Bård Larsen

33

Folkemordet som fornektes

Til tross for at folkemordet på armenerne skjedde for snart hundre år siden, er hendelsen fremdeles potent. Som resultat av sikkerhetspolitikk og næringsinteresser sitter man på ramme alvor og diskuterer hvorvidt dette folkemordet virkelig fant sted.

Publisert: 23. apr 2013

24. april er årsdagen for folkemordet på armenerne. Tyrkiske myndigheter ser stadig vekk rødt hver gang drapet på 1 million kristne armenere under den første verdenskrig bringes til torgs. I forskningsfronten betraktes folkemordet på armenerne som et av tre såkalte paradigmatiske folkemord, ved siden av Holocaust og folkemordet i Rwanda. Det hjelper lite så lenge det internasjonale samfunn spiller på lag med Tyrkias orkestrerte historiefordreining. Tyrkia kan nemlig skilte med sin geopolitiske og strategiske tyngde og en vestlig allianse som våre politikere nødig vil sette i fare. Norge bidrar aktivt til å så tvil om faktiske historiske begivenheter, ved å nekte å forholde seg til problemstillingen.

Vi kan prøve å sette oss inn i følgende scenario: En million av dine landsmenn ble myrdet, på systematisk vis: gjennom rene henrettelser og massakrer, gjennom deportasjoner i ørkenen og utsulting og drap i konsentrasjonsleire. Men du får ingen offisiell anerkjennelse for at det faktisk skjedde. Overgriperne leker storkar på den internasjonale arena og brysker seg med fornektelse. Internasjonale demokrater stryker dem medhårs og nekter å ta det opp på politisk nivå.

 

På flyplassene i de store byene fra hvor ofrene for lengst har blitt fordrevet, møtes man av plakater hvor ofrene for folkemordet hånes. Godt betalte statlige historieinstitutt reiser rundt i verden med utstillinger, foredrag og litteratur om det ”såkalte folkemordet”, hvor overgriperne fremstilles som de virkelige ofrene. Myndighetene bedriver aktiv ikonoklasme mot spor av ofrenes kultur: Religiøse bygg er forfalt, revet, ødelagt eller plyndret.  Ingen nye har blitt oppført. Ien av byene oppdager man at de offentlige toalettene i byen har konstruert urinaler av ofrenes gravstener.

Dette skjer i dagens Tyrkia.

Det er ingenting som provoserer Tyrkia mer enn kritisk granskning rundt forholdene rundt det osmanske rikets minoriteter under imperiets sluttfase. Paragraf 301 i den tyrkiske straffeloven innebærer et forbud mot å fornærme «tyrkiskheten», og har blitt flittig benyttet.

Mest kjent er forsøkene på å kneble forfatteren og nobelprisvinneren Orhan Pamuk, som selv er tyrkisk. Han har ved flere anledninger snakket om folkemordet på armenerne som ”elefanten i rommet”, det man ikke snakker om.

Hvorfor kryper ikke Tyrkia bare kryper til korset og innrømmer de faktiske forhold?

Det er faktisk ikke den tyrkiske staten som var den skyldige, men en helt annen konstitusjon og styresett, som var en forløper for det moderne Tyrkia. Ville ikke gevinsten av en innrømmelse, nemlig en forsterket mulighet for tyrkisk EU-medlemskap, være større enn omkostningene?

Et nasjonalt traume.

Så enkelt er det ikke. En innrømmelse ville innebære noe nær et nasjonalt traume. Det moderne Tyrkia er i stor grad bygget på ruinene av etnisk rensning og en utslettet flerkultur.

Ungtyrkerne, på mange måter det moderne Tyrkias founding fathers, men også folkemordets arkitekter, var besatt av tanken på et kulturelt, religiøst og politisk homogent Tyrkia etter modell av europeisk nasjonalsjåvinisme. Partiets slagord var ”Tyrkia for tyrkiskspråklige muslimer”.

I 1910 regner man med at rundt regnet 25 prosent av befolkningen i det området som utgjør dagens Tyrkia besto av ikke-muslimske minoriteter. I dag er Tyrkia 99 prosent ”homogent” i religiøs forstand. Om man innrømmer utrenskningene, måtte altså det tyrkiske nasjonale narrativ skrives radikalt om, og nasjonalheltene i det ungtyrkiske triumviratet ville bli kraftig detronisert.

