Anonym167 Anonym

51

Jesus = Lykke?

Publisert: 6. feb 2010

Jeg sitter her en lørdagskveld uten noe å gjøre, som vanlig. Mange unge (og voksne) i Norge er ensomme. Flere enn vi er klar over.

Men det er ikke ensomhet jeg skal fokusere på i dette innlegget. For her jeg sitter og kjeder meg, bestemte jeg meg for å gå inn på verdidebatt.no og lese gjennom noen av innleggene som ligger på forumet.

Og i ett av innleggene under temaet "følelser" fant jeg følgende svar på ett innlegg:

"Sitat: Hadde Marilyn Monroe, i unge år, tatt i mot Jesus som sin frelser, så ville hun sikkert ha blitt en gammel og lykkelig dame!"

Det er helt sikkert godt ment, men jeg kjenner jeg blir provosert. Som 16 -åring "tok jeg imot Jesus som min frelser". Nå er jeg 22 år, og kan se tilbake på en utrolig tøff tenåringsperiode som fortsatte inn i 20-årene. Jeg har vært alt annet enn lykkelig som kristen. Og jeg vet at mange andre kristne lever urettferdig vanskelige liv. For ikke å snakke om de forfulgte kristne. I dagens kristne samfunn er det som om det går en rød tråd som sier at det er et = tegn mellom det å være kristen og det å være lykkelig. Og dette skremmer meg.

Hvis jeg hadde hatt helse til å ta en mastergrad, skulle jeg skrevet mastergradsoppgave om dette temaet. Jesus = Lykkelig? Jeg kunne gjerne reist rundt i norske menigheter og holdt foredrag om det. For dette brenner jeg for!! Jeg har vært litt rundt i menighets -og organisasjonsnorge, og sett hvor mye det preger miljøene at man legger opp til en slags lykkelig stemning/setting.

Hvis livet er bra, så er det ikke vanskelig å gå på møte. Alle er glade og smiler, det er en stemning full av kjærlighet. Alle klemmer hverandre, sier "så godt å se deg!!", de hilser på nye folk og inkluderer alle. Alle skal ha det bra, trives, inkluderes, bli sett og lyttet til. De som ønsker å bidra med sine talenter i menigheten, skal selfølgelig få lov til det! For all del ikke velg de andre alternativene når det er møte i menigheten! For det er HER det skjer! Dette er plassen! Her er Jesus! (og jeg undrer meg om tanken har slått dem at han er like mye på festen der alle de fulle ungdommene er...)

Ved første øyekast virker dette veldig bra. Sånn vil vi jo ha det! Men det er ikke alltid vi får det til.. Men det er absolutt dette vi jobber mot!

Og så tenker vi at, klarer vi å få til et slikt miljø, DA trekker vi folk!

Mye mulig.. Kanskje spesiellt ungdom, fordi ungdom vil være der det skjer! Og er det noe som blir presentert som kult og "in", så er ikke ungdommene vanskelige å be. Når Jesus og kristendommen kan være kult og populært, ja, da kan jeg også være kristen!! Status!!

Og så får vi sunn ungdom som holder seg borte fra rus og fest, og som dyrker nestekjærligheten.

Men tingen er den, at vi ofte framstiller livet som kristen, som "at gresset er grønnere på den andre siden". Forlat fest og fyll, og kom til oss, så vil du bli lykkelig! Si ja til Jesus, så vil alle dine problemer forsvinne! Bli frelst, og bli gammel og lykkelig, som det blir sagt over her.

Det er ikke sannheten. Og det er sannheten som setter fri, er det ikke?

MAN BLIR IKKE NØDVENDIGVIS LYKKELIGERE AV Å BLI KRISTEN!

Og dette er bare enda mer aktuellt i de menighetsmiljøene som forkynner om helbredelse og mirakler og hvor det skjer masse manifestasjoner. Fordi det blir forkynt at dette er til alle som vil ta imot, men det er slett ikke alle som opplever disse tingene. Og da står man der.. Og ingen forkynner snakker om unntakene. De nevner ikke de som skuffet går hjem med sykdommen sin, enten fysisk eller psykisk, mens sidemannen ble helbredet og fikk synet tilbake etter ti år som blind.

Og det er ikke så lett å komme til det "lykkelige" menighetsmiljøet når du hver eneste gang må ta på deg en maske som sier du er glad og fornøyd. For hvis noen ser du ikke har det bra, så skal de be for deg. Og hvis du ikke blir bedre etter forbønn, så må det være noe galt. Med deg selfølgelig, og din tro. For det er aldri noe galt med Gud.

I mange land i verden, blir kristne satt i fengsel fordi de kaller seg kristne. Noen blir tilogmed torturert. Forfulgt. Spyttet på. De har kjent på kroppen at det koster å si ja til Jesus. Mange av dem blir ikke gamle, og slett ikke lykkelige.

La meg gi dere et eksempel på det motsatte av Jesus = Lykkelig

Frelst + DTS i Ungdom i Oppdrag og stab i samme organiasasjon + aktiv i pinsemenigheter + fast deltager på kristne festivaler + ACTA bibelskole i IMI-kirken

=

Lykke? Hmm, nei det ble feil. Jeg mente: = depresjon, overdose og selvmordsforsøk, innleggelse på psykiatrisk kriseavdeling, fulgt av depresjon i flere måneder igjen.. behandling.. selvmordstanker.. tårer.. håpløshet.. motløshet..

Noe som skurrer? Har jeg noen gang følt meg liten og dum nettopp fordi jeg har vært kristen og IKKE lykkelig? Jepp.. Jeg fikk forbønn møte etter møte etter møte. År etter år. Gråt utallige tårer. Men bønnesvarene kom ikke.

Høsten 2008 var jeg på Catch the Fire i Ekebergshallen med folk fra Toronto. Det skjedde helbredelser og mirakler og manifestasjoner over alt rundt meg. I fem år hadde jeg slitt med depresjon. Forkynneren bygde opp troen min på at denne uken, denne uken her, var tiden inne! Jeg skulle bli fri! HELT fri! Lukk øynene, slå ut hendene, og ta imot din helbredelse! Gud er her akuratt nå, for å helbrede DEG! Han ØNSKER å sette deg fri! Ta imot! Vær frimodig!

Rundt meg blir folk satt fri. Mens jeg står der. Gjør jeg noe galt? Må jeg knipe øynene hardere igjen? Løfte hendene høyere? Tro sterkere?  Til slutt åpner jeg øynene. Slår hendene ned langs siden. Setter meg ned. Og føler meg aldeles rasende! Jeg blir så sint! For første gang siden jeg var 16 år og tok imot Jesus, mitt store håp, så lar jeg mine innerste og dypeste følelser komme til overflaten. Jeg raser mot Gud! Og mellom store tårer som pipler ut av øyekroken min, ber jeg innstendig: JEG HATER DEG, JESUS! HØRER DU?! HATER DEG, HATER DEG, HATER DEG!!! Og jeg blir sittende og hulke, og få masse vondt opp og ut. Jeg tror jeg holder på å bli gal. Mitt eneste håp som reddet meg fra selvmord da jeg var 16, har sviktet. Jeg innser det nå. Han vil ikke hjelpe meg. Vil ikke gjøre meg lykkelig.

En uke senere sitter jeg alene i hybelen min i Stavanger. De andre bibelskoleelevene har dratt på høstferie. Jeg har tablettene. Jeg har erfart at mennesker ikke kan eller vil hjelpe meg. Og nå har jeg altså innsett at dette gjelder Gud også. Så jeg tar tablettene. Og kjenner at dette blir for mye gift for kroppen min. Brekker meg.. Men tar mer.. Tvinger mer og mer tabletter ned.. Så legger jeg meg ned for å sovne, og aldri mer våkne i denne verden.

Men neste morgen våkner jeg. Og jeg raser mot Gud. Han kan ikke engang la meg dø! Livet er et fengsel jeg ikke slipper ut fra. Jeg holder på å bli gal.. Jeg orker ikke mer, men kan ikke flykte noen steder.. Helvete på jord.

Nå er jeg snart 22 år. Og jeg har det mye bedre. Men det er IKKE takket være Jesus. Jeg har tatt avstand fra bibel, bønn og menighet, og lagt fra meg alt jeg hadde bygd opp som kristen. Jeg har lagt fra meg den kristne Silje, og prøvd å finne meg selv som helt menneske.

Jeg er fortsatt kristen. Og etter lang tid, har jeg kommet fram til at dette er pga det Gud har gjort for meg gjennom Jesus. Jeg orker ikke forholde meg til det livet Jesus levde, for jeg ser bare brutte løfter, jeg ser et liv som ikke strekker til, jeg ser krav.. Jeg ser alt det menighetsnorge har malt foran øynene mine om Jesus og det å være Hans disippel.

