi tror ikke på et liv etter døden. Vi tror på livet før døden som skal videreføres i det evige liv.  Det er jo nettopp i en begravelse vi har en enestående mulighet til å la liv og håp møte hverandre.

Forkynneren sier både at det er en tid for alt - livet har sine mange sider og variabler- og at Gud har lagt evigheten ned i våre hjerter! La oss få høre om levd liv - en trenger ikke si alt som er sant - men alt som sies må være sant - om både før og etter døden.