Arnfinn Clementsen

45

Slitne og frustrerte pastorer

Kristne aviser og media slo stort opp for en tid siden at at pastorene i to av pinsebevegelsens største og mest kjente kirker har sagt opp sin stilling eller bedt om en forandring i ansvar og oppgaver.

Publisert: 1. mai 2013

I seg selv behøver ikke dette å være så merkelig, men når de i tillegg forteller åpent om slitenhet og om hvor vanskelig det er å innfri alle forventningene til pastorrollen, vekker det en del oppsikt. De fortjener ros for sin åpenhet.Det er dessverre mangel på rekruttering til preste- og pastoroppgaven i norske kirker og menigheter på tvers av trossamfunn. I tillegg opplever mange av pastorene og pastorparene at den tradisjonelle pastorrollen med alle sine forventninger er vanskelig å fylle. Dårlig lønn har også vært en utfordring for mange i disse sammenheng. Å være lavtlønnet med et lederskap rundt seg av folk som er høyt lønnet i sine yrker, er ikke lett selv om de fleste vegrer seg for å sette navn på det. Heldigvis har det blitt bedre.

Det er mange grunner til å se nærmere på pastortjenestens betydning og innhold. Slik jeg ser det er det grunnleggende viktig å ha én pastor i spissen for menigheten, som hyrde og ansvarlig leder. Det handler verken om et diktatur eller om å være menighetens “altmuligmann”, men om å være en tydelig og god leder som skaper enhet og kraft som igjen vil gjennomsyre hele forsamlingen.

Det er vanskelig å fylle den tradisjonelle pastorrollen i pinsebevegelsen og andre trossamfunn. Alle forventningene, både de uttalte og ikke minst de ikke-uttalte gjør at man alltid kommer til kort. Man er konstant på etterskudd, til og med i mindre menigheter. Ofte er det en kultur i menigheten og spesielt i eldsteråd eller lederskap med lite tilbakemelding og oppmuntring som også gjør sitt til at mange blir usikre og utrygge i oppgaven. Jeg har hørt flere pastorer si at de reiste til neste menighet etter noen år, selv om de hadde en god tid og egentlig følte for å bli, men ingen sa noe som bekreftet det. Slikt er leit å høre.
Jeg er glad for at pastorer i dag er lengre tid i menighetene. Både menigheten og pastorfamilien vil nyte godt av langsiktig stabilitet.

Jeg tror at en menighet skal ledes og bygges av et team av ledere med ulike nådegaver og funksjon. Men uten én pastor som tydelig teamleder vil det neppe lykkes. Der hvor en trygg og god leder bygger kirke sammen med et team av ledere kommer veksten og utviklingen. Derfor er det viktig at denne lederrollen defineres både generelt og i forhold til dens utrusting som har oppgaven. Det er også viktig at pastorer våger å stå opp imot alle de uskrevne lovene og forventningene og bidra til å definere sitt kall og sin oppgave. Tydelige rammer og trygghet gir kraft og styrke i tjenesten og motvirker frustrasjon og unødvendig slitenhet.

Jeg ønsker velkommen en bredere “debatt” om pastortjenesten og ledertjenestene i kirker og menigheter, både ut fra Guds Ord og erfaringene fra de ulike sammenheng.
Jesus og kirken er verdens håp, og den verden vi lever i fortjener gode menigheter med gode ledere som betyr noe langt utover menighetens egne grenser.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Svein Nyborg

86 innlegg  4514 kommentarer

Publisert nesten 8 år siden

En fristes til å tro at utilfredse prest-, pator- og ledere innen religiøsitet ikke har funnet livets kilde siden de lar seg frustrere av verdslige forhold :-)))

Men akkurat det våger vel ingen engang å tenke?

Kommentar #2

Knut Nygaard

488 innlegg  6965 kommentarer

Publisert nesten 8 år siden
Svein Nyborg. Gå til den siterte teksten.
Men akkurat det våger vel ingen engang å tenke?

Det å være pastor - å innha et hyrdeansvar - å være gjerne administrativ leder - er i tillegg til alt det som en henter fra livets kilde - å jobbe med mennesker.

Eksempelvis - ikke alle som slutter seg til en menighet er ressurspersoner.  Mange kan ha en tro og allikevel ha en hverdag som ikke går i hop psykisk.  Det kan være personer som sliter med alkohol eller avhengighet av medikamenter.  Det kan være personer som står så alene i hverdagen at det å fikse alt med hjem og barn blir et problem som blir tatt med inn i menigheten - eller det kan være at også pastoren har sitt å stri med - og allikevel til enhver tid være den som leder.

Menighetsliv er mye ... byggfag.  Bygge en grunnmur - ha stødige medarbeidere/gode håndverkere - finne fram til og lede menighetsmedlemmer inn i de rette funksjoner - de små oppgaver og de større.

Noen blir slitne og noen blir påført slitenhet - eller gjerne en miks av begge.  Det er ialle fall godt å se at denne mannen har det drivet som var hans varemerke uke etter uke på Kråkenes - her i Fredrikstad i for meg ukjente omgivelser i Filadelfia i Fredrikstad - føl deg fri til å spole fram til mannen vi begge - alle tre - kjenner som taler på tema Jesus - livets ord.. som skulle være så når opp til den opprinnelige kilden som mulig ... 

http://www.youtube.com/watch?v=K59yyubesec

Kommentar #3

Sigurd Eikaas

33 innlegg  5707 kommentarer

Publisert nesten 8 år siden

Det er godt at du tar opp temaet, både her og i andre sammenhenger. Det er vel ofte blitt slik at vi vanlige menighetsmedlemmer har kommet til å se på kirken vår som en ren serviceinstitusjon, med pastoren i spissen, som vi betaler (mer eller mindre, ettersom vi selv velger) for å betjene oss.

Og så har vi mistet den viktigste hensikten med menighet fra Guds side; at vi er med-lemmer på Kristi kropp her på jorden, skapt til å tjene hverandre, til å fortelle verden om Guds frelse og til å på andre måter, sammen med våre søsken, å uttrykke Jesus for mennesker rundt oss.

Jeg tror at hvis den kristne tro skal overleve i dette landet, så er vi nødt til å få tilbake dette perspektivet.

Kommentar #4

G Solli

3 innlegg  1120 kommentarer

Publisert nesten 8 år siden

Dette er et viktig tema som altfor ofte blir neglisjert. Det er et rekrutteringsproblem av pastorer/prester/forstandere/offiserer og det er et problem at de som har begynt i tjenesten ikke greier å fullføre løpet. Nyutdannede og unge blir de ofte kastet til ulvene (unnskyld, satt til å lede flokken av får), hvor de dessverre ofte får  lite av oppfølging og hjelp. Vi har alle et ansvar for å hjelpe våre ledere her.

Hvor mange sunne prester eller pastorer i 50årene ser vi forresten? Sjelden har de vel hatt tid til å passe på sitt eget legeme og et fysisk slitne før de nærmer seg 60. Vi mister viktige ressurpersoner av dette.
 

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere