Verdidebatt

En statsfinansiert oljemotstander

Oljeindustrien har ikke mye støtte å hente i Den norske kirke, men kirken har alt å tjene på å bli finansiert av den rike oljestaten også i fremtiden.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I det rike Norge har man også råd til å være motstander av rikdommens kilde.

Mot stemmende til fire frimodige sjeler vedtok Kirkemøtet en uttalelse om etisk forvaltning av oljeressurser og oljepenger. Kirkemøtet foreslår at regjeringen oppretter en kommisjon som skal vurdere de etiske sidene ved forvaltningen av vår petroleumsformue. Den norske modellen – ettertraktet i mange land i verden – er altså ikke etisk nok?

Den Norske Kirke har tatt et standpunkt som klart bryter med politikken til landets største partier; et standpunkt som må loggføres på den politiske venstresiden. Saken reiser samtidig spørsmål om Kirkemøtets legitimitet i folkekirkens brede medlemsmasse. Hvor er Kirkemøtets uttalelse forankret?

En interessant observasjon fra Kirkemøtet er at to kvinnelige politikere, Aud Kvalbein fra Kristelig Folkeparti og Ann-Kirstin Sørvik fra Senterpartiet stemte imot uttalelsen. Kvalbein har vært varaordfører og er nå byråd i Oslo. Sørvik er ordfører i Averøy kommune på Nordmøre. Begge er sterkt engasjerte i politikk og i kirkeliv.

“Kirken skal drive med sitt, politikerne med sitt. Kirkemøtet har ingenting med å uttale seg om tempoet i oljeutvinningen eller hvordan Statens pensjonsfond, utland skal forvaltes”, sier Ann-Kristin Sørvik til den kristelige dagsavisen Vårt Land.

Mange av de som arbeider i norsk olje- og gassvirksomhet vil føle seg stigmatisert gjennom vedtaket som er gjort i Den norske kirkes øverste organ. Veien til utmelding blir kortere for noen.

50 år etter at Norge erklærte suverenitet over kontinentalsokkelen og fikk på plass det grunnleggende lovverk for å innlede jakten på og gass, slår den statsfinansierte norske kirke til, og krever en mer etisk forvaltning av petroleumsformuen; den fysiske og den fiskale.

Uttalelsen fra Kirkemøtet skaper et inntrykk av at de vel 4 000 milliarder kroner som står på bok i Statens Pensjonsfond Utland (SPU) og de mange arbeidsplasser som er skapt i olje- og gassindustrien er kommet til på en lurvete måte. Uttalelsen bygger på en grunnleggende tvil på om uttapping av naturressursene olje og gass er forenelig med selve skaperverket og en tilsynelatende tro på at hydrokarbonsamfunnet kan erstattes av fornybarhetssamfunnet bare vi viser større velvilje for å satse på de nye løsningene.

Det er ingen som ikke ser at verden trenger nye energikilder, men det tar tid å utvikle den nye energien. Underveis mot et nytt energisamfunn trenger vi fortsatt energi. For kort tid siden la ExxonMobil frem sitt syn på verdens energisituasjon. Analytikerne i et av verdens største energiselskaper slår fast at olje og gass vil stå for 60 prosent av den globale energiproduksjonen i 2040, mot 55 prosent i dag. Det betyr at vi må anstrenge oss til det ytterste for å få mest mulig ut av de olje- og gassfeltene som er påvist og dertil lete etter nye kilder.

De siste ti årene er oljeproduksjonen på norsk sokkel redusert med 50 prosent. Kirkemøtet mener at tempoet i oljeutvinningen skal dempes. Samtidig skal vi investere mer av vår petroleumsformue i den fattige verden med lavere krav til økonomisk gevinst.

Jeg ble i forkant av Kirkemøtet kontaktet av Vårt Land og invitert til å skrive en kommentarartikkel om forvaltningen av petroleumsformuen. Jeg skrev artikkelen i et språk som var teologisk og kirkelig gjenkjennelig. Det var ert forsøk på å tilnærme meg spørsmålet på kirkens premisser og åpne fort dialog.

Jeg skrev blant annet:

”Spørsmålet er om oljen og gassen er en velsignelse eller en forbannelse, og i kirkelig kontekst: er utvinning av naturressursene olje og gass synd mot skaperverket og Skaperen? Vårt økende behov for energi henger dypest sett sammen med oppfyllelsen av marsjordren fra skapelsesberetningen om å bli mange og legge jorden under oss. Befolkningsveksten og energiforbruket har historisk så langt aldri vært sterkere enn i det 20. århundre. De tok vi oljen i bruk og skapte hydrokarbonsamfunnet. Ingen råvare har påvirket menneskehetens historie sterkere og brakt mer fremgang enn oljen.”

Jeg minnet om den solidaritetsutfordring som er knyttet til at halvannen milliarder mennesker blant oss er avskåret fra elektrisitet. Jeg minnet samtidig om at den største klimatrussel i dag er økende bruk av kull. Jeg etterlyste kirkens faglige begrunnelse for det vedtak som ble gjort på Kirkemøtet i Kristiansand.

Artikkelen avstedkom straks en kommentar fra nestlederen i Kirkerådet, Kristin Gunleiksrud, som mente jeg opptrådte nedlatende i den hensikt å bringe kirken til taushet.

Mitt anliggende er ikke å bringe kirken til taushet. Mitt anliggende er å få kirken til å lytte.

Norges oljeproduksjon er et viktig, men ikke avgjørende bidrag, til å skaffe verden den energi vi trenger hver dag. Hvis den norske oljeproduksjonen synker ytterligere eller bortfaller helt, er det andre land som overtar og tilbyr en produksjon som er mer miljøproblematisk enn den norske. Vi kunne fortsette resonnementene og si at dersom Norge avvikler kullproduksjonen på Svalbard vil bortfallet av de norske kulleveransene bli erstattet av kull fra andre deler av verden. Deretter måtte man skaffe alternative til kullkraften som holder liv i den store norske bosettingen i Longyearbyen.

Samtidig som Den norske kirke byr olje- og gassindustrien opp til kamp, utvider Kong Kull sitt globale kongedømme. Dette skaper tilsynelatende ingen bekymring blant den kirkelige elite som reiser til Kirkemøtet.

Hvordan vil kirken at verdens energibehov skal dekkes?

Det skal mer enn et Kirkemøte og en etikk-kommisjon for petroleum til for å finne et svar som er til å leve med.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt