Fristilt kirkerådsleder på demokratisk vidvanke

”En fristilt kirke må ta sitt eget demokrati på alvor”, sa leder i Kirkerådet, Svein Arne Lindø, i sin åpningstale på Kirkemøtet torsdag ettermiddag, ifølge Vårt Lands referat. Spørsmålet er om det er å ta sitt demokrati på alvor når man ved første valg til bispedømmeråd etter fristillingen, går bort fra den ordningen man i alle år har hatt ved menighetsrådsvalg, nemlig adgangen til å stille alternative lister. Og om Kirkerådet kan tas alvorlig som valgarrangør, når man legger opp til at kombinasjonen av kontekst, valgordning og opptellingsmåte blir så kryptisk at en tredel eller mer av stemmer som blir avgitt i god tro, viser seg ikke å telle; slik vil det nemlig bli når de mange velgere som vet de har påvirket valgresultatet ved kommunevalget ved å levere en urettet stemmeseddel, gjør det samme ved bispedømmerådsvalget. Og om det er spesielt demokratisk ikke å gi velgerne anledning til å avgi stemme på det antall som skal velges, slik de er vant til ved valg i andre organisasjoner, men bare åpne for at de kan stemme på maksimalt to-tre kandidater.

Kirkerådslederen skal ha fortsatt slik: ”Uenighet mellom oss i kirken kan ikke føre til at vi oppsøker andre som sitter i maktposisjoner – for å få gjennomslag.” Dette er en snodig måte å se saken på. Realiteten er at tilfeldigheter har medført at Kirkemøtet skal fatte vedtak om den mer konkrete utformingen av valgordningene før Stortinget fastlegger de mer generelle bestemmelser. Når Stortinget tidligere, gjennom et såkalt kirkeforlik, har tilkjennegitt at valgordningen skal være ledd i en demokratireform, er det for det første tenkelig at politikerne selv ser at ikke alle besynderligheter kan passere under denne fanen. Og å offentlig gjøre oppmerksom på dette, er knapt oppsøkende virksomhet, hvis nå det skulle være så galt.

Videre: ”Og politikerne må på sin side overlate til kirkens organer å avgjøre hva som er den mest tjenlige måten å gjennomføre valg på i Den norske kirke.” Dette synspunktet kan neppe gjelde uavkortet. Når loven skal behandles etter at kirken evt for det første har lagt opp til en så kryptisk ordning som den som er skissert ovenfor, og for det andre har reversert den demokratiske utvikling i kirken ved å gå bort fra en gammel ordning med anledning til å stille lister, mister politikerne sin troverdighet hvis de lar dette passere som uttrykk for en demokratireform. Da må de ha lov til å sikre sin troverdighet, og demokratireformen, samt forhindre senere angrep på det kirkelige demokrati, ved å skjære gjennom, og fastlegge forholdstallsvalg som den eneste ordning. I forlengelsen av det er det man bør slå fast at alle representanter skal velges direkte. Ikke fordi indirekte valg i seg selv er udemokratisk, men fordi mindretalls muligheter for å få inn kandidater, er større jo flere som skal velges.

I den episoden av "Javel, statsråd" som ble sendt sist lørdag, må departementsråden minne statsråden om at man er for valg, så lenge man har kontroll på velgerne. Det gunstigste vil være om Kirkemøtet vedtar ordninger der man lar være å kontrollere velgernes muligheter til å stemme fram representative organer. De foreliggende forslag, i kombinasjon med lederens situasjonsforståelse, lover ikke godt. Hvis Kirkemøtets konkretiseringer fremtrer som åpenbare brudd på hva som med rimelighet kan oppfattes som en demokratireform, vil det ikke være så underlig om politikerne reagerer. Statsråden kan vel ikke gjøre mer … .