Hva er en helt?

I dag har vi helter på fjernsynet, politietterforskeren som oppklarer mord med sitt overlegne intellekt, kampsportspionen som meierned alle skurkene og redder verden."

Og våre helter er de som gjør ting vi beundrer. Enerne. Petter Northug er en helt, han beundrer vi fordi han er så ufattelig god til å gå på ski, og våger å si det alle de andre skiløperne tenker. Vi skulle gjerne vært ham. Kjell Inge Røkke er en helt, han beundrer vi fordi han er så rik, han lever i umåtelig luksus, med store, feite biler, yachter og kolossale hyttepalasser. Vi skulle gjerne vært ham. Barack Obama er en helt, han beundrer vi fordi han har så stor makt, han styrer verden, og bestemmer hvor skapet skal stå. Vi skulle gjerne vært ham. Thomas Giertsen er en helt, han beundrer vi fordi han er kjendis, er på tv og i aviser, får oppmerksomhet og blir sett. Vi skulle gjerne vært ham.

Men hva er en helt? Egentlig?

Wikipedia har en definisjon på helter. Definisjonen begynner med det selvsagte, en beundringsverdig person som har utført en stor dåd og som av den grunn har vunnet stor heder og ære. Men så står det: «eller som i fare og motgang, fra en svakere posisjon framviser mot og viljen til selvoppofring.»

Det går større, mye større helter blant oss enn alle verdens tv-spioner, kjendiser og rikfolk. De virkelige heltene er de psykisk syke. De med angst, depresjon, mobbeofrene, barna til alkoholiserte foreldre, incestofrene, de mishandlede, innvandrerne med krigstraumer, Utøya-ofrene, barna som er vitne til at mamma tar selvmord. De som ikke ber om annet av livet enn å få sitte ved siden av det.

Generalisert angst med perioder av panikkangst er som å leve hvert sekund av døgnet i en krigssone. Vi har ikke fantasi og heller ikke empati nok til å sette oss inn i hva det innebærer. Det vi ser er lekkasjene fra sykdommen. Det som siver ut i verden, her til oss. Feilene de gjør. De møter ikke opp til den avtalen. De svarer ikke på det brevet. De betaler ikke den regningen. Det lukter alkohol av dem midt i uken. De snøvler og er tydelig påvirket av et eller annet. De er ustelte, det lukter av dem, de oppfører seg merkelig. Noen av dem er farlige, får raseriutbrudd og kan når som helst drepe oss.

Beredskapen i en kraftig angstinfisert kropp er av kosmiske dimensjoner, som USAs samlede forsvarsbudsjett. Hverdagen blir et spørsmål om å ta seg sammen. Alt handler om kontroll. Og det er så mye energi, det er så mye beundringsverdig energi som skapes og brukes hos disse menneskene. Hvis angstens energi kunne utnyttes kommersielt ville de kunne forsynt halve Oppland med strøm og lys. En femmil i Kollen er som å gå fra senga til badet om morgenen sammenliknet med en dag til en med kraftig angst. Alt handler om kontroll. Å binde kroppen og sinnet sammen med stramt ta-seg-sammen- tau, slik at de ikke faller fra hverandre denne dagen heller.

Vi krever noe av hverandre. Vi hegner om hvert vårt ego. Livets mål for oss alle er å ikke tape ansikt. Vi forsøker alle å bli hverandres helter. De vi oppfatter som tapere speiler vi oss i, og føler oss bedre. For livet er en konkurranse. Om å framstå mest mulig vellykket.

Kjenner du en av mine helter? En psykisk syk? Kanskje du skulle fortelle henne at hun er helten din, i dag. Kanskje du skulle vise henne at du ser henne, ser hennes lidelse, ser hennes smerte, at du forsøker å sette deg inn i hvordan hun har det. Og kanskje du skulle fortelle henne at du beundrer henne. Fordi hun hele, hele tiden greier å ta seg sammen. Kanskje du skulle våge å bevege deg inn hennes krigssone, sette deg ned ved siden av henne og gråte sammen med henne.

Og du, min helt, som leser dette, du psykisk syke. Det er ikke din feil. Det er ikke din feil. Ingenting av det du opplevde, atombomben av angst som ble skapt i deg, er din feil.

(Publisert som kronikk i Oppland Arbeiderblad, 02.05.13)