Var det NAV Jesus tenkte på ?

På omtrent hvert eneste nes og i hver eneste dal i vårt langstrakte land, finnes det oppofrende mennesker som gjerne bruker både tid og penger på familie, naboer og andre som trenger hjelp. Det er allikevel ikke nødvendig å følge alle medier for å registrere  barn som knapt kan være med på selv de rimeligste aktiviteter, gamle som dør ensomme, nyskilte som må ha mathjelp og pensjonister som knapt har råd til oppvarming.

Da så slår det meg allikevel; har det kommersielle presset for å leve det vestlige konsumentlivet – med stadig dyrere biler – oppussing av enda et bad – og stadige lengre feriereiser - gjort at stadig flere av oss mister eller har mistet medynk med dem som virkelig sliter med livets små og store problemer ?

Er det slik at våre innbetalte skattepenger skal gi oss samvittighetsfritak slik at vi trygt kan overlate alle de plagede, de syke, de fattige, og de som ikke selv har sikret sin egen pensjon og tilværelse for øvrig, til staten ? Som et av de rikeste – kanskje selve indrefileten av de rikeste land i verden – bærer vi med oss et sikkerhetsnett gjennom tildels generøse ordninger i statlig regi. Både dagpenger under arbeidsledighet og uføreytelser av ulike slag, er til hjelp for mange når sykdom, konkurser og andre av livets utfordringer tvinger livet i kne.

Men, hvem vil høre ropet fra minstepensjonisten som ikke på noen måte har midler til å få fjernet dårlige og soppbefengte materialer på badet. Eller som knapt våger å bruke strøm av frykt for ikke å kunne betale neste strømregning. Hvem vil høre ropet fra en enslig mor eller far som pga sykdom og arbeidsledighet ikke ser seg råd til podens forsiktige ønske om noen enkle ski ?

Hvem vil høre ropet fra den ensomme unge som ikke lenger finner livet verdt å leve?

Hvem vil høre ropet fra grunderen som har gått konkurs etter å ha satset både hus og hjem i et forsøk på etablere sin egen virksomhet, og på den måten gjøre et forsøk på å sikre seg og sin egen familie en tryggere fremtid ? Og,hvem vil hjelpe mannen som så vidt ikke fyller kravene til fri rettshjelp, men som desperat trenger juridisk rådgivning og som ikke har råd ?

Hvem lytter til ropet om praktisk hjelp og barnepass fra en enslig mor med to syke barn, og som er helt avhengig daglig inntekter for at hjulene så vidt skal gå rundt ?

Hvem ?

Om jeg misunner noen en velfortjent ferie eller et flott nytt bad ? Ikke på noen måte ! Og hvem skulle vel ikke ønske seg en ny og solid bil med firehjulstrekk og automatgir. Dessuten har vel moralske pekefingre stort sett ikke frembragt andre reaksjoner enn forargelse.

Men behovet for hjelpende hender er allikevel nærmest uendelig.

Derfor er dette bare en enkel liten påminnelse til oss alle om ikke å glemme vår neste, og gjerne huske mesterens ord til oss; om å elske vår neste som oss selv.

God Påske !