En innrømmelse ville også ramme statens egentlige grunnlegger, Kemal Atatürk, som selv var skyldig i betydelige etniske utrenskninger, ikke bare av armenere, men i enda større grad av osmanske grekere og jøder.

Til sammenligning kan vi forestille oss at Eidsvollsmennene med et pennestrøk fremsto som barbarer og folkemordere. Ikke få skolebøker og historieverk måtte revideres. Og hva gjør slikt med en nasjons selvbilde?

Svimlende erstatningskrav. Problemet har blitt oppsummert av den tyrkiske historikeren Taner Akcam: En innrømmelse vil føre til svimlende erstatningskrav fra den armenske diasporaen. Det finnes ingen sikre tall for hvor store verdier som ble konfiskert under folkemordet, men det var ikke småpenger. Hvis Tyrkia innrømmer ansvar for folkemordet, må de etter alle solemerker punge ut. Det vil verdenssamfunnet forvente av dem. Et tidsvitne fra massakrene kunne fortelle: ”1600 menn og kvinner ble sendt ut til fots, eller i oksekjerrer, på en fem timers reise til et sted kalt De Tre Møller, hvor de ble strippet for alle sine eiendeler av en gruppe tyrkiske kvinner, som så etter alt gull eller smykker de kunne ha gjemt på kroppene sine. Kvinnene ble deretter massakrert med ’økser, sigder, klubber og spader i det hellige Jihads navn og etter ordre fra sentralregjeringen.” I Trezibond ble selv linoleumen revet av gulvene av tyrkiske kvinner og barn, som fulgte i kjølvannet av politiet som kastet armenere ut av deres hjem. Lignende overgrep skjedde over hele Antolia.

Det fantes et norsk tidsvitne til massakrene i Moush. Misjonæren Bodil Biørn fra Kragerø jobbet på misjonsstasjonen i byen. På baksiden av et fotografi hun hadde tatt av en av pikeklassene på misjonsskolen skrev hun: ”En av klassene i dagskolen i Musch med lærerinnen Margarid. Hadde i flere år en dagskole i Musch. Lærerinne Margarid Nalbanchiani og de fleste av de 120 barn i dagskolen blev myrdet i 1915.” 

Til tross for at folkemordet på armenerne skjedde for snart hundre år siden, er hendelsen fremdeles potent internasjonal politikk. Som resultat av sikkerhetspolitikk og næringsinteresser sitter man på ramme alvor og diskuterer hvorvidt dette folkemordet virkelig fant sted. Selv mediene har behov for å høre ”begge syn”, noe man selvsagt ikke ville gjøre i tilfelle Holocaust eller Rwanda. Hvis man mener at alle utlegninger av historien er like gode, så underminerer man historien.

Realpolitikk dikterer ikke bare minnekultur og mediefremstillinger, men også til en viss grad akademiske fremstillinger. Det drypper altså urent vann fra diplomatiets og politikkens grumset cisterner over i det kunnskapsvannet vi alle skal drikke. Om armenerne sies det at de har opplevd to folkemord: Det ene fysisk, det andre gjennom fornektelse.

I utgangspunktet skulle det ikke være nødvendig for en stat å ha kanoniserte meninger om historiske hendelser. Men i noen tilfeller kan det være moralsk nødvendig. For eksempel er den norske regjering representert på Holocaustdagen hvert år. Det er derfor på tide at den norske regjering anerkjenner folkemordet på armenerne, slik Sverige og en lang rekke europeiske land etter hvert har gjort. Norge, med sin posisjon i verdenssamfunnet, kan ikke lenger være bekjent av å bidra til historierelativisering og undergraving av et helt folks rett på en akseptert og sannferdig minnehistorie.

Kommentar #1

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert rundt 9 år siden

Den 31. mai skal det disputeres over en doktorgrad om folkemordet i Armenia ved NTNU i Trondheim. 

Kommentar #2

Kjell Aarsund

101 innlegg  5507 kommentarer

Prisverdig

Publisert rundt 9 år siden
Bård Larsen. Gå til den siterte teksten.
Realpolitikk dikterer ikke bare minnekultur og mediefremstillinger, men også til en viss grad akademiske fremstillinger. Det drypper altså urent vann fra diplomatiets og politikkens grumset cisterner over i det kunnskapsvannet vi alle skal drikke. Om armenerne sies det at de har opplevd to folkemord: Det ene fysisk, det andre gjennom fornektelse.