Så nå fokuserer jeg på den ene tingen. At Jesus står i mitt sted. Fordi jeg ikke får til livet. Verken som menneske eller disippel. Så kom han, for at jeg skulle få liv. Han elsker meg, og han ønsker meg det beste. Men jeg tror ikke jeg vil få oppleve liv og kjærlighet og ekte, varig glede før i den nye himmel og den nye jord. Og det hviler jeg i. Jesus står i mitt sted. Og uansett hvor mye helvete på jord jeg opplever, så venter en ny himmel på meg når jeg en dag skal få lov å dø.

Jeg håper dette kan være en tankevekker.. For dere som tror på setningen Jesus = Lykke

Dette lykkespillet i menighetsnorge har ødelagt kristenlivet mitt. Og det kan ødelegge mange flere, hvis ikke vi får øynene opp for at Jesus er tilstede hos alle mennesker, uansett hvordan de har det. Og ikke med MÅL om at de skal bli lykkelige! Selv om disse folka vil være syke eller hva det skulle være, helt til de dør, så vil Jesus være en del av deres liv! Og de TRENGER IKKE være lykkelige, eller se glade og takknemlige ut, for å få tilhøre Jesus og ha fellesskap med han! DET ER LOV å klage, å ha det vondt og vanskelig, å ha en dårlig dag (eller år!). Det er helt okey. Jeg vil få bort denne kulturen som oser av Jesuslykke! Det er lov å være glad og lykkelig, men ikke gjør det til et krav som skal etterfølge alle som er kristne! Det ekskluderer utrolig mange som er ønsket og elsket av Ham!

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Olav Andreas Sæther

52 innlegg  188 kommentarer

Tusen takk

Publisert rundt 11 år siden

Tusen takk for at du deler denne historien. Jeg ble glad for å lese 
"Jeg er fortsatt kristen. Og etter lang tid, har jeg kommet fram til at dette er pga det Gud har gjort for meg gjennom Jesus."

"Så nå fokuserer jeg på den ene tingen. At Jesus står i mitt sted. Fordi jeg ikke får til livet. Verken som menneske eller disippel. Så kom han, for at jeg skulle få liv. "

Dette er og blir det viktigste. Det er jo dette Paulus fokuserer på når han refser menigheten i Korint for all deres fikse karismatiske tullballerier, m.m.

1Kor 2:2 For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet.

Forøvrig er det jo direkte Ubibelsk å si både "Jesus=lykke" og "være kristen = være lykkelig". For å komme fram til noe sånt må en være totalt blind når en leser det nye testamentet og om de første kristne. Man må ha tatt på seg briller som bare tillater en å se de karismatiske under som skjer ved apostlenes hender og forkynnelse, slik at en ikke får med seg at de samme apostlene, og folkene i menigheten ble syke, ble forfulgt, ble fengslett, ble hånet, trakkasert osv.

Jeg setter umåtlig stor pris på at du delte din historie. Selv har jeg blitt skånet fra å oppleve slik forkynnelse og praksis som du beskriver direkte. Men jeg har observert det fra utsiden og flere ganger forsøkt å påpeke at det kan få nettopp slike konsekvenser som du beskriver, samt at det ikke engang sammenfaller med Bibelens ord. - Da blir jeg gjerne kalt for for overdreven kritisk, lite åndelig eller andre ting.

Kommentar #2

Fredrik W. H. Steensen

101 innlegg  846 kommentarer

En sannhet med modifikasjoner?

Publisert rundt 11 år siden

Jeg har ofte hørt det sagt det du skriver, men jeg kan ikke se det er rett. I alle tilfelle ikke om vi ser til denne verden. Jesus er ingen rask snarvei til lykke, ingen garantist for at vi er lykkelige her og nå. Derimot er troen, med alle dens implikasjoner, en vei til trygghet. Kristendommen og Kristus troen har aldri opp gjennom historien vært en lykke tro, se så lykkelige de er, sa man ikke. Derimot sa man se hvor kjærlige de er, hvor de holder av hverandre.

Troen på Kristus Jesus som Frelser bærer gjennom det vanskelig, gjennom det tøffe, gjennom sorgen, gjennom tårene og gjennom dødens rike til den lykke vi skal finne i Saligheten. (Uff dette er vanskelig å si enkelt.) Jesus går med, Evangeliet bærer oss og Kirken (den verdensvide kirke, alle de troende) bærer hverandres tro. Kirken, ved de enkelte menigheter, er ment å være et sted der maskene kan falle og vi kan være oss selv, like foran vår Frelsers føtter mens Han bøyer seg ned, tørker våre tårer og smiler varmt til oss med Det Gode Budskap, Evangeliet, som er Kirkens bærer og som Kirken beskytter.

Hvem garanterer lykke, ikke Jesus i alle tilfelle. Ikke jordisk lykke i alle tilfelle. Vi er Kirkens og troens barn, vi er Jesu nådesøsken enten vi er glade eller triste. Jeg tror ofte at vi er vel så nær Kristus Jesus når det er tungt og vi våger å innrømme det. Det er ikke slik av vi hopper ut og inn av troen avhengig av hvordan vi føler oss. "Eg ser" av Bjørn Eidsvåg beskriver dette unike ved Herren Jesu forhold til sine søsken, vi kan være sure, vi kan gråte , vi kan være redde, vi kan gå i oppløsning, vi kan knekke sammen psykisk og fysisk, men vi skal vite Herren Jesus er død til liv for oss. Like gjennom dødsriket, like inn i Paradiset, Edens Hage til det nære forhold til Gud åpnet Herren vei.

Jesus lovet oss ikke lykke, lovet oss ikke god helse, men Han lovet å gå med være med oss  alle dager inntil verdens ende. Hvert skritt på vår vei går Han med, like gjennom dødensporter og derfra bærer Han oss i Sitt Skjød like inn i Den Himmelske Herlighet. Det er ikke lykke som betyr noe, men det å kjenne og erkjenne at vi er avhenige av Ham i vår vandring selv om livet er aldri så mørkt.

All erfaring jeg har tilsier, dagene er oftere grå og mørke enn lette og lyse. Men Herren Jesus er der, der er min tro, mitt håp som leder meg til kjærligheten, den Kjærlighet som blir stående like til Guds Trone. Jeg gleder meg til den dagen da jeg igjen kan gå lenger enn 30 meter, hoppe sprette og danse for Gud, min Frelser. Men det er ikke nå det ser jeg i Håpet og Kjærligheten som Troen bærer.

Jeg forstår dine handlinger, og jeg ville vel gjort det samme, har kanskje gjort det en stund. Derfor er det godt når jeg vet det ikke er hva jeg gjør som er viktigst, men det at jeg er. Vanlig uvanlig vil jeg, krangler så busta fyker med Jesus, angrer på at jeg fulgt Ham, men klarer ikke leve uten. Jeg er ikke spesielt lykkelig, ikke spesielt ulykkelig, men spesielt avhengig av Guds nåde, gitt meg gjennom Herren Jesus, til Gud Faders ære i Den Hellige Ånd.

Men lykkelig? Nei. Men trygg, trygg på at uansett så er Jesus med, Den Hellige Ånd gjennomstrømmer meg og Faderen ser meg, uansett. Jesus er lik trykk, ikke lykke. Trygg i stormen, trygg i nøden, trygg i sorgen og fortvilelsen, i nøden. Trygg i søvnen, trygg når jeg er våken, trygg i sykdommen, trygg inntil og gjennom døden, som vi vet kommer for oss alle.

Må Herren velsigne deg rikt, og takk for et dønn ærlig og herlig innlegg. Det er godt å vite man ikke er alene.

Broderlig hilsen Fredrik

Kommentar #3

Fredrik W. H. Steensen

101 innlegg  846 kommentarer

Dette var viktig sagt

Publisert rundt 11 år siden

Silje du skrev: Rundt meg blir folk satt fri. Mens jeg står der. Gjør jeg noe galt? Må jeg knipe øynene hardere igjen? Løfte hendene høyere? Tro sterkere? Til slutt åpner jeg øynene. Slår hendene ned langs siden. Setter meg ned. Og føler meg aldeles rasende! Jeg blir så sint! For første gang siden jeg var 16 år og tok imot Jesus, mitt store håp, så lar jeg mine innerste og dypeste følelser komme til overflaten. Jeg raser mot Gud! Og mellom store tårer som pipler ut av øyekroken min, ber jeg innstendig: JEG HATER DEG, JESUS! HØRER DU?! HATER DEG, HATER DEG, HATER DEG!!! Og jeg blir sittende og hulke, og få masse vondt opp og ut. Jeg tror jeg holder på å bli gal. Mitt eneste håp som reddet meg fra selvmord da jeg var 16, har sviktet. Jeg innser det nå. Han vil ikke hjelpe meg. Vil ikke gjøre meg lykkelig.

Den ortodokse tro er ikke fremmed for uttalelser som dette, og jeg tror Jesus er glad for ærligheten og råskapen i ditt utsagn. For du kom til Herren med det som er tungt, det som er vanskelig, det som gjør vondt og du legger det hele på Ham som ber deg komme som du er. Jeg sitter her med tårer i øynene, fylt med trist, mollstemt takkesang i mitt hjerte, og håper virkelig ikke du tar ditt liv. Jeg sitter her og ser en som kaster maska og roper sin nød til Ham som lytter, ikke gjør deg lykkelig men som gjennom det hele går med.

