KrF, alkohol og abort

Vi har vært gjennom flere helger med politiske partiers landsmøter. Debatter er gjennomført og vedtak er fattet. Politikken hamres ut for de ulike partiene, som gjør seg klar til en ny valgkamp.

Høyre gjennomførte sitt landsmøte i helgen som var. Etter at vedtakene fra møtet er summert opp, kan det nå virke som om vi kan se langt etter KrF som en del av en borgerlig regjering. Grunnen er at partileder Knut Arild Hareide ikke vil være med i en regjering som liberaliserer alkoholpolitikken. Hareide sier til Vårt Land; «Jeg ser ikke for meg at KrF vil sitte i en regjering som foretar store liberaliseringer av alkoholpolitikken, som for eksempel salg av vin i butikk.»

Ja, dette var jo tydelig og greit. Klar tale derfra altså. Eller er det nødvendigvis det? Hareide slår døren igjen for regjeringssamarbeid på grunn av liberalisering av alkoholpolitikken, men liberaliserte selv alkoholtilbudet på sitt eget landsmøte. – Jo, sier kanskje du, men la oss nå ikke lage en fjær om til fem høns. Det kan virke litt pussig, og timingen er kanskje litt uheldig, men likevel sier jo Hareide at de vil føre en «modig» alkoholpolitikk.

Men Hareides holdning til Høyres alkoholpolitikk står i grell kontrast til reaksjonen på Høyres vedtak om å la abortloven stå uendret. Da reagerer Hareide med «skuffelse». «Det jeg håper at Høyre og KrF kan være enige om, er at vi i framtiden må unngå at vi går mot et sorteringssamfunn hvor barn blir valgt bort ut fra hvilke egenskaper de har.» er Hareides reaksjon på vedtaket. Men ikke noe om at dette utelater et regjeringssamarbeid.

Vi må være klar over at abortloven faktisk blir stadig mer liberal ettersom den teknologiske utviklingen gjør det stadig lettere å avsløre avvik hos fosteret. Det finnes ikke beskyttelse mot abort foretatt på dette grunnlaget. Vi står derfor på terskelen til et samfunn med et forskrudd menneskesyn, der jakten på det perfekte fører til forakt for det svake. Historien er i ferd med å gjenta seg. Hareide «håper» det ikke skal bli slik, men jeg er usikker på om det å håpe er nok. For realiteten er at han aksepterer liberalisering innenfor abort, samtidig som han ikke aksepterer liberalisering innenfor alkohol.

Og dette får meg til å undres. For jeg kan ikke tenke meg at Hareide, eller resten av KrFs politiske ledelse, virkelig mener at alkoholpolitikken er viktigere enn abortspørsmålet. Jeg er villig til å tro at ordvalgene skyldes en «glipp», og kanskje et øyeblikks uoppmerksomhet. I tilfelle det ikke skulle være en glipp, men rett og slett være slik at alkoholpolitikken er viktigere enn abortspørsmålet, så er det verdt et eget innlegg, men jeg nøyer meg i denne omgang med å si at det i så fall er rystende.

Hva så om dette skyldes uoppmerksomhet? Jeg er likevel ikke beroliget. For hvorfor skjer det? Er politikken blitt så ad-hoc preget at følelse og dagsform avgjør hvilken reaksjon og hvilke argumenter vi får fra våre politikere i deres møte med pressen? Hvor er i så fall den grunnleggende ideologien?

Spørsmål rundt menneskesyn burde utløse en refleks i ryggmargen. Det bør, og skal, ligge en ideologi og en grunntanke i bunn for politikken, som ved slike konfrontasjoner utløser en soleklar og utvetydig mening om hva som er det viktigste. KrF skal, etter min mening, bygge sin politikk på et menneskesyn som det ikke skal kunne stilles spørsmål ved. Den skal være krystallklar. Hugget i stein. Det skal ikke være snev av tvil om hva KrF mener om det ufødte liv.

Derimot, når vi ser tilbake på KrF sitt eget landsmøte, så er vinglasset ved middagen, og Kohts underholdning muligens det som er mindre problematisk. KrF endret nemlig sin egen bekjennelsesparagraf, og erstattet den med følgende;

«Kristelig Folkepartis formål er å fremme en kristendemokratisk politikk bygget på det kristne menneskesynet, nestekjærligheten og forvalteransvaret. Kristelig Folkepartis verdigrunnlag er hentet fra Bibelen, den kristne kulturarven og grunnleggende menneskerettigheter.»

KrF skal altså bygge sin politikk på menneskerettighetene. Og her står vi plutselig overfor noe som kan gjøre det sannsynlig at Hareides reaksjoner likevel ikke skyldtes uoppmerksomhet. For menneskerettighetene beskytter ikke det ufødte liv. Og derfor må kanskje også vi gjøre som Hareide, og bare håpe. Vern av det ufødte liv står uansett ikke nedtegnet i KrFs verdigrunnlag, og står dermed ikke i veien for et regjeringssamarbeid – slik alkoholpolitikken kan vise seg å gjøre.