Hurra, heksa er død!

Nylig valgte

[ BBC å fjerne en låt fra sine spillelister ]

av hensyn til familien til avdøde Margareth Thatcher. Singelen med låten

Ding Dong! The Witch is Dead,

som er fra en scene i filmen

The Wizard of Oz

(1939), solgte såpass mye rett etter Thatchers død at den kom inn på tredje plass på

[ Storbritannias Topp 20 ]

. Dette er ingen tilfeldighet. Det er heller ingen tvil om hvem denne heksa er ment å være.

Politikeres død er tydeligvis noe som kan feires, og det på de mest vulgære måter. Slik deler av Storbritannias venstreside frydet seg over Maggies død, kunne vi også se deler av vår høyreside godte seg over Hugo Chavez' bortgang. Det må vi kanskje bare godta. Men BBC-avgjørelsen utløste en debatt med viktige prinsipielle undertoner det er verdt å se nærmere på.

Kinas bannlysning av sjasminen

Journalist og forfatter Nick Cohen, kjent for sitt standhaftige forsvar av ytringsfrihet (som i boken You Can't Read This Book: Censorship in an Age of Freedom), legger ikke bånd på seg i sitt angrep på BBC: statskanalen beskyldes for å være like ille som Kinas kommunistparti.

I 2011 utførte kommunistpartiet en gjennomgående sensur av ordet 'sjasmin' – og selv planten ble for en stund ulovlig å selge – dette i frykt for at jasminrevolusjonen i Tunisia skulle spre seg til Kina og oppildne også deres folk. Cohen insinuerer at dette er en treffende parallell til de britiske konservatives vellykkede press på BBC for ikke å spille den forheksende låten. Og at BBC med dette svikter prinsippet om ytringsfrihet og henfaller til bruk av sensur. At det viser de konservatives autoritarisme og BBCs feighet.

Jeg er sjelden uenig uenig med Cohen, men her mener jeg han bommer. Å betegne denne hendelsen med bruk av ord som sensur og autoritarisme blir en utvanning av særdeles viktige begreper, litt som når Hanne Nabintu Herland ser sovjettendenser i vårt ˝totalitære˝ samfunn. For det første er det ikke brudd med ytringsfriheten i juridisk forstand. I motsetning til Kina, forelå det ingen trussel om straff dersom BBC eller andre spilte denne sangen. For det andre blir det feil å kalle dette politisk sensur. Det er det liten eller ingen grunn til å anta at venstresiden ville styrket seg eller gjennomgått en vekkelse ved at BBC spilte sangen denne ene gangen. (Sangen er uansett tilgjengelig 24/7 på internett, noe som indikerer at BBCs avgjørelse dreier seg om noe annet enn sensur.)

Vestlig dobbeltmoral?

Dersom NRK hadde valgt å gjøre det samme ved en norsk politikers bortgang, angivelig med hensyn til den dødes familie og nære, ville vi da virkelig ropet om brudd på ytringsfrihet og om sensur? Kan man vise denne typen hensyn og likevel være en prinsipiell forsvarer av ytringsfrihet? Eller er det heller et krenkelseshensyn som truer denne friheten?

Skribent og Twitter-bekjent Usman Asif kom med en interessant og utfordrende betraktning. Selv om han vedgår at sangen både er usaklig og at Thatcher kunne vært kritisert på bedre måter, synes han likevel at dette er selvsensur på samme linje som å unnlate trykke/spille islamkritikk av hensyn til krenkede muslimer. En annen skribent og bekjent Ayesha Wolasmal spør i en kommentar i VG i fjor om ikke de samme sensurhensyn bør tas overfor krenkende tegninger og filmer av profeten Muhammed som når vi (les: Vesten) sensurerer den britiske hertuginnens pupper, og kaller det vestlig dobbeltmoral.

Jeg mener begge sammenligningene er ytterst relevante, men likevel bommer de. Medier som BBC og andre må evaluere en rekke spørsmål og hensyn når det gjelder hvorvidt noe bør trykkes. For det første, om politiske relevansen. Puppene til Kate har åpenbart ingen politisk relevans, men det har heller ikke Ding Dong! The Witch is Dead. Den er ikke en kritikk av Thatcher, og det at den nå har blitt assosiert med henne gjør at den blir truffet av andre hensyn medier også må vurdere, som hensyn om personlig injurie og privatlivets fred. Slik en offentliggjøring av Kates pupper (eller en annens pupper, for den saks skyld) mot hennes vilje bryter med privatlivets fred, er det moralske hensynet til Thatchers nære og kjære en god nok grunn til ikke å la denne vanhelligen av henne skje midt under deres sorgfulle tid.

Men hva da med å vanhellige profeten? Hvorfor bør medier ta hensyn til Thatchers nære og kjæres følelser, men ikke de muslimer som er krenket på vegne av deres profet? Den essensielle forskjellen er at satiren er politisk relevant.

Ytringsfrihetens raison d'être er å kunne utfordre de tankesett og institusjoner som kan påvirke våre liv, religiøse såvel som verdslige. Én av dens viktigste former er satiren og ett av dets viktigste mål er den religiøse makten. Krenkelsestilvenningen de kristne har gjennomgått har vært med på å ufarliggjøre nødvendig kritikk av kristendommen. Å drive satire med islams sentrale symboler kan derfor ses på som en helt essensiell oppgave for å holde vårt samfunns tankeverdenen så fri som mulig. Det gjør satire av islam politisk relevant. Selvfølgelig kan og bør mediene vurdere hvert konkrete tilfelle etter hvor treffende og intelligent satiren eller harseleringen er. Ytringsfrihet er ikke ytringsplikt.

Trusselen om vold

Men det er én type vurdering som skiller seg ut som spesielt viktig, og som i dag skiller seg ut som noe spesielt knyttet til islam. Og det er den frykten som i dag fører til selvsensur. Den er et resultat av både konkrete angrep og trusler mot forleggere, redaktører, kunstnere og samfunnsdebattanter (som William Nygaard, Flemming Rose, Kurt Westergård og Lars Vilks.) Dette gir medier et vanskelig og ofte uhyggelig dilemma. På den ene siden kan publisering fremprovosere voldelige reaksjoner, iblant drap. Selvfølgelig er ingen andre skyld i volden enn de som begår den, likevel gjør det medias motvillighet til publisering forståelig. På den andre siden har man ansvaret om å være tro mot ytringsfrihetens idé, noe som i praksis betyr ikke å bøye seg for de trusler som vil begrense den. La ordet vinne mot volden.

Og det er muligens her vi finner den viktigste forskjellen mellom sensur av islamkritiske ytringer og sjasmin i Kina på den ene side og BBCs avgjørelse om ikke å spille Ding Dong! The Witch is Dead på den annen; nemlig i bakgrunnen for ikke-publiseringen.Det er ikke slik at britiske konservative har angrepet eller truet BBC eller andre medier for kritisk omtale av den tidligere statsministeren. Det foreligger ikke denne oppfatningen om at ytringer eller fremstillinger av henne kan vekke voldelige reaksjoner hos dem det ikke faller i smak hos. Denne reelt nok følte frykten for voldelig reaksjon skiller de to typer tilfeller.

Å velge å ikke ytre av hensyn til pårørende, mens man samtidig publiserer karikaturer av profeten Muhammed, er derfor ikke ˝vestlig dobbeltmoral˝, men resultat av helt nødvendig avveining.

Innlegget er tidligere publisert hos Progressiv.no