Amour

Georges og Anne lever i en alder av over 80 år en trygg og god pensjonisttilværelse der de nyter sine hobbyer og hverandre. Livene deres endres dramatisk da Anne får hjerneslag. Amour er en film som anbefales, men det kan også anbefales at du ser filmen før du leser videre.

Hjerneslag er en sykdom som kan få store konsekvenser. 15.000 personer får hjerneslag hvert år i Norge. Det er den tredje vanligste dødsårsaken og en av de vanligste årsakene til alvorlig invaliditet. En av de viktigste risikofaktorene for hjerneslag er høy alder. Amour skildrer derfor hvordan livet kan snus på hodet for mange hvert år, og den gir et realistisk bilde av hvordan livet for en slagrammet kan arte seg. Det må allikevel også nevnes at mange som opplever å få hjerneslag går det godt med, og man kan gjenvinne god funksjon, også i høy alder.

Amour deler ut mange gripende øyeblikk og momenter, tross sitt nedtonede tempo og rolige kameraføring. Det som gjorde stort inntrykk på meg var hvor endret Anne ble psykisk etter hjerneslaget. Den tidligere livsglade damen ble tydelig på at hun ikke lenger ønsket å leve. Selv om hun var kognitivt velbevart og kunne kommunisere godt, var tapet av funksjon og det å være avhengig av hjelp en situasjon hun ikke kunne leve med.

Annes endring av holdning til livet fikk meg til å tenke på erfaringer som sykepleier på enhet med hjerneslagpasienter. Enkelte av pasientene som kommer til oss er medlem av Foreningen Retten til en verdig død.  Flere av disse har skrevet et livstestamente der de angir ønsker for berhandling i tilfelle de ikke lenger er i stand til å gi tilbakemelding om ønsker for behandling. Det som går igjen hos disse pasientene er et ønske om ikke å få kurativ behandling (antibiotika, væske- og næringstilførsel, hjerte-lungeredning) i tilfelle sykdom der de ikke lenger kan formidle eget ønske, og som medfører store funksjonstap og/eller nedsatt bevissthet. Livstestamentet er gjerne skrevet før akutt sykdom og funksjonsnedsettelse. Det vi har opplevd ved noen tilfeller er at disse pasientene allikevel ønsker å leve, på tross av store funksjonstap. Livstestamente kan være et hjelpemiddel og lette beslutningsprosesser i livets sluttfase. Det er allikevel en fordel at det ikke er lovpålagt for legen å følge de ønskene som står der. En individuell vurdering av situasjonen må alltid gjøres. Et friskt menneske kan ikke alltid forutsi hvordan det er å leve med funksjonsnedsettelse. Mennesker kan endre oppfatning av hva et verdig liv er etter de opplever funksjonsnedsettelse.

For Anne ble et liv i avhengighet et liv som hun ikke kunne forsone seg med. Hun ønsket å ikke leve lenger, og er ikke det greit da? Såfremt man hadde forsøkt å avhjelpe henne med hennes legeskrekk og vurdert om hun var deprimert, så kan ikke jeg se at man skal tviholde på livet hennes. Det innebærer ikke at det er greit å sette en sprøyte eller gi en cocktail med medisiner som gjør slutt på livet, noe hun aldri ba sin mann om å gjøre. Anne var istand til å ta selvstendige valg, og om hun ikke ønsker livet, får man legge tilrette for at hun får det best mulig i den tiden hun har igjen.

Georges hadde vanskeligheter med å akseptere Annes endrete holdning til livet. Han ønsket å stille opp for sin kone og så det ikke problematisk å hjelpe henne i det daglige. Selv da Anne ble ytterligere redusert var det naturlig for han å tilby henne all hjelp. Frustrasjonen over at konen ikke hadde samme målsetting var til å ta og føle på. En scene illustrerte dette godt, da Georges i fortvilelse prøver å tvinge i Anne drikke, mens Anne spytter det ut igjen.

Situasjonen til Georges er en mange kan kjenne seg igjen i. Mange pårørende gjør en stor innsats for mennesker med demens, hjerneslag og andre sykdommer som medfører behov for hjelp i hverdagen, og gjør det av glede fordi det er naturlig å hjelpe. Karakteristikker av nordmenn som legger ansvaret for hjelp til syke over på det offentlige, er betydelig overdrevet. Pårørende stiller opp for sine nærmeste i stor grad. Som Georges kjenner nok flere på at innsatsen er slitsom. Pårørende trenger avlastning, og det kan det offentlige tilby.

Georges og Anne hadde levd et langt liv sammen. De kjente hverandre så godt man kan kjenne hverandre. Likevel hadde de svært ulik tilnærming til Anne sin nye situasjon, og hadde ulik oppfatning av hvordan behandling for henne skulle være. I USA er det ikke uvanlig å opprette pårørende, proxies, til å ta avgjørelser for seg om behandling når man ikke lenger kan ta avgjørelsene selv. Problemet er, som for Georges og Anne, at undersøkelser viser at ofte er besluningene proxiene tar ikke i samsvar med pasientens ønsker. Det er derfor viktig at legen spør pårørende hva pasientens ønsker ville vært. Det er pasienten som skal behandles, ikke de pårørende.

Når vi først er inne på gode filmer om nære relasjoner, kommunikasjon og død, så vil jeg også anbefale "Jag etter vind" som ruller på kinoer i disse dager. God film!