Ja helt korrekt. det er prisverdig at du tar opp problemet. At politikere og akademia skal ta det adnotan er å forlange for mye fra det holdet, men det vikrigste oppnår du, nemlig folkeopplysningen.

Kommentar #3

Oddbjørn Johannessen

192 innlegg  13478 kommentarer

Ja

Publisert rundt 9 år siden
Kjell Aarsund. Gå til den siterte teksten.
det er prisverdig at du tar opp problemet

Og plutselig savnet jeg bra-knappen.

Kommentar #4

Kjell Aarsund

101 innlegg  5507 kommentarer

Flere bølger av forfølgelse

Publisert rundt 9 år siden

Tyrkia har hatt flere etniske rensinger som Larsen også er inn på, staten bygger jo sin eksistens på etnisk rensing, den mot armenere og assyrere i 1915, og den mot grekerne i 1923. Det var også forfølgelse av Istanbuls greske minoritet så sent som på nitten femtitallet. Og ikke minst, armenere ble forfulgt og drept i tusentall også før 1915, det var jevnlige forfølgelser i Anatolia utover på attenhundretallet. Så hvis man legger sammen progromene på attenhundretallet, ofrene i 1915, samt de grekene som ble drept på nittentyvetallet så vil man nok ha et tall som overstiger to millioner (vet ikke om noen har regnet på det). Og Tyrkia benekter ganske riktig folkemordet i 1915. Hva om Tyskland hadde benektet sitt Holocaust mot jødene ? Og det er nettopp denne staten, som nekter å ta et oppgjør med sin fortid, som norske politikere ønsker inn i EU, noe også amerikanerne presser på for, både under Bush og Obama. Og Larsen har til sist rett, det flyter grums fra både politikk og diplomati inn i akademia, og dermed så forties og tilpasses også de historiske sannheter.

Her er en del litteratur om folkemordet.

http://www.armenianhouse.org/gibbons/tarsus/red-rugs.html

Kommentar #5

Are Austnes

0 innlegg  3 kommentarer

Ensidig fremstilling

Publisert rundt 9 år siden

En noe ensidig vinkling i denne artikkelen som jeg mener er tatt ut av historisk kontekst. Tyrkia benekter ikke folkemordet, men godtar ikke den ensidige fremstillingen som denne artikkelen beskriver. Selvfølgelig er det Tyrkere som er like ekstreme motsatt vei, men i denne sake ligger et tungt krunglete politisk maktspill mellom eu og Tyrkia som desverre tåker til den faktiske historien.

Kommentar #6

Bård Larsen

33 innlegg  40 kommentarer

Publisert rundt 9 år siden

Tyrkia benekter ikke folkemordet? Hvor har du det fra Austnes? Du kan jo forsøke et google-søk?

Her har du et klipp fra et intervju med Erdogan, riktignok tre år gammelt, men det er ingen bevegelse i de tyrkiske myndighetens posisjon siden den gang. 

http://www.youtube.com/watch?v=Vs2CNBPuRTc

Enda mer interessant er fremstillingene til det statlige tyrkiske historieinstituttet (Turkish Historical Society) og Hikmet Özdemir (Chief Historian of the Turkish Government (sic!)). Dette er også noen år gammelt, men er, som du kan se, fremdeles en sentral del av instituttets fremstilling av 1915. 

http://www.ttk.org.tr/index.php?Page=Sayfa&No=91

Kommentar #7

Are Austnes

0 innlegg  3 kommentarer

Publisert rundt 9 år siden

Får håpe Erdogan ikke har mange år igjen som Tyrkisk president. 

Det er ingen tvil om at store deler av den armenske befolkningen ble beordret vekk fra områdene de var bosatt i og mange ble massakrert i 1915. Men hver gang jeg leser om denne historien så synes jeg det skrives fryktelig ensidig og på mange måter tatt ut av historisk kontekst. Jeg bodde i tyrkia i et år og reiste dit med akkurat samme meningen som i artikkelen, men mens jeg bodde der prøvde jeg å finne fakta om historien fra kilder uten politiske interessser. Jeg var også på et foredrag i Molde med en fransk/armensk historiker som hadde et mer nyansert bilde på historien enn slik det er skrevet her.