Så er spørsmålet om ikke nettopp det du skrek her, ditt sinne, din sorg, ditt mismot er nettopp hva vi kan gi, jeg kan gi til min Frelser.

Takk er alt jeg kan si, alt. Ingen ting.

Gud velsignelse oss alle.

Kommentar #4

Magnus Husøy

19 innlegg  4123 kommentarer

RE: Jesus = Lykke?

Publisert rundt 11 år siden
06.02.10 kl. 21:05 skrev Silje Pettersen Holand:

I mange land i verden, blir kristne satt i fengsel fordi de kaller seg kristne. Noen blir tilogmed torturert. Forfulgt. Spyttet på. De har kjent på kroppen at det koster å si ja til Jesus. Mange av dem blir ikke gamle, og slett ikke lykkelige.

Olav Andreas og Fredrik har allerede gitt gode kommentarer. Du skriver et ærlig innlegg Silje, og jeg tror dessverre at du ikke er alene om slike erfaringer og følelser. Selv har jeg nok ikke opplevd slike ting som det du forteller om - selv om også jeg har hatt mine runder med Jesus. I forhold til de forfulgte og lykke så forstår jeg nok hva du mener. Jeg vil samtidig minne om at mange forfulgte lever så sterkt for og i Jesus at de ofrer alt for ham, så selv om de ikke har menneskelig lykke i det å være kristne så er de "salige" pga. det offerliv de lever i (jamfør Jesu saligprisninger i Bergprekenen). Jeg kjenner en del mennesker som har blitt brutalt forfulgt og plaget pga. sin kristne tro (eller konversjon til denne fra bl.a. islam), og trass i det onde de har gått i gjennom så har de en helt spesiell lykke i Kristus. Jeg er glad for at du har beholdt troen på Jesus gjennom det som har skjedd, og at du, som Olav Andreas er inne på, kanskje har fått lagt av deg de onde tingene hos Jesus. Mvh Magnus

Kommentar #5

Jan Bording

57 innlegg  2503 kommentarer

Renset i ild

Publisert rundt 11 år siden

Det er skjelden å lese en så gripende historie, og enda mer skjelden å høre en historie om en som virkelig holdt fast på tross av alt. Jeg kom på dette skriftstedet som jeg synes du har gitt ansikt til:

 1Pet  1. 7 Slik blir troen deres prøvet. Selv forgjengelig gull blir prøvet i ild. Troen, som er mye mer verd, må også prøves, så den kan bli til pris og herlighet og ære for dere når Jesus Kristus åpenbarer seg.

Jeg har aldri skjønt herlighetsteologien. Har de ikke lest om Paulus prøvelser, pisking, forfølgelser, det er en ting, men skibbrudd, sult, sykdom. Hvorfor skulle Gud legge det på han og. Og hvorfor måtte Paulus samle inn penger til menigheten i Jerusalem hvis det bare var å be for å bli rik.

Velsignet være du for det du har skrevet og takk for at du holdt ut. Du skal vite at det du skriver betyr noe for oss.

Kommentar #6

Rolf-Erik Pedersen

17 innlegg  1884 kommentarer

Takk

Publisert rundt 11 år siden

Takk for et godt innlegg, Silje.  Mesteren selv lovet vel ingen av oss en dans på roser ved å følge ham.  Men vi har et følge, og det er det som er viktig.

Kommentar #7

Solveig Johanne Grønstøl

75 innlegg  350 kommentarer

Takk Silje

Publisert rundt 11 år siden

Takk for nok eit godt innlegg Silje. mange har gjort erfaringer som deg. Desverre framhever mange menighetar det du skriv om nemlig at livet med Jesus=lykke. Derfor blir det så vanskelig å komme til menigheten når livet ikkje er så lykkelig lengre. Det er snudd på hovudet. Lykkekristendommen er ein hån mot dei forfulgte kristne. Å vere kristen er overhode ikkje nødvendigvis synonymt med lykke. Men vi har ein som er med gjennom alt. Det er vårt store håp og trøst. Uansett korleis livet er, er han med.

Liker det siste avsnittet ditt:

"Jeg vil få bort denne kulturen som oser av Jesuslykke! Det er lov å være glad og lykkelig, men ikke gjør det til et krav som skal etterfølge alle som er kristne! Det ekskluderer utrolig mange som er ønsket og elsket av Ham!"


Det er så sant!


Kommentar #8

Torstein Langesæter

177 innlegg  5570 kommentarer

re

Publisert rundt 11 år siden

Det var interessant  å høyra historien din.

Eg synes  du fekk godt fram kva som er sann kristedom. Det er den som du no har funne.

Ikkje den som ein finn i Torontobevegelsen eller anna oppjaga kristen suggesjon.

Sitat:

"Dette lykkespillet i menighetsnorge har ødelagt kristenlivet mitt. Og det kan ødelegge mange flere, hvis ikke vi får øynene opp for at Jesus er tilstede hos alle mennesker, uansett hvordan de har det. "

Livet gjev mange nederlag og skuffelsar , men i alt dette er Gud den same.

Kommentar #9

Randi Johnsen

45 innlegg  894 kommentarer

Jesus=Lykke

Publisert rundt 11 år siden

Så sier han som er høyt opphøyet,

som troner evig og heter Den hellige.

I det høye og hellige bor jeg,

og hos den som er knust

og nedbøyd i ånden.

                                       Jesaja 57, 15

Kommentar #10

Ann Christin Eriksen

3 innlegg  770 kommentarer

Hei, Silje;)

Publisert rundt 11 år siden

Har selv reagert på det du skriver om, Silje. Var på et møte for noen år siden hvor predikanten fortalte at han var stolt av å være en lykkekristen! De andre var jo selvsagt med på det han sa, men i den verden vi lever i så er det ikke lett å være så utrolig lykkelig hele tiden. Det er i den nye himmel og jord at vi skal bli virkelig lykkelig.

Hilser med "FOTSPORENE"

En natt hadde en mann en drøm. Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren! Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne. For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to par fotspor i sanden; det ene var hans egne, og det andre var Herrens. Da det siste bilde fór forbi over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden. Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett par
fotspor.

Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt.

Dette forsto han ikke, så han spurte Herren: Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg, så ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg. Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet vanskeligst å leve, da er det bare ett par fotspor. Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest.

Da svarte Herren: Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg. De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst - og du bare kan se ett spor i sanden, det var de gangene da jeg bar deg i armene mine. 

Kommentar #11

Tor Fagerhaug

48 innlegg  1778 kommentarer

Re Jesus=lykke

Publisert rundt 11 år siden

Hei Silje! Først vil jeg si at det er en utrolig sterk historie du forteller og at du er modig. Jeg sliter selv med depresjoner og vet hva du snakker om. Det er mange utløsningsmekanismer som kan fremkalle depresjon, kanskje en av dem for deg er sterke emosjonelle opplevelser som f.eks vekkelsesmøter. Det er fint at du har senket kravene til deg selv, det er viktig å gjøre ting i ditt eget tempo. Selv om aktiviteten en dag bare er å gå i postkassa ( he he jeg har slike dager)

Det er metoder for å kjenne igjen en begynnende depresjon, og da kan du forbygge det værste. Blir du deprimert bit deg fast i bordplata og hold ut, det går over. Bare en ting til slutt, får du suicidale tanker, rop om hjelp og vit dette. En depresjon er et dårlig utgangspunkt for å gjøre det slutt, du er ikke rasjonell. Slike avgjørelser kan og bør man ta på et annet tidspunkt, når man tenker klart, og da blir det ikke aktuelt.

mvh Tor

Kommentar #12

Øyvind Woie

76 innlegg  64 kommentarer

Re "Jesus=Lykke?"

Publisert rundt 11 år siden

Silje er ærligere enn de fleste her på Verdidebatt - hun våger å sette ord på vanskelige ting i sitt eget liv og i kristenlivet sitt. Det blir et veldig sterkt vitnesbyrd som berører.

Men Silje forteller om noe mer enn seg selv. Hun forteller om en ungdomskultur som er i ferd med å bli veldig fokusert på å yte, prestere og mestre som kristne. Her er et farlig spor som kristenledere og voksne må begynne å bry seg om.

Å ha suksess som kristen ungdom kobles i alt for stor grad med å lykkes i å være på en bestemt måte og å gjøre bestemte ting. Mange toneangivende kristne miljøer er å ferd med å bli overfokusert på områder som helbredelse, profetier og lovsang - det er i ferd med å tegne seg et mønster der man må følge bestemte regler og former for å være en god kristen. Det overtones og profeteres at alle skal finne sine oppgaver og plasser - og sterke forkynnere peker for tydelig på veiene de unge skal gå. Den som ikke passer inn i forma vil falle utenfor, den som ikke kjenner ånden tale, helbredelsen komme vil kjenner at det er mispass mellom egne følelser og de kravene som settes opp.

