Vårt hellige enfold

Det sitter en Gud over verdensrommet. Han pusler med å føre galaksene fra sin fødsel til sin ende. Han er i hele tiden samtidig, han er i og utenfor universet og likevel har han talt hvert hårstrå på hvert av de utallige vesener som befolker hans store samling av galakser.

Plutselig lyder det et utrop langt der nede. Hvor var det det kom fra? Jo, det var visst den galaksen, den armen, den stjernen - var det sol  den het, den planeten - og langt der nede et lite menneske som skriver et innlegg på verdidebatt.no hvor Gud blir sterkt irettesatt for sin måte å styre menneskene på. Gud tar seg friheter, hevder man, han overser de moralske spilleregler som gjelder på denne planeten.

Hadde jeg vært Gud hadde jeg bøyd meg ned og knipset vekk den planeten en gang for alle, bare for å få fred. Godt for oss alle at ikke jeg eller noe annet menneske er Gud.

Mennesket vet mye, men det det ikke er i stand til å få inn i hodet er at det finnes ting det ikke kan forstå. Hver morgen når det åpner øynene, opplever det den nye dagen, men skjønner ikke at selv noe så hverdagslig som bevisstheten er totalt uforståelig for alle mennesker. Det lengste mennesket kan nå i visdom er å forstå at dette skjønner de ikke.

"Sånn skal du være Gud for at jeg skal tro på deg", sier mennesket når det er på sitt mest kjepphøye. Tro om mennesket ville bry seg om det hvis brunsneglen sa "sånn skal du være menneske om jeg skal tro på deg og holde meg unna jordbærne dine".

Mennesket er så lite at det ikke har vett til å forstå at noe kan være større.