Respekt i innvandringsdebatten

Jeg husker godt innvandringsdebatten for en mannsalder siden, den gangen en ung og fremadstormende Erik Solheim torpederte ethvert forsøk på saklig debatt ved hevde at Frp var "brune i kantene". Det ble ikke motsagt.

Den tidligere SV-lederens debatteknikk har vært typisk for innvandringsdebatten helt frem til i dag. Vi som er skeptiske til islams økende utbredelse, har i alle år blitt kalt nazister, fascister, rasister etc. Muligens er det mangel på saklig argumentasjon som gjør at slike ukvemsord blir benyttet. Jeg ser en slags desperasjon i det hele. De islamkritiske stemmene finner vi forøvrig blant stemmekveget til de fleste politiske partier, med unntak av Rødt og SV kanskje.

(MODERATOR HAR FJERNET EN REFERANSE TIL EN KARAKTERISTKK SOM TRÅDSTARTER MENTE VAR BRUKT AV SOLHEIM OM CARL I. HAGEN SIDEN DET ER USIKKER HISTORISK DOKUMENTASJON.)

22/7

Etter 22/7 kunne man øyne et håp. Stoltenberg og flere andre politikere talte varmt for et bedre samfunn, der respekten for hverandre skulle råde grunnen. Men dessverre viste det seg ganske fort at den respekten kun gjaldt mennesker som omfavner det multikulturelle, og som velsigner islamiseringen av Norge.

Direkte skremmende var det å oppleve det som kom fram i mange nettdebatter dagene etter 22/7. Det ble gitt uttrykk for mye sjokk, vantro og sorg. Men nettsidene bar og preg av et slags sykt jubelbrus fra mange debattanter. Det var ikke islamister som sto bak ugjerningen, men en hvit mann, en etnisk nordmann. Han var helt sikkert også kristenfundamentalist! Man hadde endelig fått det avgjørende argumentet for å knuse all motstand av det flerkulturelle prosjektet. Det ble navngitt politikere som skulle ekskluderes fra å få delta i den nasjonale sorgen. Og hvorfor? Over natten var vi alle blitt til Breiviksympatisører/tilhengere/disipler etc. Det er respektløst og skammelig når ellers gode debattanter tyr til slike metoder.

22/7 vil alltid stå som en mørk dag i vårt lands historie. En enkelt manns forferdelige handlinger ødela så ufattelig mye. Men måten navnet hans blir brukt på mot andre mennesker er en skamplett i den offentlige debatt.

Jeg kan bare oppfordre mine meningsmotstandere om å tenke seg godt om når de skal karakterisere andre.

Akademisk arroganse

Jeg kjenner og møter en del personer. Mange av dem er industriarbeidere eller bønder. Det er arbeidssomme, intelligente, og dyktige mennesker. De har ingen akademisk utdannelse, men utrolig nok er de både i stand til å ta til seg informasjon, og til å tenke selv. Dere ville sikkert ikke tro meg hvis jeg fortalte hvor mange av dem som er motstandere av islamiseringen og det flerkulturelle prosjektet.

Jeg har merket meg at det både blant enkelte politikere og andre, hersker en slags "akademisk arroganse", om jeg får lov til å bruke det uttrykket. Det blir sagt om oss enkle mennesker, at vi må bare bli fortalt ting på en bedre måte, så vil vi nok etterhvert forstå hvilken politikk som er den beste. Med andre ord: Enkelte politikere og debattanter respekterer ikke at selv enkle mennesker kan ha en sterk og velbegrunnet mening om noe. Dette er å bli oversett. Dette er respektløst. Når man fører politikk på slike premisser, så blir samfunnet skadelidende.

Å skape et flerkulturelt samfunn, slik våre politikere har gjort i flere tiår, er akkurat det samme som å oppgi suverenitet. I andre sammenhenger når suverenitet skal avgis, slik som med EU-medlemsskap, så praktiserer vi rådgivende folkeavstemming. En slik folkeavstemming om innvandringspolitikken ble foreslått den gangen det kunne ha gjort en forskjell. Dessverre var det politikernes manglende respekt for folkemeningen som ble avgjørende.  I dag er det selvsagt for sent med en slik folkeavstemming.

Er det for sent å finne frem til en mer respektfull holdning i debatten? Både for politikere og andre debattanter?