Men jeg er ingen historiker så jeg skal ikke gå for tungt inn i debatten. Jeg synes  Bernt Hagtvet i boken Folkemordenes svart bok gir en god balanse på kompleksiteten i historien.

Tyrkia eller under første verdenskrig det Ottomanske riket kjempet mot trippeletenten. De hadde fronte på to sider og etenten var fullstendig klar over det etniske mangfoldet i anatolia og brukte det for det det var verdt for å løse opp landet fra innsiden, med løfter om egne stater og lignende. I øst hersket det krig, anarki, kaos, sult og sykdom. Men når det er sagt så er det ingen tvil om at armenerne ble beordret av ung-tyrkerne deportert bort fra områdene de bodde i og deportasjon betyr jo gjerne det samme som folkemord.

Men vest Europa har hatt en litt ensidig arrogant holdning til denne historien som igjen har ført til at Tyrkia har satt seg på bakbena i motsatt ende. Og siden første verdenskrig har det vært et maktspill som har tåket til muligheten til å finne ut hva som faktisk skjedde.  

Kommentar #8

Bård Larsen

33 innlegg  40 kommentarer

Publisert rundt 9 år siden

Det er helt i orden at du etterlyser en debatt, men da er det jo greit at vi har de helt grunnelggende premissene på bordet, nemlig at den tyrkiske stat på ingen måte anerkjenner folkemordet. Det har vi nå klargjort.

Det er nok ikke primært vestens holdninger som har ført til Tyrkias posisjon, men heller nasjonalistisk stolthet, frykt for å sverte fortiden og frykt for erstatningskrav fra diasporaen. 

Som skrevet i artikkelen, er det i forskningen ingen som helst tvil om de faktiske forhold. Også Bernt Hagvtet har skrevet mye om folkemordet og omtaler det som folkemord. Da du henviser til Sorteboka er det nok ikke HAgvet som har skrevet dette, men Ragnar Næss. Næss fremstilling er mildt kuriøs og burde, etter min mening, ikke inngått i Sorteboka (som ellers er glimrende). Det hører med til historien at også Næss det siste året eller så, har beveget seg noe. Sist jeg høre ham, omtalte også han 1915 som et folkemord.

La meg understreke en ting: Det er ingen tvil om at også osmanene var gjenstand for brutalitet under osmanrikets sammenbrudd, men noe folkemord var det ikke snakk om. Massakrene på armenerne var regisert fra sentralt hold, med statsdannelesen i ryggen. Massakre på armenere forekom ved flere anledninger også før den 1. verdenskrig.  Armenere selv hadde som kjent ingen stat, men levde som andrerangs borgere i Tyrkia eller under bedre levekår i Russland.Den tyriske posisjon er gjerne at armenere ønsket separasjon fra imperiet og at de kjempet på russisk side (ikke akkurat merkelig etter flere hundre år med brutal undertrykkelse?) under den første verdenskrig. Dette er til en viss grad riktig (men det store flertallet armenere var lojale osmanere), men det gjør ikke folkemordet noe mindre reellt. Det er en logisk feilslutning tyrkerne kommer med: at du må være uskyldsren for å være offer for folkemord. 

Hvis du har tid og ork, les ellers kritikken av Næss jeg skrev sammen Anton Weiss Wendt ved Holocaustsenteret i tidsskriftet Etter Lemkin. Vedlagt en PDF, du må selv finne frem til kapitellet. 

http://www.etterlemkin.no/arkiv/Nr%201%20-%201%20aarg%20-%202009.pdf

Kommentar #9

Kjell Aarsund

101 innlegg  5507 kommentarer

Publisert rundt 9 år siden
Hvor er de ellers så toneangivende humanistene i denne debatten? Som Herstad og Wahl med flere? Det viser vel til fulle at humanismen er subjektiv, lite interessant når den ikke dreier seg om israelere og palestinere. Derfor er også debatten rundt folkemordet på armenerne prinsipiellt viktig.
Kommentar #10

Oddbjørn Johannessen

192 innlegg  13478 kommentarer

@ Aarsund

Publisert rundt 9 år siden

Forklaringen kan jo rett og slett være at folkemordet på armenerne, av ulike årsaker, er mindre kjent - for ikke å si underkommunisert - og det er vel en del av den problematikken Bård Larsen har som utgangspunkt.  Derfor er dette et viktig innlegg.  Der har jo for øvrig du, Aarsund, bidratt til folkeopplysningen her i VD.  Prisverdig.