Her ligger den alvorlige undertonen i det Silje skriver - det blir ikke rom for hele mennesket - bare den sterke delen som mestrer kravene - hvor er de tydelige voksne og erfarne? Hvor er de som har brent seg på dette før? Hvor er de som har åndelig erfaringsbagasje på dette feltet?

Kommentar #13

Knut Nygaard

488 innlegg  6965 kommentarer

Refleksjoner...

Publisert rundt 11 år siden

fikk flere når jeg leste innlegget ditt....som jeg takker for at du delte.

En av refleksjonene var denne:

Trolig er det flere enn vi aner...som sliter psykisk....men som bruker den snev av vilje og energi som er igjen der til å fremstå så oppegående og...perfekt...som mulig i de sekvensene hvor en tar steget ut i den sosiale verden.

Mest sannsynlig er det liten trøst å finne i det faktum at det er flere der ute som sliter.  Fikk allikevel lyst til å dele noe fra en historie jeg har kjennskap til.

En ung mann sitter og ensom på lørdagskvelden.  Faktum er at han etter over år har prøvd å bli en del av det vanlige sosiale liv nærmest har resignert. 

Han er kristen og trygg på sin identitet i så måte, men i møte med andre...kristne...så blir følelseslivet nesten mer sårbart enn i møte med ikke-kristne.  Han opplever at alle andre fikser livet; at alle andre har det såre bra; at alle andre har noen å være glad i og noen å dele livet med; at alle andre har leiligheter og bosted over hans standard ; at alle andre er noe o.s.v....derfor....når han går på et møte så gruer han seg for det som kan komme ...etter...møtet.  Noen som vennlig tar kontakt og som nærmest uten å reflektere så dypt over hvorfor en gjør det etter et par...kanskje tre...minutter...kommer til de ...opplevd avslørende spørsmål....som han hadde ønsket han selv kunne få  en indre fred rundt de ærlige svarene på...."Hva gjør du på?" ....er det vanskeligste.

Sannheten er han har funnet sin måte å leve med sine psykiske problemer på....en av de er lite sosial kontakt.  Dette veies opp i mot faren for å bli overmannet av ensomhetsfølelse.  Blir det for mye kan det bli svart...og tungsinnet ta over.

Men...har har noe som holder ham opp ...noe som aldri endres...han har troen på Jesus...og vet at Jesus elsker ham....uansett hva tanker og følelsesliv prøver å reprogrammere.

Han vet at grunnen til at han har psykiske problemer har sin årsak i det og det...og at hadde det ikke vært for troen på Jesus så hadde det vært helsvart for lenge siden.

Stopper der....det jeg lurer på i forlengelsen av din historie Silje og denne er at hvis en åpent og ærlig formidler ...ikke mye ...ikke alt...men at en sliter...så tror jeg at det i de fleste tilfelle villle ha ført til en opplevd aksepterende og god sosial setting....men det ligger latent i oss alle, tror jeg, det å prøve å dekke over og skjule våre opplevde svakheter og defekter.  Det kan for noen være mest positivt å bli akseptert for den en er pr. nuet uten at den annen part inviterer til forbønn eller signaliserer annen omsorg.  For andre vil det trolig være opplevd til god hjelp å få denne invitasjonen og omsorgen.  Det kreves da ærlige signaler på hva en er komfortabel med.

Det andre jeg lurer på er når du Silje sier du sitter ensom på lørdagkvelden...denne unge mannen gjør det....og trolig rimelig mange andre..kristne...som sliter gjør det...ville f.eks. et nettsted ha ført noe godt med seg....eller ville det være en fare for å bli overmannet at andres problemer og tankegods?

Opplever at Tor er inne på noe vesentlig...at en er seg bevisst hva som gir de gode helhetlige opplevelser og styrer unna de som har vist at det kan utløse negative tanker...så langt det er mulig.

Kommentar #14

Jan Bording

57 innlegg  2503 kommentarer

Eplekurs

Publisert rundt 11 år siden

For noen år siden var det populært rundt i menighetene med eplekurs. Det var fra USA, tror jeg, veldig psykologisk orientert, man bør jo ta sånt med en klype salt. Uansett, jeg var på et sånt kurs, var veldig skeptisk (fordi det er min natur), men det som skjedde var at hver og en som deltok fikk fortalt om noe de sleit med. Til min forbauselse hadde alle noe. Og når alle kom fram med sitt, ble det en stor følelse av aksept hos alle. Det ble en god og sterk opplevelse. Kanskje man burde grave fram de gamle eplekursene igjen for å renske opp i krokene fra tid til annen.

Kommentar #15

Anonym167 Anonym

51 innlegg  342 kommentarer

Tusen takk :)

Publisert rundt 11 år siden

...for alle kommentarene :) Har lest alle sammen, og setter stor pris på dem. Vil bare kommentere til Tor Fagerhaug at jeg vet veldig godt hva du snakker om, de dagene hvor det er vanskelig bare å gå utforbi og hente posten! Tidligere år har jeg på en måte alltid tenkt at depresjon betyr slutten på alt, og jeg ser ikke enden på det. Nå, denne vinteren, gjør medisiner at jeg ikke går så langt ned i kjelleren. Jeg har også tatt et mindfullness -kurs som hjelper meg veldig! Nå klarer jeg å "være" i depresjonen, og vite at det kommer bedre tider. Å holde ut på en måte.. I en av bøkene til Erling Rimehaug, står det så fint: La kaoset komme. Det har jeg tatt med meg. Når jeg merker at en depresjon kommer over meg, så er det bare å "gi opp, slippe alt jeg har i hendene, og la det komme". Og så lærer jeg underveis, små steg og sånn som kan gjøre ting litt bedre midt oppi alt det kipe. For eksempel leser jeg alltid de to bøkene til Erling Rimehaug når jeg er deprimert, Når Gud blir borte + Tørsten gir lys. De tar ikke bort depresjonen, men de er med på å utvide perspektivet mitt når jeg har gravd meg ned i mitt eget mørke hull. Jeg blir minnet på at vi er flere som er i dette mørket, og.. Ja.. De bøkene gir bare enorm trøst! Jeg vil absolutt anbefale dem!

Øyvind Woie: Du klarer å sette ord på det.. Jeg har alltid prøvd å være flink pike, og da jeg som 16-åring kom inn i karismatiske miljøer, fikk jeg virkelig utnytte dette til jeg ble utbrent og det som verre er. Det var en periode jeg var med som leder i ungdomsarbeidet, i barnearbeidet, jeg ledet lovsang i lovsangsteamet, jeg hadde andakter og prekener rundt forbi, jeg var med i bønnearbeidet, jeg gjorde praktisk arbeid før, under og etter møtene, og jeg skulle samtidig være super-sosial og passe på at alle hadde det bra, ble inkludert, følte seg velkommen osv. Jeg ga masse av meg selv, men fikk ikke påfyll.

I Ungdom i Oppdrag var det intenst program fra begynnelse til slutt, ikke minst de 3 månedene i India. Jeg slet også da med depresjon, men fikk beskjed om å gå til forbønn, og tro nok, og bekjempe det med løfter fra bibelen. For depresjon var tegn på en svak tro, og en kristen som ikke sto fast på Guds ord; bibelen. Jeg lover deg.. Jeg kjempet "åndelige kamper" til den store gullmedaljen, og jeg var såå (!!) sliten til slutt. For ikke å snakke om at jeg følte meg liten og dum når jeg henvendte meg til Gud. Jeg gjorde jo tydeligvis ikke jobben min riktig, siden depresjonen ikke forsvant.

Til slutt handlet alt om å prestere for å bli god nok for Gud. Alt jeg gjorde var liksom et desperat rop til Gud om at han måtte SE meg. Det var igrunnen det alt bunnet opp i. Rundt meg opplevde folk "store" ting med Gud. De følte hans nærvær, hørte hans stemme, fikk profeti-ord, eller fikk profetier over livet sitt.. Mens jeg stod der.. Usynlig. Lovsang, bønn, oppførsel i menigheten og under møtene, bibel-lesing. Alt ble en kamp for å få Guds oppmerksomhet. Jeg forkynte om nåde, men levde langtifra dette selv (men det så jo ikke jeg.. for jeg var jo DEN super-disippelen). Når jeg ser tilbake, er jeg glad for at jeg ikke var på OASE-festivalen og fikk profeti over livet mitt. For jeg hadde antageligvis gått blindt på, og gjort/levd ut hva det skulle være, om de hadde sagt jeg skulle være i Afrika resten av livet, eller stå i oppvaksen på McDonalds.. Forstå meg rett.. Jeg var så desperat på å være god nok for Gud, at hvem som helst av pastorer og lovsangsledere osv kunne misbrukt den tilliten. Jeg tror ikke dette bare gjelder meg.

Og jeg skulle likt å høre mer fra de eldre du snakker om, som deler disse erfaringene..

Kommentar #16

Rolf-Erik Pedersen

17 innlegg  1884 kommentarer

Flink pike, flink gutt

Publisert rundt 11 år siden

Hei Silje!

Jeg tenker litt på det du skriver om å være "flink pike".  Jeg skal fortelle deg at jeg var godt over 40 før jeg oppdaget at jeg ikke har gjort annet enn å bruke mye energi på å være "flink gutt".  Hele livet.  Pliktoppfyllende så det smalt i veggene!  Men ingen spurte meg noen gang om hva jeg ville, eller hva jeg ønsket.  Trofast gakket jeg hen til søndagsskolen, selv om jeg var vettskremt, men jeg turde jo ikke annet for da ville jeg havne "utenfor Edens hage".  Det var det samme på skolen; pliktoppfyllende og "flink". 

Kom til å tenke på da jeg ble konfirmert og den gamle presten strålte fordi jeg kunne hele Luthers lille katekisme på rams!  Jeg gjorde jo ikke annet enn det jeg trodde jeg måtte.....

Så ble jeg litt eldre og drømte om å bli gartner, men fikk beskjed om at det var kun fremtid å satse på et yrke innenfor økonomi.  Ok - så ble det sånn da.  Og min interesse for blomster, planter, drivhus og hele greia forsvant bort ett eller annet sted.  Jeg kunne ha fortalt mye om alle disse årene, men oppsummert så kan man vel si at jeg alltid har gjort det som jeg trodde andre forventet av meg.  Og min mening eller vilje var det vel ikke så nøye med, bare andre ble fornøyde!

Og jeg måtte flire høyt da jeg i 2009 tok en personlighetstest hos et rekrutteringsfirma og fikk klar beskjed om at "tall skal du iallefall IKKE jobbe med!".

Men du skal vite det at du ikke er alene om å ha presset deg til det ytterste for så å sitte igjen med kun tomhet og en kvelende følelse av usigelig tretthet.  Vi var allikevel ikke flinke nok, ikke trodde vi nok og ikke gjorde vi det Gud forventet av oss.  Eller andre.  Det er mange i samme båt som deg, Silje.

Kommentar #17

Anonym167 Anonym

51 innlegg  342 kommentarer

Takk..

Publisert rundt 11 år siden

.. for at du deler, Rolf Egil Pedersen. Kjenner meg igjen i det med valg av utdanning. For meg var det vel å ta det riktige utdanningsvalget, som ville bli rost opp i skyene. "Å, ja, hun går i sin mors fotspor" ville de smile og nikke fornøyd. Ingen forventet at jeg skulle bli sykepleier, men jeg la de kortene selv, og begynte på hjelpepleierutdannelsen, før depresjonen ødela det løpet. Så fikk jeg studiekompetanse, ble engasjert i kristne miljøer, og så kunne jeg gå i min onkels fotspor, og bli prest. Og tanten og onkelen min på vestlandet sa at "har vi ikke alltid sagt at Silje kom til å bli prest?!". Å joda! Og jeg smilte og var fornøyd. Helt til jeg begynte på teologistudiene, og innså at dette akademiske var tørt, kjedelig og totalt uinteressant for meg.

Man tjener ikke på å prøve å være flink pike (eller flink gutt). Som regel tvert imot.. . Man taper på det.. Det har vi begge erfart. I morgen begynner jeg på deltidsutdannelse som medisinsk sekretær, og er ferdigutdannet til jul. Ikke drømmeyrket.. Meg jeg sitter igjen helt tom etter disse årene, og aner ikke hvem jeg er eller hva jeg vil.. Så noe må jeg gjøre.. Så håper jeg tiden vil vise vei ut av kaos og inn i mer klarhet :)

Kommentar #18

Frode Meland

84 innlegg  4916 kommentarer

RE: Takk..

Publisert rundt 11 år siden

---

Takk for at du gir av din åpenhet Silje, det er sterkt å lese og du er modig som ikke bare erkjenner problemer, men deler dem med andre.  Jeg oppfatter det som en styrke.  Du er sterk - midt i problemene.

Jeg skal bare gi en kort kommentar:  Det du tar opp er jo i høyeste grad almenmenneskelig.  Når ulykke og fortvilelse rammer, så spør såvel den gudløse som den troende:  Hvorfor akkurat meg?  Hvorfor kunne ikke skjebnen finne noen andre å ramme, noen som kanskje tåler det bedre?  På en måte kan man si at skjebnen kanskje kunne være lettere å bære for den gudløse; fordi han per definisjon ikke forventer noen hjelp og/eller beskyttelse fra det høye.   På den annen side; når den troende opplever seg forlatt av sin Gud så kommer denne tapsfølelsen i tillegg til alt det andre.  Men så kan man argumentere med at den troende får styrke av sin tro gjennom prøvelsene.  Så her er det ikke lett å utrope noen kandidat til å ha fordeler - og det er vel heller intet poeng.  Så jeg skal la det være.

Men en mening har jeg:  At man får kontakt med andre som også sliter.  Det er en effektiv medisin mot den tapsfølelse som kanskje er den verste av alle:  Nemlig når man føler seg helt alene med sine problemer - alle de andre er jo så lykkelige!  Da er vel neppe et hysterisk-karismatisk miljø stedet å være for en kristen.  Men det finnes mange kristne med store lidelser og livsproblemer; det gjelder bare å finne dem.  I en stor by (som Oslo) burde det - teoretisk iallefall - ikke være noe problem i så måte.  Hvor enkelt dette er på ditt bosted vet jeg ikke.  Men så har vi jo Internett, og det finnes telefoner osv.

Som sagt:  Å redusere følelsen av å være den eneste i hele verden som sliter er et viktig skritt i retning av å få det bedre.  Og her snakker undertegnede av erfaring.

Kommentar #19

Magnus Husøy

19 innlegg  4123 kommentarer

RE: Re

Publisert rundt 11 år siden
07.02.10 kl. 17:37 skrev Øyvind Woie:

Å ha suksess som kristen ungdom kobles i alt for stor grad med å lykkes i å være på en bestemt måte og å gjøre bestemte ting. Mange toneangivende kristne miljøer er å ferd med å bli overfokusert på områder som helbredelse, profetier og lovsang - det er i ferd med å tegne seg et mønster der man må følge bestemte regler og former for å være en god kristen.

Hei Woie. Ja, disse tingene tror jeg at er sentrale også i dag. Jeg var borte i lignende tilstander som ung bekjennende kristen for vel 10-12 år siden (som 14-15-åring). Mange rundt meg var mildt sagt veldig oppe i lykke-kristendommen og mange karismatiske opplevelser. På den tiden var jeg nok ikke veldig sterkt rotfestet som kristen og følte nok ofte et ubehag ved å ikke ha opplevd alle de tingene som indirekte krevdes, f eks tungetale, "å se salig ut" under lovssang eller mye gateevangelisering osv.  Det pussige er at noen av dem som var veldig oppe i disse tingene den gangen ikke er kristne lenger i dag - mens jeg har "gått motsatt vei"... Selv om jeg nok følte at jeg ikke nådde opp den gangen så ser jeg i dag tilbake på det med en viss glede - nemlig over at jeg ble bevart som en kristen samt at jeg fikk tilegnet meg mye Bibel-kunnskap framfor opplevelser og lykkerus.

Kommentar #20

Linda Greve

4 innlegg  237 kommentarer

Takk fra meg (også)

Publisert rundt 11 år siden

... for at du deler din historie. Jeg tror vi er mange som ikke klarer å "Glede seg i Herren, alltid". Og vi er mange som til slutt fallt av det "åndelige jaget" og det "seirende kristenlivet". Noen vil nok kalle oss "følelsesmennesker" eller "sjeliske". Andre har løsningen, som er JESUS og "Jeg skal be for deg".

Det er et utrolig nederlag (som du beskriver) å delta i et møte/Gudstjeneste, der alle rundt en svever på en rosa sky, og en selv ikke opplever annet enn skjelvingen fra personen ved siden av. Det er flaut å sitte i et møte der pastoren beskriver og "maner frem" gleden i Den Hellige Ånd, og der en selv bare er tilskuer, en sur en sådan. Iflg predikanten. Ja, been there, done that :)

Det er ikke vi som er problemet. Det tok noen år, møter, forbønn og fortvilelse, før jeg forstod at kristenlivet ikke handler om "Holy ghost ride" eller "kriging i ånden" eller "guuud så hærlig"- Det er mye mer enkelt enn det: "Tro på Herren Jesus". Da kan man tillate seg å være menneske, med opp- og nedturer, samtidig som man har en visshet om at "Jesus står i vårt sted".

Kommentar #21

Benjamin Østli

13 innlegg  115 kommentarer

Den kristne fasaden

Publisert rundt 11 år siden

Jeg er glad for at du allerede som 22-åring har klart å skrelle av den kristne fasaden, som så stor del av kristen-Norge har tatt på seg. For meg tok det over 30 år! Fokuset du har mot hva en bør være, at man skal smile, løfte hendene, og nærmest fornekte all sykdom, har dessverre fått en overvekt i forhold til det sentrale: å tro på Jesus. Vi tar på oss mange ritualer, manifestasjoner og "salighet" for å virke lykkelige utad, mens i oss selv sliter vi alle som mennesker. Og du er ikke alene om dette.

Hadde mennesker i menighetene vært ærlige, sagt hva de de tror på, det enkle, det fantastiske med budskapet, hadde vi fått en ny reformasjon, til og med i tros-menigheter (hvem skulle tro det?) For vi er på god vei mot meningsløst menighetsliv, der vi bare er gode medlemmer, ikke gode mennesker.

Kommentar #22

Benjamin Østli

13 innlegg  115 kommentarer

RE: Takk fra meg (også)

Publisert rundt 11 år siden
08.02.10 kl. 01:05 skrev Linda Greve:

Det er ikke vi som er problemet. Det tok noen år, møter, forbønn og fortvilelse, før jeg forstod at kristenlivet ikke handler om "Holy ghost ride" eller "kriging i ånden" eller "guuud så hærlig"- Det er mye mer enkelt enn det: "Tro på Herren Jesus". Da kan man tillate seg å være menneske, med opp- og nedturer, samtidig som man har en visshet om at "Jesus står i vårt sted".

Jesus gjorde jobben. That´s the point. Du har det i deg, Linda! L

Kommentar #23

Torhild Pettersen

1 innlegg  191 kommentarer

Lykke?

Publisert rundt 11 år siden

Hei Silje.

Leste bloggen din og kan ikke glemme den ærligheten og fortvilelsen som kom frem i innlegget ditt. Godt at du leser Rimehaug, han forstår virkelig hva dette er. Nå er det for noen slik at Gud "knekker " og bøyer oss for sin hensikt ( renser og bygger opp )og jeg er viss på at du kommer ut av dette sterkere som menneske og styrket i ekte tro på vår Frelser og forløser.

Jeg registrerte meg her for å skrive noen av mine erfaringer om livet i Kristus. Jeg strevde også slik som deg med å bli bedre for Herren . Jeg strevde og strevde i egen kraft og tilslutt var jeg helt utslitt og tom av mine egne forestillinger om hvordan et kristenliv skulle leves. Da gav jeg opp og ba til Gud at nå får du ta over, jeg klarer aldrig å leve opp til dine krav Herre. Da var det en sang som jeg lærte på søndagsskolen i barndommen som kom opp i min bevisshet:

 " Min båt er så liten og havet så stort, men Jesus har grepet min hånd, når Han styrer båten så går det så bra på veien til himmelens stad."

Da forsto jeg med ett at jeg måtte slippe lysten til å styre alt selv å la Herren slippe til og la Ånden lede . Det har forandret mitt forhold til Gud og andre mennesker,til meg sev og min vandring på " veien ". Gleden kommer bare boblende opp til overflaten :), og jeg som trodde at jeg aldrig kunne føle glede mer, eller tro at jeg var "god nok". Andres krav og egne mål og forestillinger er i min erfaring heller et hinder. Tittelen på boken til " Ro uten årer " bare den sier meg mye. Håper du ikke syntes dette ble for enkelt og for smått, for det er ofte i det lille og enkle det store bor.

Her jeg bor er jeg omgitt av høye fjell og hver kveld når jeg skal gå og legge meg ser jeg opp mot fjellene og siterer :

" Jeg løfter mine øyne opp mot fjellene-hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren"   Salme 121

I salmene er det mye trøst å hente når livet blir tungt og vanskelig og der finnes løfter om nye grønne enger.

Jeg ønsker deg av hele mitt hjerte alt godt Gud velsigne deg - Gi slipp og slipp Herren til.

Kommentar #24

Bente Haukaas

48 innlegg  1453 kommentarer

Kjære Silje!

Publisert rundt 11 år siden

Mange takk for åpningsinnlegget ditt. Du setter fingeren på noe sentralt, nemlig en klisjé. Jesus har aldri lovet at det å være kristen skal være lett. Han sier jo: «Ta opp ditt kors og følg meg». Et kors er tungt å bære!!

Jeg har heldigvis sluppet slike hysterioforme kristendomsmiljøer som du beskriver. I pinsemenigheten var jeg en gang på besøk med en venninne. Jeg ble så vettskremt at jeg aldri gikk tilbake. Jeg er født inn i en slekt hvor de fleste prøvde å leve kristendommen i det daglige, dvs gjøre sin jobb, vise medmenneskelighet, hjelpe trengende, vise gjestfrihet, samle inn penger til misjonen, kose oss sammen med kinasjakk, ludo, kortspill mm. Oppmuntre talenter. Synge sammen. Nyte både hverdagsmat og festmat sammen. Ingen så på dans som synd og verdslig musikk tonte ved siden av salmesang. Det vigtigste var at vi ba vår aftenbønn, så vi hadde vårt forhold til Gud i orden før natten ség på. Og ellers skulle vi være stille når Guds ord ble talt i radioen. Å vise respekt for det hellige kalles det.

Nåja, dette var ikke et forsøk på å forherlige min slekt. Alle familier og slekter har ett eller annet å stri med. Derimot var det et forsøk på å vise at kristendom kan være noe annet enn det du beskriver fra karismatiske miljøer.

Siden du er relativt ny her, Silje, så vet du sikkert ikke at jeg parkerte Gud da jeg kom i kontakt med Universitets-miljøet. Det var så mange ismer å ta hensyn til.....

Som jeg har fortalt til de andre, så lot ikke Gud seg parkere i så veldig mange år. Han ville vite om jeg trodde eller ikke. Det fant jeg en indre visshet på at jeg gjorde og ba så om at Gud måtte vise meg veien ...... Det gikk ennå noen år før jeg kunne fortelle at jeg trodde på Gud.

Siden jeg er akademisk utannet, så syns jeg det er litt gøy å være her på verdidebatt. Jeg vet at enkelte miljøer på Universitetene kan være beinharde mot dem som ikke har en ateistisk grunnholdning. Noen som jeg ikke har sett på lenge fra de kretser, ler sikkert av meg fordi jeg skriver her. Dem om det! :) Jeg håper at en og annen som selv parkerte Gud i forvirringen med alle de ismer de måtte forholde seg til som studenter, kanskje kan få mot til selv å folde hendene og si: «Kjære Gud, hjelp meg og vis meg veien».

Du har funnet din vei. Du sier: «Han elsker meg, og han ønsker meg det beste. Men jeg tror ikke jeg vil få oppleve liv og kjærlighet og ekte, varig glede før i den nye himmel og den nye jord. Og det hviler jeg i. Jesus står i mitt sted. Og uansett hvor mye helvete på jord jeg opplever, så venter en ny himmel på meg når jeg en dag skal få lov å dø.»

Dette er noe av det viktigste du kan si! Kanskje oppnår du ikke VARIG glede her på jorden, men for alt du vet kan det ligge mange lykkelige stunder foran deg (ved siden av mange av de tunge som fortsatt vil være der). Jeg tror at noen av de vondter vi opplever her i livet, av og til kan forbindes med Guds kjærlige omsorg. Gud setter, i noen tilfelle, en kjepp på den veien vi går for å forhindre oss fra å gå på en vei han ikke ønsker vi skal gå.

Kanskje er din oppgave i livet nettopp å gå i mot den karismatiske «BLI FRISK» læren. Om jeg skulle få lov å gi et aldri så lite råd, så må det bli slik: Hold fast i din kontakt med Gud og den måten du nå forstår ham på uansett hva som hender deg i livet. Fullfør den utdanningen du nå tar og jobb i ro og fred med det i noen år. Mye kan skje. Du kan finne deg en kjæreste, kanskje bli mor (hvis Gud vil). Det kan ligge mange oppgaver foran deg som er i tråd med Guds vilje. Jeg tror at selv det å bære høyet inn i låven er en måte å prise Gud på. (Man gjør sin jobb og tar vare på det Gud har gitt en).

Kanskje har Gud helt andre planer for deg enn ekteskap og moderskap, men det vil du finne ut av etterhvert.

Til slutt: Honnør til deg fordi du er så modig at du står frem med din depresjon og ditt suicidalforsøk. Det fins nok mange som ikke er så modige. Det som er aller best ved deg er ikke det at du bare står frem og gir depresjonen et ansikt, men at du våger å relatere varigheten av depresjonen til de som har innbildt deg at jordisk lykke gis bare til de som tror nok (hva nå det skal bety "å tro nok"). Du er klokere, du, enn mange av dine jevnaldrende.

Lykke til videre med Kristus i motgang og i glede!

Kommentar #25

Torhild Pettersen

1 innlegg  191 kommentarer

Bente

Publisert rundt 11 år siden

Til Bente Haukås.

Du beskriver så fint vandring med Gud i hverdagslivet , det er jo dette det handler om etter min mening. Ikke bare på møter og i kirken. Leve med Herren i hverdagen i omtanke og tjeneste for andre, kjærlighet,  medfølelse, likeverd, respekt, m.m. Frans av Assisi sa engang så klokt:

" Forkynn alltid evangeliet.........bruk om nødvendig ord. "

Det er jo det han også peker mot at det er i livet i samhandling med andre mennesker Jesus lever midt iblant oss og når han leder oss blir samhandlingen slik at den gagner alle.

Det er stor takhøyde og toleranse i Herren og er kompasset rett innstilt kjenner nok enhver hva som er tillatt av menneskelig moro, uten fordømming av andre. Tror det er når vi dømmer andre vi synder mest, spesielt om motivene er uærlige . Dette var kloke ord fra deg til Silje, jeg takker deg også.

Mannen min ble også skremt av tungetale da han var barn og det har preget ham for livet og gjør at han tar( litt ) avstand fra kristendommen .
Kommentar #26

Anonym167 Anonym

51 innlegg  342 kommentarer

Takk:)

Publisert rundt 11 år siden

..for alle kommentarer :)

Frode Meland: Tror det er et veldig viktig poeng, dette med å bli minnet på at vi er flere som sliter. Å utvide perspektivet på en måte.. Bare det i seg selv gir trøst! Og det å finne fellesskap med disse, så vi kan være medmennesker for hverandre, er en enorm ressurs :)

Linda Greve: Takk for din kommentar :) Kjenner meg veldig godt igjen i bildene og uttrykkene du nevner! Er så glad for at jeg har funnet den hvilen, og bare kunne gi slipp!

Benjamin Østli: Du sa det! Gode medlemmer, ikke gode mennesker. De har det så fint i menigheten, og de danner sin egen lille himmel på jord der inne... Og så fortrenger de virkeligheten "der ute", og alle som kommer til dem, skal inntulles i denne fantastiske kulturen. Men jeg opplevde at da jeg etter overdose og innleggelse måtte slutte på bibelskolen, og også i menigheten, så ble de fleste relasjoner brutt. Ingen sms som spurte hvordan jeg hadde det, at de ba for meg og husket på meg.. Ingen kom å besøkte meg da jeg var innlagt, eller i ukene etterpå. Noen veldig få holdt kontakten, og det er jeg takknemlig for. Men det blir fort at vi er gode medlemmer, men ellers er ikke nestekjærligheten så viktig. Vi elsker de som er involvert i menigheten, besøker dem, støtter opp om dem, osv.. Det blir en egen verden .. Og en farlig sovepute.

Og .. Ikke minst, som du refererer til Linda sitt innlegg.. Jesus gjorde jobben..! Det er han vi tror på! Vi har tatt imot en gave. Og så er det så mange av oss som lever som om vi må betale tilbake for å fortjene denne gaven for resten av livet..

Torhild Pettersen: Tusen takk for kommentaren din! Så sterkt å lese om din opplevelse. Jeg er så enig i det du sier, om at det store er ofte i det enkle! Fikk jo helt tårer i øynene av å lese om den sangen fra søndagsskolen! Vi sang også den, og en gammel tante av min mor var så glad i den sangen. Nå gav du meg en helt ny opplevelse av den :) Så mye hvile :) Salme 121 er en av min mors yndlingssalmer. Hun har ofte minnet meg på den opp gjennom årene, og brukt den mye selv:)

Benthe Haukås: Jeg liker å lese om oppveksten din og hvordan din familie praktiserte kristenlivet! Det er det jeg prøver å få til nå.. Et liv i helhet, som ikke trenger ha noe skille mellom menighetsliv og "livet utenfor". Et liv hvor troen alltid er med.. På en enkel og naturlig måte. Jeg synes Den Norske Kirke sier det så fint: I Kristus, nær livet :)

Det er utrolig bra at du har funnet tilbake til Gud etter å ha vært på et universistetsmiljø med alt det medfører! Og at du fortsatt er i det miljøet, og står fast med troen din :) Knallbra! :)

Jeg måtte lese gjennom innlegget mitt på ny, og se om jeg hadde skrevet om mine framtidsplaner ang ekteskap og det å bli mamma. Men jeg tror ikke, så langt jeg kan se, at jeg har nevnt det.. Så rart at du skrev det så tydelig.. Pga vanskelige og vonde opplevelser i fortiden, har jeg vært veldig i tvil om jeg noen gang vil klare å være i et fast, forpliktende forhold (gifte meg..), og også om jeg i det hele tatt har lyst til dette. Det samme gjelder å bli gravid. Men det er sant som du sier. Også det kan jeg få legge hos Gud :)

Kommentar #27

John David Didriksen

0 innlegg  71 kommentarer

Følelser og zånn

Publisert rundt 11 år siden

Jeg tror aldri jeg har blitt så følelelsesmessig berørt av noe jeg har lest på Verdidebatt som jeg ble av dette innlegget. Dette burde være obligatorisk lesning for alle som driver kristent ungdomsarbeid.

Kommentar #28

Anonym167 Anonym

51 innlegg  342 kommentarer

Tusen takk..

Publisert rundt 11 år siden

..for kommentaren din :) Setter pris på å høre det :)

Kommentar #29

Solveig Johanne Grønstøl

75 innlegg  350 kommentarer

RE: Følelser og zånn

Publisert rundt 11 år siden
09.02.10 kl. 08:35 skrev John David Didriksen:

Jeg tror aldri jeg har blitt så følelelsesmessig berørt av noe jeg har lest på Verdidebatt som jeg ble av dette innlegget. Dette burde være obligatorisk lesning for alle som driver kristent ungdomsarbeid.

.. og alle som er menighetsledarar. Det er altfor mykje fokus på  vere gode medlemmer- istedet for gode mennesker som Benjamin Østli skreiv.

Eg har opplevd noko av det Silje skriv om- når livet røyner på er det få i menigheten som veit korleis dei skal oppføre seg. Eg var sjølv sjuk i fleire år, og når ikkje Gud svarte på bønna om helbredelse med ein gang vart mange "menighetsvenner" forvirra. Det virker som vi i karismatiske menighetar iallefall ikkje er særlig gode å på å gå saman med folk når dei har det vanskelig. Det blir så lett; "eg ska be for deg," uten at ein evner å vise praktisk omsorg.Fjellet som står i vegen er "Gud skal gi oss et lykkelig liv om vi følger han..." Men eg fatter ikkje kor vi har det fra...

Kommentar #30

Bente Haukaas

48 innlegg  1453 kommentarer

RE: Bente

Publisert rundt 11 år siden

 Hei Torhild!

08.02.10 kl. 19:09 skrev Torhild Pettersen:

Til Bente Haukås.

Du beskriver så fint vandring med Gud i hverdagslivet , det er jo dette det handler om etter min mening. Ikke bare på møter og i kirken. Leve med Herren i hverdagen i omtanke og tjeneste for andre, kjærlighet,  medfølelse, likeverd, respekt, m.m. Frans av Assisi sa engang så klokt:

Takk skal du ha! Jeg tror det er så viktig at vi forsøker å leve evangeliet ("å leve evangeliet" er det beste utrykket jeg finner for å praktisere det kristene budskap i hverdagen). Jeg syns det er viktig både å gå i kirken og å be sine bønner, lese i Bibelen mm, men alt dette blir så meningsløst om det ikke gjenspeiler seg i våre forhold til de dagligdagse begivenheter. Da kunne vi like så godt hatt en fast time på treningssenteret i steden for kirken, bibelen og bønnene. Selvsagt gjør vi våre feil, men da kan vi jo be om unnskyldning, få det lagt bak oss, slik at vi kan fortsette å leve evangeliet i hverdagen.

Mvh Benthe

Kommentar #31

Bente Haukaas

48 innlegg  1453 kommentarer

RE: Takk:)

Publisert rundt 11 år siden

 Hei Silje!

08.02.10 kl. 23:30 skrev Silje Pettersen Holand:

Benthe Haukås: Jeg liker å lese om oppveksten din og hvordan din familie praktiserte kristenlivet! Det er det jeg prøver å få til nå.. Et liv i helhet, som ikke trenger ha noe skille mellom menighetsliv og "livet utenfor". Et liv hvor troen alltid er med.. På en enkel og naturlig måte. Jeg synes Den Norske Kirke sier det så fint: I Kristus, nær livet :)

Det er utrolig bra at du har funnet tilbake til Gud etter å ha vært på et universistetsmiljø med alt det medfører! Og at du fortsatt er i det miljøet, og står fast med troen din :) Knallbra! :)

Jeg måtte lese gjennom innlegget mitt på ny, og se om jeg hadde skrevet om mine framtidsplaner ang ekteskap og det å bli mamma. Men jeg tror ikke, så langt jeg kan se, at jeg har nevnt det.. Så rart at du skrev det så tydelig.. Pga vanskelige og vonde opplevelser i fortiden, har jeg vært veldig i tvil om jeg noen gang vil klare å være i et fast, forpliktende forhold (gifte meg..), og også om jeg i det hele tatt har lyst til dette. Det samme gjelder å bli gravid. Men det er sant som du sier. Også det kan jeg få legge hos Gud :)

 Når jeg skrev om barndomsopplevelser, så var det storfamilien jeg tenkte på. I kjernefamilien min i byen lærte jeg bordbønn og aftenbønn og hadde foreldre som var gode lyttere når jeg kom hjem og fortalte hva jeg hadde lært på søndagsskolen. Kjernefamilien var likevel bare en enhet som gikk opp i en større enhet, nemlig slekten. Min oldemor bodde i et flergenerasjonshus hvor også mine besteforeldere, en søster av min bestefar og en tante og onkel bodde. I nærheten hadde andre av mine oldeforeldres barn etablert seg. I denne store slekten tilbrakte jeg nesten alle mine sommerferier, mange påsker og en og annen jul.

Jeg tror ikke det var noen lett jobb å drive med kuer og sauer, slått og fiske mm i gamle dager uten de hjelpemidler vi har i dag, men de greide det i troen på Jesus Kristus og gjennom Ham som gode forbilder for oss barna.

I våre dager er samfunnet annerledes. Alle rundt oss er ikke kristne. TV-programmene har endret seg og barn kan bli ertet på skolen fordi de tror på Jesus. Med andre ord: Det har blitt vanskeligere å være kristen. Likevel tror jeg at vi kan lære av de som har gått foran oss og som for lengst er døde og begravet. De greide sitt liv innenfor de rammer som var gitt dem på den tiden. Jeg skrev ovenfor: "de greide det i troen på Jesus Kristus og gjennom Ham som gode forbilder for oss barna". Dét tror jeg er nøkkelen for oss alle. Vi behøver ikke å gå rundt å tyte til alle og en hver at vi er kristne (mange vil bli lei og stenge oss ute), men rett og slett leve som kristne der vi til en hver tid er, prøve så godt vi kan i visshet om at Gud forventer ikke mer av oss enn vi kan greie. Da kan det hende at noen blir interessert i hvor vi henter utholdenheten og evt styrken vår fra ....... Vi har alle våre dager hvor vi ikke ser spesielt sterke ut, men det må jo bli en del av budskapet, til de som ønsker å høre om det: Hos Jesus er vi alle velkomne enten vi er sterk eller svak.

.....................

08.02.10 kl. 23:30 skrev Silje Pettersen Holand:

Jeg måtte lese gjennom innlegget mitt på ny, og se om jeg hadde skrevet om mine framtidsplaner ang ekteskap og det å bli mamma. Men jeg tror ikke, så langt jeg kan se, at jeg har nevnt det.. Så rart at du skrev det så tydelig.. Pga vanskelige og vonde opplevelser i fortiden, har jeg vært veldig i tvil om jeg noen gang vil klare å være i et fast, forpliktende forhold (gifte meg..), og også om jeg i det hele tatt har lyst til dette. Det samme gjelder å bli gravid. Men det er sant som du sier. Også det kan jeg få legge hos Gud :)

.....................

He, he, jeg er ikke tankeleser. Jeg tror at vi alle trenger noe å se frem til. Jeg tror at Gud har planer for oss, men at vi ikke alltid ser dem fordi vi er så opptatt av vårt eget. Når jeg nevnte barn og ekteskap, så var det mest for å peke på at det er ikke de store bragdene vi behøver å klare. Alle behøver ikke bli misjonærer eller være aktive innen menigheten. Kanskje det er nok for Gud at vi klarer det hverdagslige som f.eks familielivet. Det er ikke alltid så lett når ett barn skal kjøres på fotballturnering midt i kirketiden, mens de andre barna driver med aktiviteter som gør at de må kjøres hit og dit midt i middagstiden (midt i uken). Det legges stort press på dagens familie.

Men alle får ikke sin egen kjernefamilie i voksen alder. Gud har gjerne bruk for noen til andre ting.

Det som er så flott med Gud er at han kan vende vondt til godt. Tenk på Josef (fra GT). Hans misunnelige og grådige brødre solgte ham til en slavehandler. Senere ble det nettopp Josef som reddet familien. Uten ham ville de muligens ha dødd av hungersnød.

Kommentar #32

Ragnhild H. Aadland Høen

13 innlegg  241 kommentarer

Sint på Gud

Publisert rundt 11 år siden

Kjære Silje, takk for ærlige ord. Jeg har bare 25 minutter til disp, men skal forsøke å ikke skrive noe fort som oppleves lettvint. For å få til det tar jeg fram noen ord jeg skrev for tolv år siden til en kamerat (som opplevde at kameraten hans døde av en legetabbe):

Det er helt lov å være sint på Gud. Faktisk har hele 70 prosent av Salmene (Salmenes bok i Bibelen) elementer av aggresjon. Det er flere klagesanger enn det er lovsanger i Salmene.

Sommeren 1998 traff jeg på en pastor som hadde en sønn med cerebal parese, noe som gjorde at sønnen slepte litt på det høyre beint når han gikk på skolen. Og det måtte han gjøre hver dag, selv om han ble mobbet.

- Mange ganger når sønnen min kommer hjem kan jeg se at han har det fryktelig vondt. At nå har de være dumme og mobbet ham igjen. Men så vil han ikke snakke om det. Han bare slenger sekken i veggen og lukker døra til rommet sitt. Og jeg får så lyst til å si til han; bare slåt til meg! sa faren med et utropstegn som gjorde vondt.

- Slå til meg, brøl til meg, skjell meg ut, vær sint på meg, hva som helst bare det hjelper deg! ropte pastoren ut i rommet, før hun husket å puste inn igjen, og fortsatte lavt, lavt:

- Og når jeg, som er en sånn elendig far, når jeg får lyst til å si noe sånt, hvor mye mer tror du ikke en himmelsk god far vil si det samme?

Jeg kjente hvor varm stemmen hans var.

- Kast det på Gud! Kast sinnet ditt, kast bekymringene, kast det som er vondt på Faren din! Skrik det til han! sa den jordlige faren.

Ja! kjente jeg i magen og på ryggen. Sånn er Gud. Han elsker meg. Han tåler at jeg brøler: "Jeg er lei av dette! La meg være! sammen med Jobs flere tusen år gamle rop i Job 7,16.

"Ja, i dag må jeg klage bittert" (Job 23,2)

"Jeg skriker om hjelp, men det finnes ingen rett" (Job 19,7)

"Mine planer er knust, alle de inderlige ønsker jeg hadde" (Job 17,11)

"Hvor lenge, Herre? Hvor lenge skal jeg ha uro i sinnet og hele dagen ha sorg i hjertet? Se hit og svar meg, Herre min Gud!" (Salme 13 - les hele, det er den beste klagesalmen i Bibelen etter min mening)

I motgangstider er KLAGE den æren Gud venter av sine barn. Gud setter minst like stor pris på din klagesang som han gjør på lovsang. Det handler om å være ekte. Å være ærlig. Å være sammen med Gud, sånn som jeg er, og ikke sånn som jeg skulle ønske at jeg var. Poenget er å komme til Gud. Uansett. Uansett hva jeg føler. Uansett om jeg er sint, vred, harm, urolig, sliten, lei, tom, fortvilet eller bare generelt har nådd bunnen. Uansett.

Gud tåler det. Han er til og med den hellige Gud som blir vred over alt som ødelegger barna hans. Han tåler det ikke. Men han tåler sinnet ditt når du blir like sint som han over det som er ødelagt for deg/i deg.

For den som opplever at livet er mørkt og vondt, er ordene om framtid, håp og nåde ikke platte klisjeer. De går gjennom et landskap av lidelse, død og oppstandelse. Noe av det som er spesielt med kristendommens Gud, min Gud, er at han lider. Han lever ikke uaffisert i en lykkeverden fjernt fra verden. Han gråter hver gang livet ditt går i stykker. Hver gang.

I know it must have rained in Heaven

on crucifixion day.

And the promised resurrection must have seemed at least

a million years away.

All the lights went out in Heaven,

except the light of Love,

that somehow stayed in the broken heart of God on

crucifixion day.

Det virker som at du har blitt døpt i Den norske kirke, Silje (ut fra ting du har skrevet før). Da husker du ikke dåpsdagen din. Men ordene som ble uttalt over deg den dagen har fortsatt like sterk kraft. De løftene som ble gitt til deg den dagen gjelder fortsatt. De har kraft til å gi deg mot til å leve en dag til. Og en til. Og enda en.

"Gud bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid. Jeg tegner deg med det hellige korsets tegn til et vitnesbyrd om at du skal tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på ham. (...) Han styrke deg med nåde til det evige liv. Fred være med deg." Fred være med deg, Silje.

Det betyr ikke at alt blir bra. Det betyr ikke jubel og opphauset lykkestemning og motorvei til paradis. Men det betyr at at alt kommer til å gå bra til slutt. Han har lovet det. "This is the one thing. The one thing that I know." (Jars Of Clay)

Varm hilsen fra din søster i Kristus,

Ragnhild

Kommentar #33

Anonym167 Anonym

51 innlegg  342 kommentarer

:)

Publisert rundt 11 år siden

Tusen takk, Ragnhild. Det var utrolig fint å lese det du skriver! Jeg er både døpt og konfirmert :) Takk for at du minnet meg på dåpsordene. Det var utrolig godt å få med seg innlegget ditt inn i denne dagen, med pendling og studier og krav.. Når jeg sitter på toget, i klasserommet.. Og på toget hjem igjen. . Så er Gud der, hele tiden. Og jeg kan få henvende meg til han, helt ærlig om hvordan jeg har det. :)

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere