Slitne og frustrerte pastorer

I seg selv behøver ikke dette å være så merkelig, men når de i tillegg forteller åpent om slitenhet og om hvor vanskelig det er å innfri alle forventningene til pastorrollen, vekker det en del oppsikt. De fortjener ros for sin åpenhet.Det er dessverre mangel på rekruttering til preste- og pastoroppgaven i norske kirker og menigheter på tvers av trossamfunn. I tillegg opplever mange av pastorene og pastorparene at den tradisjonelle pastorrollen med alle sine forventninger er vanskelig å fylle. Dårlig lønn har også vært en utfordring for mange i disse sammenheng. Å være lavtlønnet med et lederskap rundt seg av folk som er høyt lønnet i sine yrker, er ikke lett selv om de fleste vegrer seg for å sette navn på det. Heldigvis har det blitt bedre.

Det er mange grunner til å se nærmere på pastortjenestens betydning og innhold. Slik jeg ser det er det grunnleggende viktig å ha én pastor i spissen for menigheten, som hyrde og ansvarlig leder. Det handler verken om et diktatur eller om å være menighetens “altmuligmann”, men om å være en tydelig og god leder som skaper enhet og kraft som igjen vil gjennomsyre hele forsamlingen.

Det er vanskelig å fylle den tradisjonelle pastorrollen i pinsebevegelsen og andre trossamfunn. Alle forventningene, både de uttalte og ikke minst de ikke-uttalte gjør at man alltid kommer til kort. Man er konstant på etterskudd, til og med i mindre menigheter. Ofte er det en kultur i menigheten og spesielt i eldsteråd eller lederskap med lite tilbakemelding og oppmuntring som også gjør sitt til at mange blir usikre og utrygge i oppgaven. Jeg har hørt flere pastorer si at de reiste til neste menighet etter noen år, selv om de hadde en god tid og egentlig følte for å bli, men ingen sa noe som bekreftet det. Slikt er leit å høre.
Jeg er glad for at pastorer i dag er lengre tid i menighetene. Både menigheten og pastorfamilien vil nyte godt av langsiktig stabilitet.

Jeg tror at en menighet skal ledes og bygges av et team av ledere med ulike nådegaver og funksjon. Men uten én pastor som tydelig teamleder vil det neppe lykkes. Der hvor en trygg og god leder bygger kirke sammen med et team av ledere kommer veksten og utviklingen. Derfor er det viktig at denne lederrollen defineres både generelt og i forhold til dens utrusting som har oppgaven. Det er også viktig at pastorer våger å stå opp imot alle de uskrevne lovene og forventningene og bidra til å definere sitt kall og sin oppgave. Tydelige rammer og trygghet gir kraft og styrke i tjenesten og motvirker frustrasjon og unødvendig slitenhet.

Jeg ønsker velkommen en bredere "debatt" om pastortjenesten og ledertjenestene i kirker og menigheter, både ut fra Guds Ord og erfaringene fra de ulike sammenheng.
Jesus og kirken er verdens håp, og den verden vi lever i fortjener gode menigheter med gode ledere som betyr noe langt utover menighetens egne grenser.