Kommentar #11

Hermod Herstad

0 innlegg  7381 kommentarer

Publisert rundt 9 år siden

Aarsund: "Hvor er de ellers så toneangivende humanistene i denne debatten? Som Herstad og Wahl med flere"

Jeg er her, enig med Larsen :-)

Kommentar #12

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert rundt 9 år siden
Are Austnes. Gå til den siterte teksten.
En noe ensidig vinkling i denne artikkelen som jeg mener er tatt ut av historisk kontekst. Tyrkia benekter ikke folkemordet, men godtar ikke den ensidige fremstillingen som denne artikkelen beskriver. Selvfølgelig er det Tyrkere som er like ekstreme motsatt vei, men i denne sake ligger et tungt krunglete politisk maktspill mellom eu og Tyrkia som desverre tåker til den faktiske historien.

Dette harmonerer ikke med mine muntlige kilder. Norske militære forteller at de har vært på besøk i Tyrkia, og allerede før de har sagt, spurt eller i det hele tatt ytret noe om folkemordet har det vært satt opp forsvarsverker. Alle samtaler dreiet seg om å forsvare seg mot folkemordsanklagene ved flere anledninger hvor disse ikke en gang var reist. Slik jeg har forstått dette var det en innebygget metodikk hos de tyrkiske offiserene som gjorde at de gikk i gang med motargumenter uten foranledning.

Kommentar #13

Torill Born

296 innlegg  1335 kommentarer

Forundrer meg OVERHODET ikke

Publisert rundt 9 år siden

Dette ser vi jo eksempler på til stadighet i små og store skalaer. Både mennesker og SYSTEMER (les politiske systemer) som ønsker å ha sin ære i behold og anser seg nærmest som guder og feilfrie er det klart vil på det sterkeste bestride at det fester seg noe negativt ved deres navn og rykte.

Men Tyrkia trenger jo ikke skamme seg mest - om man kan måle grusomheter - der må jeg trekke frem Tyskland som virkelig har gått i bresjen for at sannheten skal bringes frem i lyset. Ikke bare det - minnesmerkene både i Dachau, Bergenbelsen og hvor det nå enn er står som gapende og grusomme sår og som en av de verste minnesmerker i historien. OG de blir stående til skrekk og advarsel (er redd dette ikke er nok for å skremme enkelte), så er det noen som skal ha skryt for å ha REFSET seg selv og betaler enn idag til verden for sin grusomme brøde - så er det nettopp dette merkelige landet, som har stått for både det beste og (blant) det verste i verdenshistorien. Flere land med så stygg samvittighet - burde ta lærdom av Tyskland. Som det står i Bibelen. La ikke lyset stå under en skjeppe (i skjul) men la det lyse slik at alle kan se det.  Bibelen er læreboken ALLE mennesker skulle ha tatt og ta lærdom av. Det finnes ingen visere bok.

Kommentar #14

Kjellrun Marie Sonefeldt

238 innlegg  1504 kommentarer

Historisk roman.

Publisert rundt 9 år siden

Den østeriske forfatteren Franz Werfel skrev i 1933 en roman i to bind om utryddelsen av 1 million armenere  i 1915. "De førti dagene på Musa Dagh". Den handler om flere hundre peroner som søkte tilflukt på fjellet Musa Dagh. Mange av dem ble reddet av franske og engelske skip,etter å holdt ut på fjellet i 40 dager.

Boken ble filmet i 2007.Stallone.

 

Kommentar #15

Per Traasdahl

67 innlegg  1534 kommentarer

Bare en liten korreksjon Torill

Publisert rundt 9 år siden

Jeg havna helt utilsiktet i Bergen Belsen i fjor sommer på min ferietur og på et skilt der som presenterte leiren sto det at det var Engelskmennene som kommanderte Tyskerne til å bygge det minnesmerket som er der i dag.

 Jeg er forøvrig helt enig med deg i at Tyskland har gått veldig langt i å "rydde" opp etter seg etter WW2, mere eller mindre frivillig.

Nå har vel Hellas også vurdert å sende regning til Tyskland for hva de måtte ha blitt påført i nevnte krig. Hvorfor de ber om det nå kan jo ligge åpent .

Kommentar #16

Are Austnes

0 innlegg  3 kommentarer

Svarteboka

Publisert rundt 9 år siden

Skal innrømme at svarteboka kom med historiefordreining kom som en overaskelse på meg. Har kanskje sluppet litt løs på den naturlige skepsisen da jeg ikke så noen grunn til at en norsk utgivelse om folkemord skulle ha en motivasjon til å fordreie historien, dette er fortsatt et spørsmålstegn for meg. Jeg har fått lest deler av kritikken, men skal lese igjennom hele og det var interessant lesning.

Det jeg reagerte på som gjorde at jeg litt for raskt kastet meg inn i debatten er ofte den litt ensidige vinklingen jeg opplever om Tyrkisk historie. Slik som det nevnes i en annen kommentar her at Tyrkia slaktet ned grekere i 1923, uten at bakgrunnen for den gresk tyrkiske krigen nevnes, innblandingen fra england, og at det også var tyrkiske muslimer som ble deportert fra fra greske områder til Tyrkia. Det står også senere i kommentaren at "staten bygger jo sin eksistens på etnisk rensing", en temmelig drøy påstand, men ingen ser ut til å reagere på det. Ingenting av dette står jo i hoved artikkelen, det står derimot at "  I en av byene oppdager man at de offentlige toalettene i byen har konstruert urinaler av ofrenes gravstener.". Om det er sant så tror jeg ikke det er noe som har bred støtte i den Tyrkiske befolkningen. Det er ofte ekstreme eksempler som plukkes opp og setter temperaturen på debatten når den går utenfor forsknings miljøet, men om det er tilfelle er det selvfølgelig tragisk.

Årene frem mot 1915 var fylt av væpnede konflikter mellom Osmanene og Armenerne så vel som Armenere og Kurdere. Det var ARF geriljaen som sprengte nasjonalbanken og gjorde et attentatforsøk på sultanen. Det var heller ikke bare paranoia at Armenerne prøvde å finne allianser i Russland og Europa mot Osmanene (tragisk nok også med ung-tyrkerne). Det tidligere mektige Ottomanske riket står på randen av total kollaps, med fronter på to sider og indre opprør og en rekke grupper som ser for seg sin egen stat etter rikets fall.Når det er sagt legger jeg meg flat, som du sier, du trenger ikke være uskyldsren for å være offer for folkemord. Den Tyrkiske stats iherdige blokkade av informasjon og forskning på hendelsen kan ikke forsvares. Hva individer og grupper av Armenere har gjort i historien er også ubetydelig sammenlignet med det som skjedde mot dem som folkegruppe. 

Mange av meningene mine var bassert på folkemordernes svartebok, om den er feil skal jeg selvfølgelig revurdere oppfatningen jeg hadde av historien mellom Tyrkere og Armenere. 

Kommentar #17

Kjell Aarsund

101 innlegg  5507 kommentarer

Historierevisjonisme

Publisert rundt 9 år siden
Det kan herske liten tvil om at Tyrkia bygger sin eksistens på etnisk rensing.Nesten samtlige av landets minoriteter er utslettet eller fordrevet.Kun kurderne er tibake,og de har vært utsatt for en kontinuerlig forfølgelse.At tyrkere ble fordrevet fra Hellas er heller ikke riktig.Etter at grekerne var fordrevet fra sine hjem i det indre Anatolia i 1923, og søkte tilflukt i kystbyer som Smyrna,foreslo Fridjof Nansen at fordrevne grekere skulle bytte hjem med tyrkere bosatt i Hellas. Men antallet fordrevne grekere var langt høyere enn antallet tyrkere som dro fra Hellas.Tyrkere i Hellas ble heller ikke utsatt for tvungen deportasjoner slik de anatoliske grekerne ble,jeg viser til min artikkel her på VD om temaet.Mange tyrkere,særlig på øyene forble også bosatt i Hellas.
Kommentar #18

Kjellrun Marie Sonefeldt

238 innlegg  1504 kommentarer

1933.

Publisert rundt 9 år siden

Som tidligere nevnt ble Franz Werfels 2binds roman" De førti dagene på Musa Dagh" gitt ut i 1933,altså bare 18 år etter tragedien for armenerne.  Så nærtidig  var det rimeligvis lettere å grave seg ned i faktaforhold som grunnlag for boken. Franz Werfel var jøde og kanskje derfor også litt fokusert på undertrykkelse og behov for flukt.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere