Geelmuyden om Børre Knudsen (anno 1994)

Innlegget følger som et apropos til Eyvind Skeies tråd: Børre Knudsen - viser styrke i sin svakhet. Det blir på en måte en oppsummering av denne tråden - fra min side - for på denne måten i ydmykhet for Børre Knudsens gjerning, hans styrke og lidelse, å forsøke å gi en av våre største åndshøvdinger i nyere tid en korrekt og rettferdig fremstilling etter alle disse år.

Det er ingen norsk skribent - etter mitt skjønn - som har fått frem et riktigere bilde av Børre Knudsen enn det forfatter og journalist Niels Chr. Geelmuyden har klart. Han reiste en kald januardag opp til Balsfjord i Nord-Norge (1988) for å skrive en artikkel om Børre Knudsen som skulle trykkes i Morgenbladet magasinutgaven samme måned. Det endte opp med boka “En prest og en plage” og en journalist som totalt forandret syn både på sak og person.

Geelmuyden formidler et allsidig bilde av Børre Knudsen på en så levende og fordomsfri måte at det er en fryd å lese. Han får frem sider ved Balsfjord presten ingen kjente til. Men tar også et oppgjør med mytene. Ikke minst gjelder det all den urett som har blitt Knudsen til del gjennom utallige media innslag og fra offentlige personer. Også hans styrke ved å påta seg denne lidelsen og kampen på barnas (og mors) vegne gjennom alle disse år blir “tatt på kornet” av denne glitrende journalisten som til alt overmål er en gudsfornekter og ateist. Det gjør imidlertid ikke troverdigheten og ektheten mindre. Snarere tvert imot.

- - -

Her kommer leserinnlegget som er datert august 1994:

Niels Chr. Geelmuyden gir sin karakteristikk av Børre Knudsen i en meget tankevekkende og utfordrende artikkel “Når alle er kassable” i årets sommerutgave av “Vern om Livet”. Han skriver: Fjorten år er gått siden Børre Knudsen nedla den statlige delen av sitt embete i protest mot myndighetenes legaliserte avliving av barn. Han har kjempet alene mot overmakten for menneskers rett til å bli født og har i stridens fylde pådratt seg flere tap enn noen annen opprører i vårt århundre. I tur og orden har han tapt sitt embete, sitt hjem, sitt gode navn og rykte, sin vennekrets, sin støtte fra kirken, til sist også friheten - kastet i fengsel for sin overbevisning, hånet i pressen, karakterisert som sinnslidende av psykiatrisk sakkyndige. Alt sammen til applaus fra teologer og folkevalgte, fra tilsynelatende anstendige mennesker, fra deg og meg.

Om vår evne til toleranse skriver Geelmuyden: “Vi tolererer opprørere i vårt samfunn. Vi tolererer bare ikke at de foretar seg noe som virker opprørende”, og konkluderer med at vi er forpliktet til å mene at Børre Knudsen er en “rabiat gal fanatiker”. De ansvarlige myndigheter og folket kan vanskelig karakterisere ham som sjelelig frisk uten samtidig å tilstå at de har 200.000 barnedrap på samvittigheten. Det er mere enn vår anstendige nasjonale selvfølelse kan tåle.

Geelmuyden har i sin artikkel et meget treffende eksempel på hvordan pressen til stadighet gir et mildest talt fortegnet bilde av Børre Knudsen og hans budskap for å underbygge folkets forakt. “Hvorfor var dere så slemme mot mamma”, stod det å lese på den hvite lille kisten som Børre Knudsen stedte symbolsk til hvile forleden år. Journalister forstod ikke denne inskripsjonen, eller rettere, de ville ikke forstå. I reportasjene dagen etterpå kunne man lese at det på kisten stod: “Hvorfor var du så slem mot meg mamma?” For det var denne Knudsen pressen og folket ville ha, sadisten, kvinneforakteren, … Geelmuyden skriver: “Journalister vender forbløffende ofte tilbake til sine redaksjoner med nøyaktig den virkelighet de er utsendt for å skaffe. Vender de tilbake med noe annet får de ikke spalteplass.”

Denne versjonen står i dyp kontrast til den fremstillingen Geelmuyden selv gir av denne presten: “Alle som kjenner Børre Knudsen kan fortelle at han er et usedvanlig frodig, varmt og inkluderende menneske med en utstrakt selvironi og et vidd av de sjeldne. Egenskaper man aldri finner hos fanatikere. Fanatismen unner seg aldri en sigar, aldri ett glass vin og en latter. Børre Knudsen unner seg alt sammen. Kanskje han har det som fanatikere flest mangler. Han har en overbevisning. Fanatismen overtar gjerne når overbevisningen slutter. Den har aldri sluttet hos Knudsen. Han synes det er galt å ta liv og tar seg oppriktig nær av dette. På den aborterte kvinnens vegne, fordi hun ikke blir tatt alvorlig som mor. På fosterets vegne, fordi det ikke blir tatt alvorlig som menneske. På samfunnets vegne fordi det ikke tar seg selv alvorlig som fellesskap. På Guds vegne, fordi han ikke blir tatt alvorlig som skaper.”

Børre Knudsen behøver ingen oppreisning, for han har aldri følt seg så veldig nedbøyet. Hvis noen trenger oppreisning så må det være alle vi andre, vi som utgjør det norske samfunn. Slik avslutter Geelmuyden sin artikkel i "Vern om livet" - anno 1994.

- - -

Niels Chr. Geelmuydens forfatterskap og journalistiske refleksjoner ble aldri påskjønnet og omtalt i den grad de fortjente. De bidro imidlertid til å gi Børre Knudsen den oppreisningen i samfunnet han fortjente. Det er ennå ikke for sent å bli minnet om akkurat det.