Harry Potter og sakramentene

Magi er en "vitenskap" som har vært utbredt over hele verden til alle tider. Den ligger som en mental refleks et sted dypt nede i oss. Harry Potters verden har illustrert ideen godt. Det finnes gjenstander som har magisk kraft. Det finnes arm-bevegelser som har magisk kraft hvis de blir utført riktig. Det finnes formularer som, sagt på den rette måten, har magisk kraft. Mest makt har magikeren når han tar en magisk tryllestav, svinger den på en bestemt måte og sier de rette ordene. De kraftigste formularene kan bare invidde magikere befatte seg med. Så langt Harry Potter.

Definerer vi magi på denne måten finnes det endel magi i GT. Paktens ark, alteret osv. var hellige ting. Men i NT er det ikke lenger noen magi. Gud tar bolig i menneskene direkte, det er vi som er tempel for Den hellige ånd som er hellige. Altså ikke ting, men mennesker. Det beskrives ingen gjenstander med magisk kraft, ingen bevegelser, ikke engang formularer. Guds ord har kraft, ikke fordi de sies på hebraisk eller latin med den rette intonasjonen, men fordi meningen av ordene gir gjenklang i vår ånd. Mektige gjerninger skjer ikke fordi man gjør de riktige tingene, men fordi man får hjelp av Gud.

Det er ikke noen selvfølge at det er sånn. De som skrev NT sto alle i en hebraisk tradisjon. Det ville vært naturlig for dem å ta vare på klær fra Jesus, definere i detalj hvordan hellige ting skulle bygges, ting skulle sies. Dette var jo gjort i Mosebøkene. Det er bemerkelsesverdig at det ikke finnes en eneste slik beskrivelse i NT. Selv sentrale handlinger som dåp og nattverd er bare omtalt, aldri definert. Paulus gjengir innstiftelsesordene, det er det hele. Dette må jo være gjort med vilje.

I løpet av kirkens historie dukket det opp et nytt ord, sakramenter - nådemidler. Dette er synlige gjenstander, handlinger og formularer som blir ansett som hellige. Så hellige at bare prester kan formidle dem. Derfor trengte man også prester. Dette begynner å likne på magi. Selv i DNK finnes det masse klesplagg og duker og ting med egne navn som man har spesiell respekt for. Tingene blir hellige.

Det som er underlig er at disse sakramentene er de som splitter kirken mest. Dette er ting som Jesus og apostlene ikke fant grunn til å forklare i detalj. Da burde det jo være naturlig å være litt raus overfor forskjellige måter å praktisere dem på.

Hvis noe skulle være spesielt hellig og viktig i kirken, skulle det være kjærligheten, tjenestevilligheten, troen. Ingen har kommet på ideen at bare prester får lov å tro. Ingen har splittet kirker fordi man har forskjellig oppfatning av kjærlighet.

Er det sånn at vi dypest inne er mest tiltrukket av det magiske?