Forbrytelse og straff

Voksne som mishandler eller dreper sine barn, får mildere straff enn voksne som mishandler en annen voksen. Overraskende at det ikke er omvendt, ikke sant?

Det var mange som stusset da de hørte tallene NRK presenterte denne uken. NRK har gjennomgått 75 voldsdommer fra lagmannsretten de siste ti årene og sett at foreldre som slår barna sine   også slik at de nesten dør   risikerer mildere straff enn om de hadde mishandlet naboen sin.

Disse sakene havnet imidlertid i domstolen. Tall TV 2 har hentet inn, viser at 42 prosent av voldssaker mot barn blir henlagt, etter å ha gjennomgått barnevoldssaker fra 2006. Til sammenligning henlegges 28 prosent der en voksen er offeret. I tillegg er det slett ikke sikkert at voldelige foreldre blir fratatt omsorgsretten for barna de har mishandlet.

Toppen av isfjellet. Veldig mange av sakene når aldri rettssystemet i det hele tatt, sier Ingeborg Vea i organisasjonen Voksne for Barn. Jo yngre barnet er, jo hardere kan man slå, uten å risikere annet enn en kort straff, sier bistandsadvokat Arne Seland til NRK.

Motsatt.

Historiene og eksemplene er grusomme og utenkelige, men vi vet at det skjer. Vår allmenne rettsoppfatningen er at jo svakere og mer uskyldig en part er, jo strengere bør straffen for gjerningsmannen være. Men så er det altså stikk motsatt. For eksempel faren som ble dømt til fire måneders fengsel etter å ha kastet sitt to måneder gamle spedbarn rundt i leiligheten. Babyen fikk brudd på hjerneskallen og var nær ved å dø. For å sammenligne: I går kunne vi lese meldingen om en mann som ble dømt til fengsel i to år og ni måneder for å ha unndratt skatt for drøyt 11 millioner kroner. Det henger ikke på greip.

Lukket dør.

Barn blir sparket, dunket mot gulvet, får slag mot hodet, blir tatt kvelertak på. Barn lever i terrorregimer hjemme, med evig angst og merket på kropp og sjel for alltid. Hver uke er det 1.600 barn og unge i Norge som blir berørt av vold mot seg selv eller noen i familien.

Barnepsykolog Magne Raundalen mener vi må inn bak de lukkede dørene. For det er det familievold er: Privat. Det er en sterk samfunnsfaktor. Raundalen, som jobber ved senter for krisepsykiatri i Bergen, holder fram to overskrifter: Foreldrenes suverenitet og privatlivets fred. Privat holder vi oss for oss selv og lar andre være i fred også.

Lojaliteten. Og så er vi voksenlojale. Til og med barn er voksenlojale. Vi har så lett for å ta de voksnes parti, høre på deres (våre) stemmer og ikke på barna. Tenk på den gangen du vegret deg for å si fra til en far som oppførte seg dumt på sidelinjen under en fotballkamp. Det er ikke akkurat barnemishandling, men det forteller litt om hvor forsiktig vi er for å sette voksne på plass. Når vi aner at noe er ordentlig galt, hva gjør vi da? Særlig når murene rundt familien   ifølge Magne Raundalen   er enda tykkere enn før?

Vi er reddere for å ta feil på grunn av den voksne, enn å bli glad for å ta feil   for barnet skyld.

Det er veldig alvorlig å ikke gjøre noe, sier Raundalen. Fysisk smerte trenger ikke å være skadelig, men å leve med frykt er det.

At justisminister Knut Storberget vil hasteinnføre skjerpede straffer for vold i nære relasjoner, er viktig. Da kan han bidra til at politi og påtalemyndighet, skole, naboer, barnevern og helsepersonell   alle, egentlig   kan riste av seg voksenlojaliteten. Dette er utfordrende kriminalitetsområde, med store mørketall og mest utrygghet. Voksenverdenen må se hva som skjer bak de lukkede dørene og ta vare på de uskyldige, små ofrene.

Une Bratberg, helgredaktør verdidebatt.no/une